Kritiserer barnevernets bruk av sakkyndige

Einar Salvesen er psykologspesialist og har tidligere jobbet som sakkyndig med barnevernsaker. Han sier at han sluttet fordi han var vitne til altfor mange feil i systemet.

– Jeg jobbet i barnvernet som sakkyndig på 1990-tallet, men trakk meg fordi systemet ikke fungerte som det skulle, sier Salvesen.

Salvesen har siden han sluttet engasjert seg for endring av barnevernet. Han har blant annet tatt initiativ til en bekymringsmelding om barnevernet som ble sendt til til Barne-, familie og likestillingsdepartementet (BLD) i juni i fjor. Den ble underskrevet av 170 fagpersoner som ulike måter har jobber med barnevernet, blant dem sykepleiere, lærere, advokater og leger. I brevet nevnes blant annet:

Den sakkyndige psykolog vurderer foreldrenes omsorgsevne. Dette likner mer på rollen som dommer.

• Mangel på rettssikkerhet som følge av at mange sakkyndige psykologer har altfor tette bånd til de barnevernstjenester som er deres oppdragsgivere
• Autoritære og lukkede systemer/kulturer som utsetter barn og sårbare familier for myndighetsovergrep
• Det er en tendens til at vedtak basert på mangelfullt observasjonsgrunnlag og tendensiøse fortolkninger følger sakene gjennom alle rettsinstanser

– Det er viktig å huske på at for det meste jobber barnevernet godt, men i rundt 20 prosent av sakene blir ikke behandlet godt nok. Dette er et mørkt felt, og det må tas tak i, mener Einar Salvesen.

Forsvarer jobbene sine

Barnevernet bruker psykologer som sakkyndige når de skal behandle vanskelige saker, ikke minst saker der foreldrene står i fare for å miste omsorgsretten. På regjeringen.no beskrives de sakkyndiges rolle slik: “For å sikre et godt og barnefaglig kvalifisert underlag for de beslutninger som skal tas, engasjeres ofte sakkyndige til å foreta en utredning og skrive en rapport basert på dette.” 

Når man leser sakkyndigrapporter, ser man imidlertid at de av og til kan være spekulative og inneholde dårlige vurderinger, mener Salvesen.

– Dette har ført til tragedier for familiene det gjelder, sier han. 

Han mener det sitter langt inne for psykologer å si seg enig den kritikken som kommer, fordi det vil innebære at man innrømmer å ha gjort et dårlig stykke arbeid.

– De sakkyndige psykologene ønsker å forsvare jobbene sine, sier han, og nevner et konkret eksempel: – Jeg leste en rapport av en sakkyndig for noen år siden, som var fryktelig dårlig. Vitner i denne saken sier også at rapporten var feil. Det er viktig å påpeke at sakkyndige psykologer tjener mye penger på disse oppdragene.

– Blir en slags dommer
Gro Hillestad Thune er advokat og en annen av initiativtakerne til bekymringsmeldingen som ble sendt til departementet. Noe av forklaringen på problemene Salvesen nevner, bunner i måten de sakkyndige psykologene utpekes på, mener hun.

– De velges ut av den enkelte barneverntjeneste, og det er et faktum at mange psykologer har det som sitt levebrød nettopp å ta slike oppdrag. Det er godt betalt. Det er derfor grunn til å stille spørsmål med hensyn til deres reelle uavhengighet i forhold til barneverntjenesten.

Hillestad Thune mener det er hensiktsmessig å vurdere uavhengigheten til psykologene i barnevernssaker.

– Jeg har eksempler på psykologer som modig nok har beskrevet situasjoner hvor de mer eller mindre bevisst har vært for lite kritiske mot barneverntjenestens fremgangsmåte i en konkret sak. Bakgrunnen var åpenbart at det var dit regningen skulle sendes. Sakkyndige psykologer kan, etter mitt syn, ikke anses som tilstrekkelig uavhengige av en part i en konflikt, når denne parten, nemlig barneverntjenesten, samtidig representerer deres fremtidige levebrød.

Hun sier at barnevernet i mange saker ikke gjør nok for å støtte opp om barn som har det vanskelig gjennom dialog og samarbeid med foreldre og andre offentlige aktører. Her kunne nettopp psykologene spilt en viktig rolle. Det er trist at dette skjer så alt for sjelden, mener hun.

