Foto: Claudio Castello
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
Bandehy har ofte blitt beskrevet som en annerledes stemme i innvandringsdebatten. I leiligheten hennes, hvor hun tar imot Utrops utsendte medarbeider, henger det flere persiske motiver. Bandehy er nemlig fortsatt stolt av sin iranske kulturarv.
– Jeg ble født i nærheten av storbyen Shiraz, et sted som var kjent for vin, poesi og vakre jenter. Familien min var en miks av alt mulig, med en bror som var langt ute på venstresiden, og en sterkt troende muslimsk far, som likevel kunne beskrives som en politisk liberal, opptatt av individets rettigheter. Både fritenker og muslim.
Videre fortsetter hun:
En liten gruppe elitedebattanter tilbyr media å sensurere debatten og bestemme hvilke tanker og ord som er tillatt å ytre.
– Jeg hadde en barndom og en ungdom som mange iranske jenter og kvinner i dagens Iran bare kan drømme om. Jeg kunne kle meg slik jeg ville og hadde ikke moraliserende formaninger fra foreldre eller andre slektninger som jeg måtte forholde meg til. I Iran under sjahen (monarken som ble fratatt makten etter den islamske revolusjonen i 1979, jour. anm.) var egentlig alt lov. Bortsett fra å være kommunist eller mot sjahen, selvfølgelig.
Da ting ble verre
Som ung ble Bandehy også venstreorientert. Da revolusjonen kom i 1979, støttet hun opprinnelig Ayatollah Khomeini, mannen som ble Irans nye leder.
– Vi ble på en måte lurt. I Iran var religion en slags barnetro og åndelighet som du fikk gjennom familien, og vi hadde alle et “snilt” bilde av islam. Jeg trodde oppriktig at dette nye islamske styret skulle basere seg på åndelighet og pluralisme. Sjahen var en diktator, og så å si alle var glade for å bli kvitt ham. Men det som kom etterpå, ble mye verre.
Fra å være en kvinne i et frigjort islamsk land, ble hun til et underlegent objekt, forteller Bandehy.
– Endringene skjedde ikke bare ved at man tvang på oss hijab. Khomeinis styre overkjørte iranske lover med sin tolkning av islamske sharia-lover. Som kvinne ble jeg redusert til en verdi av så og så mange kameler, til en som kunne tvangsgiftes og bankes opp uten reell beskyttelse fra loven.
Leste Koranen
Årene frem til hun kom som flyktning til Norge i 1988, ble mørke. Svært mørke.
– Jeg så hvordan sharia-lovene gjorde meg til en ikke-person, og hvordan dette ble praktisert i samfunnet. Jeg begynte å lese Koranen og hadithene febrilsk fordi jeg var i en slags identitetskrise. I familien min var islam ensbetydende med tradisjon og åndelighet, og for meg personlig var ikke islam det som Vokterrådet eller den islamske republikkens ledere praktiserte politisk.
Bandehy ble skremt av det hun fant ut under sitt selvstudium.
– Jeg leste i de hellige skriftene, og så at grunnlaget for det som Iran nå er i dag, finnes, særlig i hadithene, Et land som styres etter “ufeilbarlige ord”, skrevet i en hellig tekst. Med lover som er basert på ren teologi. Hvis vi leser Koranen og hadithene, ser vi at alt som Khomeni gjør, alt som IS gjør, er islam. Mange sier: ”det er ikke islam”, men det er løgn og bedrag. Hvis vi ikke forstår at alt dette er islam, kan vi ikke reformere islam heller. For at en alkoholiker skal kunne behandles, må han forstå at han har et problem. Islamsk teologi er voldelig. Vi må innrømme dette for å kunne reformere islam. Eller går vi i samme retning som vi har gått i 1400 år.
Bandehy ble en motstemme og opplevde sine første negative reaksjoner i ayatollahenes Iran.
– Jeg endte blant annet i fengsel, og mistet venner grunnet mine meninger. Til slutt kunne jeg ikke bli værende i landet.
