De kjemper mot antisiganismen – med kunsten som våpen

Hva om våre første assosiasjoner til hvite menn var hyper-empati, feminisme og antirasisme? I den rumensk-romske dramaturgen og skuespilleren Mihaela Dragan sitt futuristiske teaterstykke «Romacen – The age of the witch», hvor en gruppe romkvinner bruker sine magiske krefter til å hacke tiden og endre den europeiske historien, er det nettopp slike assosiasjoner som blir presentert. 

Og tanken er like fascinerende som den er brutal, for ja, hvordan ville egentlig situasjonen til Europas største minoritetsgruppe sett ut hvis en kunne fjerne femhundre år av slaveri; bringe tilbake den minst halve millionen med romer som ble henrettet i holocaust; hvis en kunne reversere 1900-tallets tvangssterilisering av romer i Skandinavia og rett å slett fjerne den marginalisering og rasisme som fortsatt er hverdagsmat til majoriteten av dagens 10-12 millioner europeiske romer? 

Av fagfolk omtales antisiganismen – altså den spesifikke rasismen som rettes mot romer – gjerne som «den siste aksepterte formen for rasisme». Og i en tid hvor støtten for antirasistiske bevegelser, slik som «Black Lives Matter», aldri vært større, er det fortsatt sjokkerende lite offentlig samtale om antisiganismen. 

Ifølge den spansk-romske motedesigneren Estefanía Ruiz Molina er det dog lys å se i enden av tunnelen, og med sitt eget klesmerke «Mil Duquelas» som palett er hun en av flere som har begynt å tegne opp et håpefullt bilde av en ny generasjon unge romer. En generasjon hvor ungdommer, slik som det serbisk-romske jentebandet «Pretty Loud», med sitt budskap om frigjørelse og stolthet, ikke lenger er redde for å bruke stemmene sine. En generasjon, som i mangel på en klassisk borgerrettsbevegelse, bevisst tar kunstens snarvei i kampen for samfunnsendring.

Romanias første romske teaterkompani

— Vi bærer på et trans-generasjonelt trauma, konstaterer Mihaela Dragan på et innpust.

På utpust stadfester hun så hvor sliten hun er av å snakke om romenes trøstesløse historie. For å illustrere noe av problemet styrer hun samtalen mot fremtiden gjennom å forklare hvordan både majoritetssamfunnet og romene selve har et sårt behov for representasjon. 

— Rom eller ikke-Rom. Vi har alle vokst opp med forvridde bilder av romer, eller «sigøynere», som skitne, kriminelle, promiskuøse og ikke minst som mystiske nomader. Det må bli slutt på disse bildene! 

For Mihaela, som kommer fra en familie preget av sterke kvinner, har kampen for rettferdighet og likestilling alltid stått sentral. Likevel bød årene, etter ferdig utdannelse ved teaterhøyskolen i Bukarest, på en slags oppvåkning for henne.  

— Etter teaterhøyskolen spilte jeg, slik som alle andre, i de store dramaene. Det var Shakespeare og Ibsen gang på gang. Samtidig ble identiteten min som rom alt viktigere for meg. Etter hvert så jeg klart hvordan all kunst er politisk, at det manglet romsk representasjon i kunsten og samfunnet og at jeg måtte ta i bruk mitt handlingsrom på en ny måte. 

Sammen med vennen og skuespiller Zita Moldovan startet Mihaela derfor, i 2014, Romanias første romske teaterkompani – Giuvlipen. For de begge skuespillerne var det en selvfølge at kompaniet ville ha et interseksjonelt og feministisk utgangspunkt, og siden det manglet et ord for feminisme på romenes språk romani tog de to skuespillerne ansvaret for å skape et slik ord.

— Giuvlipen betyr feminisme på romani og vi har selve måttet skape ordet. Kompaniet engasjerer profesjonelle romske skuespillere som, likt oss, er opptatt av å snakke høyt om temaer som samfunnet vi vokst opp i prøvd å undertrykke. 

Siden 2014 har kompaniet satt opp forestillinger som retter seg mot både romer og ikke-romer, på offisielle og uoffisielle scener, i storbyer og lokalsamfunn. Og med dramaer slik som «Den svarte Madonna», «Sexodrom» og «Urban kropp» har temaer om romkvinners opplevelser av dobbeltdiskriminering, #meetoo erfaringer, identitetsutvikling og reproduktive rettigheter, ført til både nasjonal og internasjonal oppmerksomhet. Vel fortjent er det også når Reuters omtaler kompaniet som «the vanguard of the romani revolusjon». 

