Foto: Claudio Castello
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
Kosovo-albanskfødte og drammenser Taraku har i disse dager gitt ut sin første bok, Innvandringsrealisme. Politikkens muligheter i folkevandringens tid, om et felt mange ser på som alt fra komplisert til minefelt.
Aftenposten har i sin anmeldelse kalt debattboken for “voksenopplæring”, mens Dagbladet mener Taraku kjenner asylinstituttet bedre enn de fleste og leverer en klar asylanalyse. Samtidig er ekspert i flyktningrett Vigdis Vevstad uenig i både analysen og løsningen hans i et intervju i Klassekampen.
I forbindelse med debatten har han også lansert begrepene innvandringsrealisme og verdipatriotisme, som han beskriver overfor Utrop på følgende vis:
– For meg betyr “verdipatriotisme” at det nye norske vi-et først og fremst baserer seg på et verdifelleskap. Med patriotisme mener jeg ikke bare en forventning om lojalitet til disse verdiene, men også et aktivt forsvar av disse. Her tenker jeg først og fremst på verdier som ytringsfrihet, livssynsfrihet og likestilling.
– Kan ikke basere politikken på ønsketenkning
Å ha en realistisk tilnærming til innvandring er sentralt i bokens diskusjon.
– Her tenker jeg rett og slett på at vi trenger å være realistiske med tanke på utfordringer knyttet til innvandring og integrering. Vi kan ikke basere politikken på ønsketenkning, vi må se dilemmaene og prøve å finne bærekraftige løsninger.
Har multikulturalismen utspilt sin rolle?
– En multikulturalistisk politikk overfor urfolk og nasjonale minoriteter med langvarig tilknytning til landet er jeg for, men overfor ny innvandrergrupper blir en slik politikk integreringshemmende, og det å tilrettelegge for bevaring av enkelte tradisjoner og praksiser kan gå på bekostning av enkeltindividets frihet.
Ja til både mangfold og likhet
Å finne en balanse mellom det som skiller og binder majoritet og minoritet vil i stor grad prege tiden fremover, påpeker han han videre.
– En integreringspolitikk som anerkjenner innvandrere som individer med samme rettigheter og plikter som alle andre. Mangfold er bra, men vi må bli flinkere til å feire likhetene og det som knytter oss sammen.
Hindre segregering, bygge tillit
Ofte har Sverige blitt brukt som negativ eksempel på paralellsamfunn. Hvordan skal Norge unngå å havne i de samme fellene?
– Generelt gjennom en bedre integreringspolitikk. En mer spredt bosetting av flyktninger er et godt utgangspunkt, men med et like høyt innvandringsnivå som Sverige, kan det bli vanskelig å unngå den type segregering. Når segregering først er faktum, er det avgjørende at de bydelene med sterk konsentrasjon av innvandrere blir velfungerende og trivelige steder å leve i. I Norge ser vi at dette er faktisk mulig. Sosial mobilitet er en forutsetning for å unngå utenforskap. Å få skolene til å fungere bra, er alfa og omega. Vi trenger også møteplasser i det sivile samfunnet for å knytte bånd til hverandre og forebygge mistillit mellom grupper.
En polarisert svensk diskusjonsklima
Hva er det som skiller oss fra Sverige på dette feltet?
– Svenskene er også tolerante som nordmenn, men de har mange flere og større organiserte høyreekstreme grupperinger. Det er flere grunner til det, blant annet i svensk historie. Men den polariserende debatten i Sverige har utvilsomt bidratt til å styrke eliteforakten. Folk som føler at «eliten» ikke tar folks bekymringer på alvor kan lettere bli tiltrukket a ytterliggående krefter. Vi har bedre og sunnere debatter i Norge, der også de gode kreftene snakker om og jobber for å løse problemer og utfordringer.
– Fokuset må være på løsningene
Etter selv å ha vært en del av debatten i lengre tid. Hvordan vil du forklare de sterke frontene som finnes i denne?
– Asyl- og innvandringsdebatten handler ikke bare om hva som er best for landet, flyktningene og verden, det er ofte en ren verdidebatt. Og alle verdidebatter har en tendens til å skape steile fronter. Det finnes mange i denne debatten som har et problematisk menneskesyn. Men etter migrasjonskrisen i 2015 er det flere som ser at det også er praktiske, økonomiske og flere andre hensyn med i bildet. Debatten kan ikke reduseres bare i god moral vs. dårlig moral, da finner vi ikke de nødvendige, gode løsningene.