– Kritikk er ikke hat
Bandehy har gått fra barnetro til skepsis til kampvilje. Hun har gjennom sine skriverier advart om fremveksten av de samme kreftene her i Norge som hun så vokse frem i Iran. Hun ser på seg selv som islamkritiker, på bakgrunn av å ha lest Koranen og hadithene.
– Når man ser at islamske lover kommer i strid med internasjonalt vedtatte FN-konvensjoner, så er man nødt til å sette foten ned. Islam, på lik linje med alle andre verdensreligioner, må tilpasses disse. Ikke omvendt, altså at lovene tilpasses islam, slik det skjedde i Iran. Religionsfrihet er viktig, men den kan ikke beskyttes for enhver pris. Og i hvert fall ikke når den innbyr til religionsmisbruk og brudd på menneskerettighetene.
– Veien fra islamkritikk til islamhat er kort for enkelte. Hva tenker du om dette?
– Vi må skille mellom disse to. Å være islamkritisk betyr at du kritiserer islams innhold, og verdslige makt. Å være islamhater er et meget sterkt begrep. Jeg vil gjerne helst forbinde dette begrepet med høyreekstreme eller andre krefter som ikke tror på sameksistens. Som truer folk med vold grunnet deres tro eller etnisitet. Karikaturtegnere vil jeg for eksempel ikke se på som “islamhatere”.
– Kan du forklare hvorfor?
– Fordi de igjennom det enkelte oppfatter som en krenkelse av det hellige faktisk åpner veien for dem som tør å ha en åpen islamdebatt. Og dette ser jeg igjen viktig for en eventuell reform og for å motvirke konservative og fundamentalister.
Tåler ikke tvil eller frafall
Bandehy ser på islams hierarki som det kanskje største hinderet for å skape den reformen innenfra som hun etterlyser.
– Budskapet fra de fleste lærde, fra øverste hold, er at det ikke skal være lov å tvile. I veldig mange majoritetsmuslimske land blir tvil, konvertering til andre religioner, eller frafall straffet juridisk, ofte med henrettelse.
– Vil ikke da islamdebatten blant muslimer her i Vesten kunne åpne opp for mer tvil, for mer ettertanke?
– Jeg ser det som vanskelig. Vi har mange sekulære muslimske stemmer, men som mediene ofte overser fordi det er mørkemennene i skjegg, kjortler og med truende utsagn som selger best.
Hun tenker at majoriteten av muslimer vil beholde religionen som åndelig fremfor politisk rettesnor, men legger til:
– Samtidig er det slik at et hvert forsøk på å ha en åpen debatt vannes ut, fordi de fleste ser på Koranen som ufeilbarlig, og religiøse praksiser som uforanderlige. Man tør ikke ta vekk glorien fra Muhammed slik de kristne gjorde med Jesus ved inngangen til Vestens moderne epoke.
Mot støtte til trossamfunn
– Har du noen helst tro på at vi kan få til en norsk islam?
– Det finnes ikke noen norsk islam. Norsk islam er det samme som Euroislam. Det er ikke noe nytt. Ikke noen reform. Den islamske teologien står sterkt i Euroislam. Usman Rana har Tariq Ramadan som intellektuell læremester. De sier: «ja, vi aksepterer vestlige verdiger så lenge de ikke er i strid med teologien». Med andre ord: På det tidspunkt de kommer i strid, velger de bort de vestlige verdiene. De aksepterer homofile, men ikke legningen homofili. En lege som ikke kan håndhilse på kvinner, forsvarer hijab og er mot homofil legning; hvordan skal han reformere islam? I hele hans bok roser han Tariq Ramadans ideologi og har ikke noen klare tiltak om hvordan islam skal reformeres: Det blir gjentakelse av samme løgn som det islamske brorskap og Euroislam fremmer. Vi må huske at Tariq Ramadan er barnebarnet til Hassan Al Banna, som er grunnlegger av Det muslimske brorskapet.