Ifølge Mihaela er det viktigste aspektet med et romskt teaterkompani det å, som rom, selv eie historiefortellingen. 

—  Gjennom teaterkunsten har vi skapt oss en plattform til å feire romsk kultur, bryte med vedtatte sanninger og til å produsere nye bilder og representasjoner. De som har opplevd teaterstykkene våre kommer som oftest med svært gode tilbakemeldinger, og vi erfarer at både romer og ikke-romer får opp øynene for samspillet mellom identitet, maktrelasjoner og egenmakt.

 

Manglende statlig støtte bekrefter kampen

Til forskjell fra andre minoriteter i Romania slik som ungarer, moldover og tyskere, er det et tilbakevendende tema for Mihaela og kollegaene hennes at Romanias romer fortsatt mangler et eget kultursenter, og ikke minst, en egen scene. 

—  Siden 2014 har vi oppnådd mye gjennom kunsten. Mangel på økonomisk støtte og en egen scene er dog vårt største hinder for å nå ut enda bredere. Diskrimineringen mot romer i Romania er uten motstykke. Det er på en måte parodisk at vi som jobber for endring jobber i motvind. 

  Samtidig er mangelen på støtte også en form for bekreftelse på hvor viktig jobben til Giuvlipen er. Og for Mihaela, som nettopp kommet tilbake fra en vel fortjent ferie i Mexico, venter en stappa full kalender. I tillegg til å selv delta i produksjonen «Romacen» skal Mihaela både gi ut sitt første musikkalbum «Techno Hekser» og lansere videoproduksjonen «Motstand er en jente som endrer verden». En videoproduksjon hvor unge romkvinner, fra ulike øst-europeiske land, forteller om sin kamp og motstand. 

— Arbeidet i Giuvlipen har alltid omhandlet det å skape en plattform og gi en stemme til romer. Frem til nå har stemmen gått via meg og kollegaene mine. Med videoprosjektet kommer stemmene rett fra kilden.

 

«Roma life matters»

Imens Giuvlipen gir stemme til romkvinner fra Øst-Europa er det også unge vesteuropeiske stemmer som begynt å gjøre seg hørt. Med slagord slik som «Roma life matters» «A roma woman is – whoever she wants to be» og «Sorry, I dont speak to racists» forteller spansk-romske Estefanía Ruiz Molina, designeren som ble lei av å designe klær med kampord for andre, hvordan hun, likt Mihaela, kom til et punkt i karrieren sin hvor hun følte seg nødt til å finne frem sin indre gründer.

— Det var i jobben som designer at jeg en dag skjønte hvordan jeg hadde designet og solgt hundrevis av protest-t-skjorter, men at ingen av dem refererte til noen kamp fra romer. Jeg ble nødt til å agere og bestemte meg for å begynne å lage mine egne klær, sier Molina.

Med sparepenger og heiarop fra familie og venner ble så merket «Mil Duquelas» straks satt i live. Og til tross for at merket ble startet midt under pandemien, har responsen ikke latt seg utsette. På mindre enn ett år har «Mil Duquelas» solgt i mer enn tjue land og webshoppen har mottatt over en million besøk. 

— Produktene til «Mil Duquelas» er skapt for å bæres av alle som ønsker å gi synlighet til romenes sak. Det er en måte å gjøre historien vår kjent på, og bryte stereotypiene som undertrykker oss. Å bære dem er å delta i kampen mot antisiganisme. Det er også en mulighet for oss som er romer å bruke klær som gjenspeiler at vi er stolte av etnisiteten vår.

Likt Gulvipien mottar «Mil Duquelas» ikke noen offentlige midler, men ifølge Estefani er dette heller ikke noe hun er interessert i siden hun da «slipper å holde kjeft om noe eller noen». 

— Det er på tide at antisiganismen slutter å normaliseres, at vi hever stemmene sammen og selvfølgelig, uten frykt, sier at vi er romer. For å kunne gjøre det må vi stå fritt fra alle utenfra styrte ambisjoner, sier Estefani.

Kunsten som uttrykk for smerte og motstand

I tillegg til å formidle et budskap om å ikke holde kjeft, er Estefani opptatt av å formidle hvordan kampen mot antisiganisme ikke er ny, og hvordan kunsten alltid ligget nært til hånds for mange romer. 

— Jeg er stolt av å kunne si, at til tross for de enorme overgrep som blitt begått på folket mitt, så har vi aldri søkt hevn. Gjennom musikk, maleri, poesi, har vi likevel ytet motstand. Vi har brukt kunsten til å forvandle «duquelas» «smertene våre» eller «straffet vårt», til noe produktivt, til å kjempe.

