Skeptikeren fra Sørvestlandet

Gunnar Tjomlids blogg Saksynt har nådd en voldsom popularitet de siste par årene. Når Tjomlid skriver, er sjansen stor for at mediefolk og synsere legger merke til det. 41-åringen fra Tonstad, en liten bygd på Sør-Vestlandet, er rett og slett i ferd med å få en posisjon som en slags riksskeptiker.

Men det er ikke nødvendigvis noe han har vært forberedt på. Nylig havnet han i en debatt om voldtekt med sosiolog Kjetil Rolness. Den utartet, i hvert fall på sosiale medier.

– Jeg har slitt litt med å ta det inn over meg. Jeg gjør jo det samme som jeg gjorde for ti år siden: Sitter der med kaffekoppen hjemme og skriver det jeg mener. Men plutselig er det blitt så viktig for så mange. Plutselig er det på forsiden av en avis, på debattsidene i Dagbladet osv. Det er absurd hvor stort det har blitt. Samtidig er jeg selvsagt takknemlig for at folk leser det jeg skriver.

Mye av religionskritikken som kommer nå, er veldig overdrevet.

– Står du i en storm akkurat nå når det gjelder voldtektsdebatten?

– Det har i hvert fall blitt et personfokus jeg ikke ønsket eller planla. Det har blitt Rolness vs Tjomlid. Men det jo er ikke dette debatten bør handle om. Den bør handle om saken. Nå sitter en Tjomlid-leir og en Rolness-leir og heier og venter spent på når jeg skal svare på Rolness’ siste utspill.

Liten bygd 
Men før vi utforsker voldtektsdebatten: Hvem er denne Gunnar Tjomlid? Vi møter ham på den lokale kafeen på Tøyen. Under intervjuet slår han oss som tenksom og lavmælt. Dessuten er han flerkulturell, påstår han med et lite smil.

– Javel, hvordan da?

– Min mor er engelsk, oppvokst i London. Far er fra Sirdal i Vest-Agder. De to møttes i bushen i Afrika, ble forelsket. Far er nemlig biolog og jobbet med feltarbeid i Zambia, mens mor jobbet for Fredskorpset samme sted. De fikk min eldre bror i Zambia, og jeg ble født i Tanzania i 1974, og bodde der til jeg var to år gammel. Så fikk de en tredje gutt i 1976.

Fra 1976 til 1984 bodde de på Tonstad, kommunesenteret i Sirdal kommune, et sted med 848 innbyggere (2014). Da Tjomlid var 10 år gammel, fikk faren jobb som leder for Redd Barna i Kenya.

– Vi ble der i to år. På den lokale afrikanske skolen der vi gikk på det første året, var det gamle trepulter med lokk, og fysisk avstraffelse, selv om vi norske aldri ble slått. Det var en kristen skole, og konservativ kristendom var noe jeg kjente godt fra bygda mi, som ligger midt i Bibelbeltet. Men da vi skulle ha første religionstime, skulle klassen plutselig deles. Jeg ble spurt hvilken religion jeg tilhørte. «Kristen.» «Ok, men hvilken retning? Katolikk? Protestant? Lutheraner?» Jeg hadde aldri hørt om ulike typer kristne. Men Luther hadde jeg hørt om, så derfor svarte jeg lutheraner. Da jeg kom hjem fra skolen, forklarte mor meg at det riktige svaret var «protestant». For første gang innså jeg at det å være kristen ikke bare var én ting.

Debatterte kristne
Under oppveksten jobbet han mye i kirka hjemme i Tonstad. I 10 år ledet han Ten Sing-koret.

– Hvordan var utviklingen din i mer skeptisk retning?

– Det kom gradvis. Min far er jo helt klart skeptiker. Så når jeg tenker tilbake på det, var det alltid han som stilte spørsmål og fikk meg til å tenke. I lokalavisen og i Avisen Agder i Flekkefjord var det stadig folk som gikk ut mot homofili, abort, men også innvandring og islam, og ikke minst evolusjon. Etter hvert begynte jeg å debattere med dem, og på et tidspunkt var det kommunens store underholdning å følge med på debattene mellom meg og de kristenkonservative.

Bloggen Saksynt fikk sine første oppdateringer i 2006.

– Det første jeg gjorde, var å finne noen gamle leserinnlegg om religion som jeg postet bare for å ha noe innhold. Derfor er det mye religionskritikk i de tidligste postene, men også mye om innvandring.

I 2009 flyttet han fra Tonstad til Oslo. Nå bor han på Tøyen og stortrives, ifølge de korte selvbiografiske dataene på bloggen, der han også oppgir at han er daglig leder og webutvikler i IT-selskapet Thin.

Alternativ til det alternative
Tjomlid har gjort det til sin spesialitet å sjekke fakta. Interessen hans beveget seg etter hvert fra reiligion og innvandring over mot kosttilskudd og alternativ behandling, og i 2013 ga han ut boka «Placebodefekten – Hvorfor alternativ behandling virker som den virker».

– Du skriver på bloggen din at du er opptatt av vitenskapsformidling. Hva er det som gjør det arbeidet så viktig?

– For meg handler det om å gjøre forskning tilgjengelig for vanlige lesere. I de aller fleste spørsmål der det finnes data, bør man prøve å se på hva de egentlig viser. Det er viktig fordi det finnes så ufattelig mange feiloppfatninger der ute. I innvandringsdebatten er det ofte sånn at feiloppfatninger skaper fremmedfrykt.

