Foto: Privat
Det skulle egentlig ikke kunne skje. De såkalte MUF-erne, en gruppe kurdere fra Nord-Irak, måtte vente over ti år før de endelig fikk fast opphold i Norge.
MUF står for midlertidig opphold uten rett til familiegjenforening (se faktaboks). De fleste av dem som ble MUF-ere, ankom i 1998 og 1999. I løpet av de ti-tolv årene i usikkerhet før de fikk opphold, var det mange som ble tungt deprimert, forlatt av sine koner i Kurdistan og mistet nesten alt håp for fremtiden.
Nå vil regjeringen igjen åpne for mer midlertidighet, blant annet gjennom å gjøre kravene for å få permanent opphold strengere. Forslagene til innstramminger var ute på høring etter jul med svarfrist 9. februar, og regjeringen fikk mye kritikk for å være for streng og ikke ta hensyn til verken internasjonale avtaler eller negative konsekvenser for integreringen. Det er nå opp til Stortinget om det blir økt bruk av midlertidighet, for flere av forslagene vil kreve at det gjøres lovendringer.
Hvis de får midlertidig tillatelse nå, blir de glade, men etter hvert som de forstår hva midlertidighet faktisk innebærer, vil de gjøre det samme som oss – de vil kjempe.
Stor belastning
En person som selv har opplevd hvordan det er å leve i uvisshet i år etter år, er Nasih Raof Ahmed (43). I dag bor og jobber han i Lillehammer, hvor han har et firma som driver med bilpleie og reparasjoner. Han forteller at det var mye forvirring blant de kurdiske flyktningene da han først kom til Norge i 1999.
– Vi var over 1500 kurdere som kom. Etter noen måneder fikk vi opphold. Men vi forsto ikke hva slags tillatelse vi hadde fått. Vi kunne ikke norsk og fikk ikke skikkelig informasjon.
– Hvordan vil du beskrive årene i midlertidighet?
– Det var en stor belastning for oss. Noen av oss har fremdeles problemer, altså senskader. Vi kalte oss Mennesker Uten Fremtid. Vi kunne ikke legge planer, alt var usikkert. En del taklet ikke presset. De flyttet til utlandet, eller ble psykisk nedbrutt. Noen forsøkte å ta livet av seg, og én gjennomførte det. Flere av konene skilte seg fra dem. Andre igjen forsøkte å gifte seg med norske damer for å få opphold.
“Det var veldig tungt, veldig vanskelig”, gjentar han mange ganger mens vi snakker med ham på telefon. Intervjuet varer nesten en time.
Fikk støtte
Men det finnes også solskinnshistorier. En del fikk hjelp i sine kommuner. Nasih fikk sterk støtte i lokalmiljøet, også fra lokalpolitikere, forteller han.
– Jeg hadde jo jobb i Lillehammer og hadde startet for meg selv. Folk fikk høre om historien min, og det førte til mye oppmerksomhet, både fra kunder og i lokalavisen Gudbrandsdølen Dagningen (GD) og andre medier.
Etter hvert kom også NRK, TV 2 og landsdekkende aviser for å snakke med ham. Det ble mange intervjuer der Ahmed fikk fortalt sin historie. Engasjementet vokste også på landsbasis, og fagforeninger, politikere og organisasjoner tok opp MUF-ernes sak.
– Jeg setter utrolig stor pris på de menneskene som har støttet meg i Lillehammer. Det er så bra folk, sier han.
– Ikke gi falskt håp!
– Hvordan ser du på at regjeringen igjen vil åpne for mer midlertidighet?
– Jeg tror ikke det vil være bra. De som har behov for beskyttelse, må få bo her fast. Men når det gjelder dem som ikke beskyttelsesbehov, har jeg en veldig klar mening: Ikke gi dem falskt håp. Ikke gi dem norskopplæring, ikke la barna deres gå på skole. Ikke gi dem tilhørighet.
– Er det ikke bra å kunne bo i Norge mens det er krig i hjemlandet?
– Problemet er at mange nyankomne både er desperate og ikke forstår systemet godt nok. Hvis de får midlertidig tillatelse nå, blir de glade, men etter hvert som de forstår hva midlertidighet faktisk innebærer, vil de gjøre det samme som oss – de vil kjempe. Gir regjeringen midlertidig tillatelse en gang til, vil de få en ny runde som ligner på det vi MUF-ere har vært gjennom.
– Vil gi dårligere integrering
Jon Ole Martinsen er jurist med mange års erfaring på utlendingsfeltet. Han jobber i dag som seniorrådgiver i NOAS. Han er en av dem som har fulgt MUF-erne helt siden 1999, og har dessuten skrevet NOAS sin høringsuttalelse om de nye forslagene til innstramminger når det gjelder asyl og innvandring.
– Regjeringen har lagt fram en lang rekke forslag. En del av dem innebærer økt bruk av midlertidighet?
– Ja, det er flere forslag som vil virke i samme retning. For det første går man inn for fem års botid i Norge for å få permanent opphold. I dag er det tre år. For det andre foreslås det at innvandrere og flyktninger må ha vært selvforsørget sammenhengende i tre år før de kan få permanent opphold. For det tredje vil man i større grad ta i bruk en bestemmelse som i dag er sovende, nemlig at det skal gjøres en ny vurdering av en persons beskyttelsesbehov når hun eller han søker om permanent opphold.