Og om Estefani´s «straff» ved å bli født som rom nå er blitt forvandlet til stolt design og et fartsfylt storbyliv i metropolen Madrid, så har det ikke alltid vært slik. Som de fleste romer i Europa bar Estefani´s oppvekst preg av vanskelige levekår og stigmatisering fra storsamfunnet. Ifølge Estefani, så har situasjonen for romske barn i dagens Spania blitt bedre, men utviklingen går for sakte:

— Situasjonen for dagens romske barn er bedre enn det mine foreldre eller besteforeldre opplevde. Men den er fortsatt prekær. Den preges fortsatt av segregerte skoler, økonomisk marginalisering og mangel på like muligheter. Det er vanskelig for ikke-romer å skjønne, at for oss som er romer, så berører antisiganismen livene våre på alle områder, sier Estefani.

 

Rap, hip hop og balkanske toner 

— Nok er nok – vi har et budskap til verden. Vi ber om respekt for den romske nasjonen.

Det er med en blanding av hip hop, rap og balkanske toner at det romsk-serbiske jentebandet «Pretty Loud» i sangen «Nok er Nok» roper på verdens oppmerksomhet. Og i likhet med Estefani og Mihaela har de i unge år valgt å ta opp kampen mot segregering og marginalisering av romer. For bandet omhandler dog kampen, ikke kun antisiganisme, men også patriarkatet innad i kulturen de vokst opp i. På engelsk, serbisk og romani synger de derfor både om politibrutalitet og respekt, men også om problemer knyttet til tidlige ekteskap og om romkvinners rett til å velge sin egen fremtid. 

 

Kunsten som uttrykk for smerte og motstand

— Vi er en ny generasjon kvinner, motivert av våre mødre og oldemødrer til å ta et endelig oppgjør – både med diskrimineringen som omgir oss som romer – men også med den romske kulturen vi vokst opp i. Vi krever at alle kvinner skal kunne ta egne valg, bli respektert og kunne forme sine egne liv, sier bandmedlem Silvia Sinani.

Og med sitt åpne og sterke budskap om selvbestemmelse forteller Silvia hvordan bandet, siden oppstart i 2014, blitt godt mottatt. Både av store medier slik som «The New York Times» og serbiske «ELLE» men spesielt av unge romkvinner.

— Majoriteten av fansene våre er unge kvinner slik som oss. De sier de føler seg styrket av budskapet vårt og på ulike måter blir de med oss i kampen. Deres tilbakemeldinger gir oss en fantastisk følelse av at forandring er mulig. 

Likt Estefani, har bandet heller ikke latt seg stoppe av pandemien, og når reising og store opptredener plutselig ble lagt på is så har bandet likevel klart å nå ut gjennom sosiale medier. Bandet har også deltatt i online festivaler slik som «WOW» (Women of the world) festivalen i London, og i 2021 mottok de “Bring the Noize” prisen av det feministiske kultursenteret «BeFem» i Beograd. Nå som verden åpner opp igjen forteller bandmedlem Zlata Ristić om hvordan gruppa gleder seg til en spennende vår. 

— Vi har et viktig år fremfor oss med mange invitasjoner og planlagte opptredenen, nasjonalt og internasjonalt. For hvert år som gått har vi sett hvordan, ikke kun støtten for musikken vår vokst, men også vår egen forståelse for hvor essensielt det er at vi når ut med budskapet vårt, sier Ristić. 

Rasisme er majoritetens oppgave å løse

Og spesielt det at bandet får støtte og oppmerksomhet av den feministiske bevegelsen er ifølge de to bandmedlemmene noe svært sentralt for den videre kampen. 

— Romske kvinners rettigheter er ikke noe som skal kjempes for separat fra andre kvinners rettigheter. Spørsmål som berører romske kvinner spesielt må tas på samme alvor som andre tematikker. Vi er nødt til å kjempe sammen for alle kvinners rettigheter hvis samfunnet skal gå fremover, sier Silvia.

På samme måte mener Mihaela Dragan at det er langt på overtid at kampen mot antisiganisme tas opp av den antirasistiske bevegelsen og derunder storsamfunnet. 

— Antisiganismen er ikke kun den mest aksepterte formen for rasisme, den er også en form for rasisme som, om vi ikke setter en stopp for den, vil fortsette å påføre den nye generasjonen romer samme skjebnesvangre konsekvenser som tidligere generasjoner har måttet gjennomleve. Den europeiske antirasistiske bevegelsen er nødt til å våkne opp til at kampen mot antisiganisme er deres sak. Det er tid for at ansvaret plasseres hvor det hører hjemme – hos majoritetssamfunnet.