– I debatten om voldtekt har du advart mot å se på «kultur» og «religion» som forklaringer. En studie referert i Morgenbladet viste at 80 prosent av mennene i Tanzania mente de hadde rett til å slå konene sine hvis de var «ulydige». Cirka halvparten av kvinnene mente det samme. 

– Ja, kvinnesynet er nok forskjellig. Det så jeg også selv da jeg bodde i Kenya. Derfor er det vanskelig å hevde at slike faktorer ikke har noe å si. Men da blir spørsmålet: Hva gjør vi med dette? Er løsningen å angripe religionen? Eller er det de underliggende årsakene vi må se på? I et samfunn der vi jobber for kvinners likestilling, der vi utjevner maktbalansen mellom kjønnene, der kvinner får utdanning og muligheter, vil det gi mindre makt å være kvinneundertrykker. Det vil dermed også forme hvordan religiøse tekster tolkes og praktiseres. Religion må reformeres nedenfra og opp, ikke ovenfra og ned.

– Har ikke likevel Kjetil Rolness et poeng? Kultur gjør en forskjell når det gjelder kvinnesyn? 

– Et viktig spørsmål her er jo hva en faktisk ser på. F eks har jeg hørt ansatte i barnevernet si at det er større problem med negativt kvinnesyn i muslimske familier. Det gir mindre frihet for kvinnene og kan føre til dårlig behandling av barn. Om dårlig kvinnesyn derimot fører til voldtekt, har jeg ikke sett noen forskning som viser. Det er noe overrepresentasjon av innvandrere på voldtektsstatistikken også når vi korrigerer for sosioøkonomisk status, aldersfordeling i befolkningen osv. Hvor stor den er, er ikke så lett å si, men den er der. Det har jeg også skrevet i en rekke bloggposter, men i praksis er forskjellen så liten at politiet ikke ser på flyktninger og asylsøkere som noen spesiell voldtektstrussel.

– Det som er viktig å huske her, er at det vi kan gjøre noe med, er sosioøkonomiske faktorer. De tiltakene som vil redusere overrepresentasjon på visse negative statistikker, handler ikke om religion, men å gjøre noe med livsvilkårene til de gruppene det gjelder. Når livene deres blir bedre, vil også tolkningene av religionen bli mer positiv og konstruktiv. Og faren for at folk ender som kriminelle vil bli mindre. Begge deler vil følge som en naturlig konsekvens av inkludering. Seksualundervisning rettet mot våre nye landsmenn og en synliggjøring av at vårt samfunn reagerer strengt på seksualisert vold, er også viktig.

Lavt nivå på debatten
Gunnar Tjomlid hever aldri stemmen under intervjuet. Han sitter rolig på stolen og fremfører lange, logiske ressonementer. Men det betyr ikke at han ikke kan bli sint.

– Det som provoserer meg mest, er når folk påstår at jeg har sagt ting jeg ikke har sagt.

Sist akkurat det skjedde var i kjølvannet av debatten om voldtekt mellom Tjomlid og Kjetil Rollnes. På sin Facebookside la kunstner Thomas Knarvik ut tre tegninger av Tjomlid, den siste av dem en fotomontert illustrasjon der Tjomlid blir voldtatt av arabiske menn. Den ble «liket» av blant annet Minerva-skribent Lars Akerhaug, Kjetil Rolness og alle tre i Human Rights Service (HRS).

– Kjetil Rolness velger når han kommenterer den første tegningen på sin Facebook-side å påstå at jeg var krenket. Det gjorde han selv om jeg hadde vært tydelig på at det ikke var det som var poenget, men at jeg ikke liker å bli sitert ut av kontekst og folk bevisst får det til å se ut som jeg mener noe annet enn det jeg faktisk gjør.

I tegningen er Tjomlid utstyrt med en snakkeboble med et sitat fra en av hans egne bloggtekster.

– Sitatet er klippet ut av sammenheng slik at det ser ut som jeg relativiserer pedofili, mens det var noe helt annet som var poenget i den opprinnelige teksten min. Det som var interessant, var at alle tre i HRS, samt Rolness og Lars Akerhaug valgte å «like» den tegningen der jeg liksom blir gruppevoldtatt.

– Du outet dem på bloggen din?

– Ja, jeg syntes det var viktig å gjøre det veldig tydelig at det er dette nivået de faktisk har lagt seg på i debatten.

– Har noen i pressen gått videre på det?

– Nei. Jeg var litt overrasket over at ingen reagerte.

– Du har opplevd mye hets, trusler og negativ oppmerksomhet,og du har tatt opp kontroversielle og vanskelige spørsmål. Er du en tøffing?

– Man blir jo tøffere etter hvert. Jeg merker at jeg tåler utrolig mye mer nå enn jeg gjorde da jeg begynte. Det mest belastende jeg har opplevd, har faktisk vært innvandringsdebatten. At vaksinemotstandere og alternativguruer kaller meg stygge ting, har sjelden gått inn på meg. Men nå, men den siste debatten om voldtekt, har jeg sett at folk jeg ser på som fornuftige, og som ellers er enige med meg, er veldig uenige, angriper meg og er nokså ufine. Det svir mye mer.