Foto: flickr.com
Wolayat Khan Samadzoi sitter med beina i kors på gulvet sammen med kona og deres seks barn. Et fruktfat står på en rød duk foran ham. Solen har akkurat gått ned bak et fjell.
Den tidligere Afghanistan-soldaten bryter sin første ramadanfaste i den sørvestlige delstaten New Mexico – langt fra talibanregimets trusler – men også langt fra sine afghanske slektninger.
Rommet fylles snart av mumlingen av framsagte bønner.
– Jeg ber for dem, og de ber for meg, sier Samadzoi.
Fetteren Noor Rahman Faqir, som også er flyktning, oversetter. Han lærte et enkelt engelsk da han samarbeidet med de amerikanske styrkene i Afghanistan.
De afghanske familiene som flyktet til USA da Taliban tok makten på sensommeren i fjor, feirer ramadan i takknemlighet over at de er sikkerhet. Men de kjenner også på en stor sorg ved å være borte fra hjemlandet og slektningene som fortsatt bor der.
De frykter stadig for sikkerheten til familiene sine under styret til Taliban, som til tross for mange fagre løfter, stadig viser seg som sterkt undertrykkende.
De vet også at det er stor økonomisk nød og sult i hjemlandet. Selv har de bare midlertidig flyktningstatus og lavtlønte jobber – hvis de har jobb i det hele tatt. De har ikke mye å livnære seg på i USA og ikke mye å avse til slektninger i hjemlandet.
28 år gamle Qais Sharifi sier at han knapt kan sove fordi han bekymrer seg for barna, sine som måtte bli igjen i Afghanistan. Han har ikke engang sett sin yngste datter, som ble født to måneder etter at han flyktet alene fra landet.
Men begge mennene lyser opp når de får invitasjon fra den lokale moskeen om gratis iftar-middager, som serveres hver kveld i moskeens møtesal dekorert med gullballonger med teksten «ramadan kareem» – en arabisk hilsen for å ønske folk en god ramadan.
Mange lokale menigheter – muslimske, kristne og jødiske – har hjulpet afghanere med å finne bolig, jobb, engelskspråklig undervisning og skoler for barna.
Lokale ledere og aktivister er sterkt kritiske til at de afghanske flyktningene ikke har fått permanent juridisk status i USA, til tross for at de tjenestegjorde for den amerikanske regjeringen og militæret. Hvis de hadde hatt permanent oppholdstillatelse, ville de fått flere offentlige goder og en enklere vei til arbeid og familiegjenforening.
Den tidligere tolken ved den amerikanske ambassaden i Kabul, Dawood Formuli, er bosatt i Texas. I hans nye leilighet i Fort Worth kommer bønneropene nå fra en app – og ikke en minaret. Hans gravide kone sliter med å lære seg engelsk. Men de gleder seg over at det finnes moskeer i nærheten, at de har muslimske naboer og muligheten til å kjøpe halalkjøtt.
Formuli minnes med lengsel hvordan de hadde det i Afghanistan under ramadan: Hans sultne far som irritert ba om mat. Moren som ba faren om å roe seg ned. Han selv som fortalte en vits for å lette stemningen. Barna som lekte eller sloss med søskenbarn i naborommet mens bønneropene lød gjennom lufta fra moskeen nede i gata.
I USA er afghanerne trygge, men hjertene banker for hjemlandet.