– Slik systemet fungerer i dag, gis den sakkyndige psykolog oppgaven med å vurdere foreldrenes omsorgsevne. Dette likner mer på rollen som dommer enn som hjelper overfor personer i krevende situasjoner. I praksis er kvaliteten på dette “dommerarbeid” psykologer utfører, av svært varierende kvalitet. Samtidig tillegges sakkyndige rapporter ofte stor vekt i rettsapparatet. Jurister er forsiktige med å etterprøve psykologens konklusjoner, også der disse bygger på et svært tynt faktagrunnlag.

Hillestad Thune mener det er svært betenkelig at psykologene på denne måten får urimelig stor makt i den konkrete barnevernssak.

– Etter min mening er det helt nødvendig med grunnleggende endringer av den måten barnevernsystemet fungerer på i dag. Blant ting som må forbedres av hensyn til rettssikkerheten er nettopp dagens praksis med hensyn til oppnevnelse og bruk av psykologer som sakkyndige.

Belyse flere sider 
Katrin Koch er leder i foreningen for sakkyndige psykologer (FOSAP) og jobber som psykologsakkyndig i blant annet saker med barnevernet.

– Sakkyndige kan engasjeres både når barneverntjenesten trenger hjelp til vurderinger, f eks når det gjelder vurdering av barns utvikling og behov, men kan også engasjeres for å få en vurdering knyttet til at barneverntjenesten vil fremme en sak om omsorgsovertagelse eller tilbakeføring fra fosterhjem, forklarer hun. 

Koch opplyser også om at de sakkyndiges rapporter ikke er endelig konklusjon i saker med barnevernet.

– Alle rapporter fra sakkyndige går gjennom barnesakkyndigkommisjonen. Her vurderes rapportene.

Koch husker bekymringsmeldingen fra Einar Salvesen og Gro Hillestad Thune, som ble tatt opp på et møte med departementet. Hun skriver i en mail til Utrop at hun er enig i flere av punktene, og at Foreningen for sakkyndige psykologer (FOSAP) aldri har nektet for innholdet. Hun er likevel kritisk til hvordan aktørene bak bekymringsmeldingen har gått frem. 

– Vi i FOSAP mener at formen på meldingen er uheldig og lite egnet for å fremme en konstruktiv dialog.

Som sakkyndig er hun uenig i påstander om at sakkyndige har altfor mye makt og opptrer som kontrollører.

– Vi skal kun være med på å bistå til å opplyse saken fra et psykologisk standpunkt.
Koch mener likevel at det finnes deler av jobben som bør gjennomgås tydeligere.

– Man blir ikke presset av barnevernet til å fatte én spesiell type beslutning selv om man blir betalt av dem. Men vi involveres i en sak på et tidspunkt der barnevernet allerede har fattet sin avgjørelse, det vil derfor si at man på en måte blir bedt om å ta en beslutning på forhånd. Dette er en diskusjon i sakkyndigmiljøet, forklarer hun.

– Ministeren ville samarbeide
Tidligere sakkyndig og psykolog Einar Salvesen forteller at statsråd Solveig Horne tok kontakt etter at de sendte sin bekymringsmelding. Hun var enig i mange av punktene i brevet.

– Hun gjerne ville samarbeide med oss. Men vi har ennå ikke sett noe særlig til dette samarbeidet, forteller Salvesen.

Salvesen forteller også om et møte som ble arrangert av departementet der representanter fra barnevernet, høyskolene og psykologiforeningen, men uten at det førte til noe sted.

I en mail til Utrop barne- og likestillingsministger Solveig Horne (Frp) at det er avgjørende at vi klarer å øke tilliten til barnevernet.

– Jeg er opptatt av familienes rettssikkerhet og at vi skal ha et barnevern der barn og familier får riktig hjelp til rett tid. Noe av det første jeg satte i gang som statsråd, var en evaluering av fylkesnemndene, og å sette ned et utvalg som skal gjøre barnevernloven enklere. Det gjøres mye bra arbeid i barnevernet, men både fagfolk og familier i barnevernet har uttrykt bekymring for ulike forhold i barnevernet.

Rett før jul arrangerte hun et tillitsseminar om barnevernet der mer enn 100 personer deltok, blant annet mange av de kritiske røstene i barnevernsdebatten, skriver ministeren.

– Vi vil nå gjennomgå et utvalg enkeltsaker i barnevernet. Vi vet det finnes saker der barnevernet svikter, enten ved å komme for sent eller for tidlig med inngripende tiltak i familiene. Vi må øke kompetansen hos de ansatte i praktiseringen av lovverket. Derfor har vi nå fått på plass en videreutdanning i barnevernledelse og en ny tilskuddsordning for å stimulere flere ansatte i barnevernet til å ta videreutdanning. Det er kommunens plikt å sikre at kommunen har et barnevern som følger lovverket.