– For at vi skal få en norsk islam, så må norske politikere få større innflytelse over det som skjer i moskeene. Vi kan ikke ha samfunn som mottar statsstøtte samtidig som de preker jihad, vold og hat mot dem de anser som “vantro”. Jeg er egentlig tilhenger av at alle former for statsstøtte skal kuttes ut, og at de muslimske religiøse samfunn blir selvfinansierte.
– Vil dette ikke være risikabelt? At vi får flere trossamfunn som finansieres av saudiske oljepenger, og som eksporterer en salafistisk og ytterliggående tolkning av islam?
– Jeg tror dette vil skje uansett, før eller siden. Motgiften er å gi de reformvennlige stemmene mest mulig støtte, både av moralsk og annen type.
Handler ikke om tone
Bandehy har som islamkritiker profilert seg blant annet som skribent for Human Rights Service, og som støttespiller til Hege Storhaug.
– Storhaug har selv kommet med sterke utspill i denne debatten, og regnes av mange som kontroversiell. Er du uforbeholden i din støtte til henne?
– Først og fremst må hun takkes for å ha åpnet for en debatt som veldig mange ikke har turt å ta i Norge. Om islams verdslige og kulturelle overmakt når den praktiseres slik det gjøres i mange land i blant annet Midtøsten. Og de kulturelle konsekvensene dette får i innvandrermiljøer fra disse landene i Norge.
– Er en såpass sterk tone nødvendig?
– De som stempler islamkritikere som islamhatere, vil kvele en viktig debatt. Og de har lyktes med dette til nå. For å bli hørt må man noen ganger ty til å kontroversielle virkemidler. Jeg er heller ikke enig med alt Storhaug sier, for eksempel om asylsøkere fra krigsområder. Jeg tenker som tidligere flyktning selv at Norge må ha en streng, men humanitær åpen-dør-politikk.
Definisjonsmakten
For henne handler det om definisjonsmakten over hva som er sunn og usunn debatt.
– Nå nylig skrev en gruppe samfunnsdebattanter og akademikere et opprop for å beskytte muslimer mot hat. Men mentaliteten bak oppropet er uheldig og skremmende for ytringsfriheten i Norge.
Denne gruppen krever et skille mellom kritikk og hat/fiendtlighet. Dette er en umulig oppgave. Ingen kan med sikkerhet bestemme hva som er innenfor kritikkens grenser. Men denne gruppen sier at de gladelig og behjelpelig stiller opp når journalister trenger dem.
– Det vil si at en liten gruppe elitedebattanter tilbyr media å sensurere debatten og bestemme hvilke tanker og ord som er tillatt å ytre. De vil selv sensurere meninger og bestemme hvilken kritikk som aksepteres og hvilken kritikk som får merkelappen som hat. Hvem tør å kritisere islam da, om man frykter å bli stemplet som muslimhater? Dette blir ikke frihet for kritikk. Frihet styrt av frykt, er i praksis undertrykkelse. Det minner meg om Vokterrådet i Iran, en gruppe på 12 menn som sitter og sensurerer alle lovforslagene fra parlamentet. Det er lettere å gjenopplive blasfemiparagrafen. Vi ser at når det gjelder islam, integrering og innvandring, er det visse grupper som agerer som om de har en enerett på å legge debattpremissene.
– Ta debatten!
Bandehy frykter videre for fremtiden hvis man ikke satser mer på de sekulære kreftene blant muslimer i Norge og i andre vestlige land.
– Europa går i mer høyreradikal retning, samtidig som islamistisk tankegods får stadig bedre fotfeste hos de unge, og større politisk innflytelse på verdensbasis. Hadde vi hatt en åpen innvandringsdebatt, hvor man også kunne tatt opp de negative konsekvensene av denne, og gått videre og gjort noe med det, så hadde aldri de høyreradikale fått den innflytelsen de har i dag.
Nå som Europa står overfor en av sine største migrasjonsutfordringer, er vi nødt til å ta denne debatten en gang for alle, mener Bandehy.
– Vi har ikke klart å stoppe krig, migrasjon eller fattigdom. Vi må nå kunne stille oss disse vanskelige spørsmålene, heller enn å grave hodet ned i sanden. Nå, en gang for alle, gjentar hun.
