Foto: Xueqi Pang
- – Trikset er å gi litt faen - 30.07.2017
- For noen betyr sommeren tvangsekteskap - 24.07.2017
- Bryter med fordommer - 02.12.2016
Nora Ibrahim jobber som manusforfatter i NRK P3, der hun er en del av en ung redaksjon. I 2013 var hun med i FleRe-programmet til NRK. Det er en opplæringsordning for minoriteter og ble hennes vei inn i statskanalen.
Da hun vokste opp, var det ikke mange tv-fjes hun kunne kjenne seg igjen i.
– Det var ingen på norsk tv som så ut som meg eller som jeg kunne relatere til. Derfor så vi opp til amerikanske stjerner. Det er viktig at unge får se folk på tv-en som ligner på dem og som kan speile deres virkelighet og historier, sier Ibrahim, som selv har egyptiske foreldre.
Vi vet at det skjer diskriminering i søknadsprosessen.
Hun er opptatt av det hun kaller sin flerkulturelle kompetanse og representasjonsproblemet i norsk media.
– Jeg mener jo at jeg kan bidra med nye perspektiver fordi jeg har en flerkulturell bakgrunn. Jeg ser ingen grunn til å gjemme den bort.
En gjennomgang Utrop har gjort, viser at redaksjonene til VG, Aftenposten og Dagbladet hadde én eller ingen redaksjonelle medarbeidere med typiske ikke-vestlige navn på to tilfeldige dager i februar (av rundt 20-30 navn). Utrop har vært i kontakt med de tre avisene, men ingen av dem vil gi oss innsyn i de fullstendige medarbeiderlistene. De tre store landsdekkende avisene har heller ikke noen tall på hvor mange i staben som har minoritetsbakgrunn. Klassekampen og Morgenbladet, som trykker fullstendige oversikter over medarbeidere i alle numre av sine aviser, har begge én redaksjonell medarbeider med ikke-vestlig navn (av henholdsvis 50 og 36 faste, redaksjonelle medarbeidere). I tillegg har Morgenbladet én ekstern bidragsyter med slikt navn. Klassekampen har med andre ord en minoritetsandel på to prosent, mens andelen ikke-vestlige minoriteter befolkningen er rundt åtte prosent (halvparten av innvandrerne i Norge har vestlig bakgrunn).
Tall fra IMDI bekrefter dette bildet. “Innvandrere er underrepresentert i mediene, både som nyhetsformidlere, kilder og intervjuobjekter. Mediekartlegginger fra 2009, 2011 og 2014 viser at personer med innvandrerbakgrunn er representert som kilder i bare to prosent av artiklene,” heter det på direktoratets hjemmesider.
– Slutt å skremme folk
Å ville jobbe med “noe innenfor media” er et ønske for mange. Samtidig er mediebransjen i endring, det kuttes i stillinger og de unge har en usikker vei inn i landets TV-, radio- og avisredaksjoner. I en reportasje i studentavisen Universitas kommer det fram at nyutdannete journalister går en hard tid i møte. Det samme forteller tall fra Statistisk Sentralbyrå (SSB). Studenter med samfunnsvitenskapelig og humanistiske studier vil slite med å finne jobb etter endte studier, ifølge byrået.
Nora Ibrahim lot seg imidlertid ikke stoppe av dårlige prognoser for mediebransjen. Noe hun selv tror er grunnen til at mange flerkulturelle ikke søker seg til journalistutdanningen. Da hun studerte visuell kommunikasjon på NTNU i Trondheim, ble hun engasjert i student-TV, der hennes mål om å drive med journalistikk ble realisert.
– Jeg ville drive med journalistikk fordi jeg alltid har likt å fortelle historier og hadde et samfunnsengasjement. Å jobbe med journalistikk er å konkretisere samfunnsengasjementet på et vis, mener hun.
Hun har lagt merke til at media skriver mye om hvor dårlig det går med mediebransjen og hvor vanskelig det er å få jobb.
– Dette skremmer jo dyktige folk bort. Hvis du har en flerkulturell bakgrunn, må du bruke den for det den er verdt. Vis at du kan språk, har tilgang til unike kilder og kan komme med nye perspektiver, oppfordrer hun.
