Foto: Privat
– Alt vi fikk kjøpt gikk til blant annet sykehus, rådhus, kirker og andre samlingssteder. Til sykehusene, fikk vi inn adrenalin, insulin, penicillin, epilepsimedisiner, kanyler og medisin for barn. Vi kjøpte medisin i samråd med en svensk lege og i dialog med de ukrainske sykehusene, skriver Reza til Utrop.
Sammen med en svensk politiker som hadde fått innreisetillatelse direkte fra den ukrainske visepresidenten, reiste Reza inn til Ukraina via Romania. Hun forteller at de ble godt tatt imot av ukrainske politikere og Røde Kors i Romania. Det gjorde det lettere å bidra.
– Vi fylte flere store lastebiler med vann, mat, barnemat, bleier, dyremat og sanitetsprodukter. Maten vi kjøpte, er mat som holder lenge og har svært høy næringsverdier. Vi kjøpte også mat som har mye vann i seg, hvis det skulle bli brist på vann. Det var mye å tenke på.
I tillegg til å kjøpe og dele ut mat og andre nødvendige produkter, hjalp Reza til med frakt.
– Vi hjalp også med å frakte madrasser, pledd og annet som trengs for å holde seg varm i tilfluktsrom. Når man hjelper til i et land som er i krig, må man tenke infrastruktur.
To forskjellige innsamlingsaksjoner
Midlene Reza og reisefølget hadde med til Ukraina, var samlet inn via private innsamlingsaksjoner. I tillegg til dette, er Reza med å drive en annen innsamlingsaksjon på vegne av organisasjonen Salam Norge.
Salam, er en organisasjon som fremmer et inkluderende og trygt miljø for homofile, bifile og transpersoner med muslimsk bakgrunn. De har sammen med Manifold og African Student Association (ASA), en pågående innsamlingsaksjon for å støtte spesielt ikke-vestlige flyktninger i Ukraina.
Flere studenter fra Asia og Afrika, har fortalt om forskjellsbehandling i flukten fra Ukraina.
En av dem, den marokkanske studenten Amani Al-Attar, forteller til Al- Jazeera at hun og 50 andre passasjerer med utenlandsk bakgrunn, ble kastet ut av en buss da de flyktet fra krigen. De ukrainske soldatene som kastet dem ut i kulda, ba dem om å gå de resterende 40 km til den polske grensa. Ifølge Al-Attar var det 10 minusgrader og snø ute. Bussen ble deretter fylt opp med ukrainske flyktninger.
Da de kom frem til grenseområdet, måtte de ifølge Al-Attar, vente langt lenger enn de ukrainske flyktningene. Noen nordafrikanske studenter fra reisefølget hennes, måtte stå fem dager i kø før de fikk slippe over grensa til Polen.
Neste oppdrag blir å hjelpe dem bakerst i køen
Reza opplyser om at hun ikke fikk mulighet til å hjelpe de ikke-vestlige flyktningene, nettopp fordi de er lengst bak i køen.
– De er lengst bak i køen, og jeg dro aldri så langt inn i Ukraina. Jeg var der i ni dager og jeg merket at det var fattigere og fattigere folk jo lengre bak i køen man kom. Jeg fikk ikke sett hele køen, da vi kjørte en annen vei til de ukrainske byene, der man trenger tillatelse for å komme inn.
Innsamlingsaksjonen er likevel ikke til pynt: Reza har planer om å dra ned igjen å konsentrere seg om å hjelpe de som må vente aller lengst på å krysse grensa.
– Jeg har fått mange kontakter nå, både i Ukraina og utenfor. Det blir neste oppdrag å hjelpe de afrikanske og asiatiske studentene samt andre brune og svarte som av ulike anledninger er i Ukraina. Vi har kontakt med disse.
– Hvordan kom du og Salam på idéen om å bidra til direkte hjelp til ikke-vestlige flyktninger i Ukraina?
– I alle kriger er det sånn at de som har mest penger er de som tar seg ut raskest. Vi må også huske at rasismen er et reell globalt problem og det er på ingen måte noe nytt at Øst-Europa har et rasismeproblem.
Reza sikter til at studenter fra Afrika, Asia og andre med mørkere hudfarge har måttet vente lengst i køen for å komme ut av Ukraina.
– Sammen med ASA og Manifold så vi oss nødt til å gjøre noe med det. Det er en selvfølge med tanke på hvem vi er, og hva vi står for. Vi har svært mange kontakter sammen. Når vi har fått inn nok midler, så starter vi prosjektet med en gang.
– Flere kilometer lange køer
– Hva gjorde mest inntrykk?
– Jeg har vært i krigssituasjoner før, så akkurat der har jeg mulighet til å holde hodet kaldt og utføre planen. Det er først etter man er ferdig med oppdraget, at man har mulighet å ta inn alle inntrykk. De lange køene inn til Romania, flere kilometer lange, var vondt å se.
Da Reza så hvordan barnefamilier ble splittet ble hun påminnet sin egne krigstraumer.
– Det er jo bare kvinner, barn og gamle der. Mennene var jo nødt til å bli igjen, så familier ble splittet. Jeg ble selv splittet fra min familie som barn, helt alene. De tok flere år før jeg fikk se mine foreldre og søsken, så jeg kjenner meg igjen i mange av de jeg møtte.
– De har opplevd krig før og må oppleve det igjen
– Det gjorde så vondt å se de gamle, som knapt kan gå, bli igjen i Ukraina. De har opplevd krig før og må oppleve det igjen, men denne gang som besteforeldre. Det var også vanskelig å møte de unge mennene, som ikke har noen særlig militær erfaring, stå der. Jeg så angsten i øyene til en gutt, som akkurat hadde blitt ferdig på videregående skole.
Reza sier at hun også så mye fint i motstanden og samholdet til det ukrainske folket:
– Jeg møtte en kvinnelig ordfører, som hadde vært rektor i flere år frem til at hun ble valgt inn som ordfører for seks måneder siden. Nå var hun nødt til å ta håndtere en krig. Hun var helt klar til å kjempe for barna. Så “badass”! Jeg møtte også masse ukrainere som gjorde alt for å hjelpe internflyktninger. Jeg fikk spise middag med dem, vi lo, snakket alvor og lo igjen over alle språklige misforståelser som skjer når tolken ikke er på plass. Så kom flyalarmene.. Én etter én.