I sum medfører disse forslagene at folk som nå kommer til Norge, kan risikere evigvarende midlertidighet, mener Martinsen.
– Kravet om tre års sammenhengende selvforsørgelse er vanskelig å oppfylle for mange flyktninger. Flyktninger får oftere midlertidige stillinger, går ledige i perioder osv. Flere vil også bruke flere år før de kommer ut i ordinært arbeid. Jeg vil anslå at det i mange tilfeller vil kunne ta ti-tolv år før en flyktning klarer å oppfylle de kravene regjeringen nå vil stille for å gi fast opphold i Norge. Enkelte vil kanskje aldri klare det.
Kombinert med de to andre forslagene, nemlig fem års ventetid for alle og ny vurdering av beskyttelsesbehovet, vil dette føre til en langt mer usikker livssituasjon for innvandrere og flyktninger, mener Martinsen.
– Folk vil bli forsiktige med å satse på et liv i Norge. Motivasjonen deres vil svekkes. Regjeringens politikk vil føre til usikkerhet og frykt om egen fremtid som vil virke integreringshemmende.
Mange fortvilte mennesker
– Vi vet av erfaring hvilken belastning det er å være midlertidig og hva det gjør med integreringsevnen og -viljen?
– Ja, MUF-saken er et eksempel på dette. Jeg jobbet med hele denne prosessen og jeg så hvordan mennesker ble brutt ned. Folk ble tiltaksløse og passiviserte. Når det er sagt, var dette en ressurssterk gruppe. Men all denne energien de hadde, gikk til å kjempe mot systemet. Vi snakker om mennesker som kunne brukt tiden på å skaffe seg en utdanning, arbeide og betale skatt. Det var eksempler på folk som hadde gode jobber i internasjonale selskaper og hadde gode inntekter, men som ble nektet å jobbe.
– Du må ha sett mange skjebner i denne tiden?
– Ja, det var historier som gjorde inntrykk. Jeg hadde mange fortvilte mennesker hos meg på kontoret. Det verste jeg så, var selvskading. Det var rett og slett nesten en tragedie, bort sett fra at det gikk bra til slutt. Alle disse problemene kunne vært unngått. Nå må vi ikke lage et nytt regime med midlertidighet og gå inn i et nytt uføre, sier han.
Martinsen minner om at FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR) fraråder å gjøre en ny vurdering av beskyttelsesbehovet til en norm.
– Hvor mange vil bli omfattet hvis de nye bestemmelsene blir vedtatt av Stortinget?
– Alle som søker om permanent opphold. Altså potensielt flere tusen hvert år.
Frykter utenforskap
– Hva frykter du av konsekvenser av økt midlertidighet?
– Veldig mange av innstramningene, ikke bare det som gjelder midlertidighet, frykter jeg vil føre til mer utenforskap. Det er farlig på mange måter, mennesker på drift kan fanges opp av kriminelle eller ekstreme grupper. En mer generell negativ konsekvens er dårlig integrering.
– Men er vi ikke nødt til å stramme inn og stille krav nå som det kommer så mange?
– Vil du ha et godt liv i Norge, må du jobbe. Det gjelder alle, også i dag. Men når man ikke aner om man er her om to-tre år, eller fem eller ti år, mister man mye av tiltakslysten. Er man da en gründer-type, vil man ikke tørre å satse, ikke tørre å investere i Norge. Videre gjør det noe med følelsen av å være inkludert at man hele tiden har en mulig utvisning hengende over seg. Det å yte for å bli inkludert tror jeg de aller fleste folk er positive til, derimot fører det å bli ekskludert til at man lukker seg og trekker seg tilbake fra samfunnet.
Fakta om MUF-erne:
I perioden 1998-2000 kom det mange kurdere fra Irak til Norge. De fleste fikk ikke asyl- Justisdepartementet ga istedet ordre om at UDI skulle gi midlertidig og begrenset arbeids- og oppholdstillatelse i ett år, uten rett til familiegjenforening eller bosettingstillatelse (MUF-tillatelse). Grunnen var at regjeringen ønsket å utrede muligheten for å returnere asylsøkerne til det man anså som trygge deler av Nord-Irak.
Utviklingen i MUF-erns situasjon 2001-2011
2001: Ordningen med midlertidige og begrensede tillatelser ble avviklet. En stor del av MUF-erne fremmet da ny søknad om arbeids- og oppholdstillatelse. De fleste fikk avslag, men mange fikk likevel midlertidig arbeidstillatelse frem til utreise.
2003: Kommunal- og regionaldepartementet besluttet at behandlingen av søknader fra irakere skal fryses som følge av den spente situasjonen i Irak.
2005: Regjeringen bestemte at MUF-ere som var i et arbeid før 1. april 2005 kunne få ordinær arbeidstillatelse i Norge. Til sammen innvilget UDI arbeidstillatelser til 534 personer.
2006: Graver- kommisjonen konkluderte med at UDI la seg bevisst på en linje hvor regelverket ble tøyd, og at mange flere fikk arbeidstillatelse i 2005 enn det de politiske signalene skulle tilsi (NOU 2006:14).
2009: Regjeringen sendte et forslag til høring om endring av forskriften fra 2005. Der foreslo de at MUF-erne skulle få “fornyet vurdering med sikte på varig opphold”.
2011: De siste MUF-sakene fikk ny behandling og mange får varig opphold.
Kilder: Regjeringens høringsbrev fra 2009, NOAS, Wikipedia, NRK