Bedre tider i dag
Ibrahim er positiv til utviklingen i norske medier, selv om langt fra alt er perfekt. Hun trekker fram Leo Ajkic og ungdomsserien Skam som eksempler.
– Jeg vet at 17 år gamle gutter ser opp til Leo, han kan de kjenne seg igjen i. I tillegg er han dyktig i det han driver med. Og når en TV-serie som Skam har med en muslimsk jente med hijab som en av hovedkarakterene, uten at det gjøres et stort poeng ut av det, sender det et positivt signal.
Et respresentasjonsproblem
NRKs praktikantordning FleRe, der Ibrahim deltok, ble opprettet allerede i 2008. Ordningen tilbyr fem journalistspirer med en flerkulturell bakgrunn en midlertidig plass i diverse NRK-redaksjoner. I dag har fire prosent av de ansatte i NRK flerkulturell bakgrunn.
– Vi innførte dette programmet fordi folk med flerkulturell bakgrunn var underrepresenterte i våre redaksjoner, og vi mente at prosessen gikk for tregt, forteller ansvarlig for FleRe, Marianne Mikkelsen, til Utrop.
Mikkelsen mener at det er flere grunner til underrepresentasjonen.
– Vi vet at det skjer diskriminering i søknadsprosessen, her tror jeg ikke NRK er noe bedre enn andre bedrifter, forklarer Mikkelsen, som også legger til en annen forklaring:
– Mange av stipendiatene oppgir at de får sin første jobb i media gjennom nettverk. Dette mangler mange, og FleRe er et godt utgangspunkt for å skaffe seg et større nettverk.
– Får NRK mange søknader fra folk med en annen bakgrunn?
– Flere redaksjonsledere oppgir at de ikke får det.
Kvoten folk ikke vet om
I de aller fleste stillingsutlysninger for media- eller journalistjobber oppfordres kvinner og personer med minoritetsbakgrunn til å søke. Men det er ikke nødvendigvis slik at svært mange følger oppfordringen. Noe av forklaringen ligger i at få tar journalistutdanning.
Journalistutdanningen ved Høyskolen i Oslo og Akershus (HiOA) har tatt i bruk kvotering for å rekruttere søkere med en annen bakgrunn. Fem av totalt 70 studieplasser er reservert for studenter med bakgrunn fra andre land enn USA og Europa.
Anders Graver Knudsen underviser ved HiOA og har skrevet en artikkel om minoritetskvoter ved norske journalistikkutdanninger som skal publiseres i løpet av året.
– Det er ingen tvil om at det er en en underrepresentasjon av journalister med minoritetsbakgrunn. Det blir derfor et slags demokratisk problem. På Høgskolen har vi denne minoritetskvoten, men vi vet jo at den ikke er så godt promotert. Det er ikke mange som vet om den, sier Graver. Han nevner også språk som en forklaring for at det er så få minoriteter som driver med journalistikk.
– I journalistikken stilles det høye krav til språk. De som ikke har bodd her hele livet vil derfor møte på større utfordringer.
Ikke trygt nok
Graver er enig med Nora Ibrahim i at en faktor som gjør at studenter med minoritetsbakgrunn velger bort journalistikk, er fremtidsutsiktene.
– Journalistikk som utdanningsvei er ikke like trygt som for eksempel lege eller advokat, sier Graver.
En NIFU-artikkel fra 2011 viser at 14 prosent av førstegenerasjons innvandrere og 23 prosent av andregenerasjons innvandrere velger en “eliteutdanning” innenfor ingeniørfaget, juss, økonomi, medisin etc. 10 prosent av etnisk norske ungdom velger disse utdanningene.
Blir satt til “minoritetssaker”
Graver peker også faren for å bli satt i bås.
– I noen redaksjoner er det en fordel å ha en minoritetsbakgrunn med tanke på tilgang til kilder og den slags. Men på en annen side så vil jo kanskje unge med en minoritetsbakgrunn heller jobbe med kultur eller sport, forklarer Graver.
– Gir det ikke motivasjon for unge som kanskje vurderer å søke journalistutdanningen å se reportere på nyhetene som ligner dem selv?
– Det tror jeg absolutt. Men det kommer kanskje med en slags forventning til deg som reporter med en pakistansk bakgrunn at du skal representere det miljøet på en viss måte. Så det er både fordeler og ulemper.
