Foto: Knut Reier Indrebø
- Advokat i livsfare tildeles Stefanusprisen - 26.03.2024
- STL ny generalsekretær - 26.02.2024
- Stadig flere blir kristne i muslimske gulfstater - 28.01.2024
Hjemme hos ekteparet Manuela og Harald Sevland er det et lykkelig kaos når tre slektledd bryter opp fra frokostbordet og babler ivei på en blanding av tysk og norsk. Halvparten av dem er gjester i huset, på ferie fra Tübingen i Sør-Tyskland, byen sersjant Reutter kom fra. På sett og vis skyldes hele dette kaoset – og Manuela og Haralds ekteskap – bordbønnen hans i 1944.
Dristig invitasjon
Reutter, som var Manuelas farfar, var med på den tyske invasjonen av Norge i april 1940. Han var senere stasjonert flere steder i landet fram til han kom til Bore på Jæren mot slutten av 1944. Han og 16 medsoldater skulle overvåke ei bru ved Bore kirke. Tyskerne tok seg til rette, slik som okkupasjonsmakter gjør, og beslagla huset som lå nærmest brua. Der bodde bygdas smed, Sigurd Damsgård, og kona Anna. De var onkel og tante til Haralds far, Arthur.
Husfolket ble raskt oppmerksomme på én av soldatene der han satt og spiste maten sin på kjøkkenet deres. Han foldet alltid hendene og bad for maten. Da Anna så soldaten be, tenkte hun at denne karen også hadde en mor som bad for ham hjemme. Det gav henne ekstra omsorg for ham, og nordmennene gjorde et frimodig trekk.
– Da skal du sitte ved bordet med oss, ga de beskjed om til okkupanten.
Invitasjonen gav også dem selv trygghet. Soldatene lovet å ikke ødelegge noe, og det ble satt ekstra vakt på utsiden for å passe godt på dem som bodde der.
Brevveksling
– På grunn av den kristne troen fikk de tre med en gang en nær relasjon til hverandre. Den forbindelsen og vennskapet ble varig, på tross av at den ene var okkupant og de to andre okkuperte, forteller Manfred Reutter, Theodors sønn.
Våren 2022 sitter han i stua til datteren Manuela på Sele, kort vei unna «Smiå» på Bore. Han leser fra et brev faren skrev til sine norske venner i 1948 der han takker for tiden i Norge og forteller om dårlige tider: «Vi er takknemlige, selv om vi fortsatt ikke har fått tak i nye klær, ull og sko siden krigen. Vår far i himmelen har hjulpet oss fram til i dag, og vil gjøre det også i fremtiden.» En fire måneder gammel gutt nevnes i brevet. Det er Manfred selv.
– Da far snakket om Anna og Sigurd, var det med stor takknemlighet. Han omtalte dem som nære venner. Far fortalte at han fikk «hjemlengsel» til Norge da han dro tilbake til Tyskland. De må ha satt spor i hverandre, de tre. Men på grunn av de dårlige tidene tok det likevel 24 år før Theodor vendte tilbake. Imens fortsatte de med brevkontakt. Det ble sendt brev til påske og jul, av og til oftere, forteller Manfred.
Sigurd og Anna hadde ikke barn selv, og Manfred ble som en sønn for dem.
– Etter hvert hadde jeg hørt så mye om dem at jeg selv følte jeg kjente dem og kunne alle stedsnavn og historier. Så var det ofte noe til meg i brevene vi fikk. Jeg fikk alltid gaver til jul, om det var en liten kniv, noe sukkertøy eller lignende, forteller Manfred som dro på besøk til Norge for første gang i 1968. Han forteller om en spesiell opplevelse den gangen.
– Sigurd fant fram et kaffeservise far hadde fått fra kompaniet til bryllupet sitt i 1945. Han kunne ikke ta det med seg da han dro, og det ble lagret hos Anna og Sigurd. «Din far må selv komme til Norge og hente serviset om han vil ha det», sa Sigurd til meg da.
Sommerhotell
Theodor kom året etter, og fra da av besøkte familien Norge nesten annethvert år. De bodde i en enkel hytte som Sigurd hadde bygget til dem, og beskjeden var at de kunne komme og gå som de ville, både i hytta og hjem til dem. Etter hvert som familien vokste, ble hytta for liten, og de tok i stedet i bruk en større hytte i nærheten. Manuela husker det som fantastiske somre, og at Sele og Jæren opplevdes som hennes andre hjemland. For barn som var oppvokst i Sør-Tyskland, langt fra havet, var det eksotisk å bo på Sele.
– Sele var som et paradis. Vi var på stranda og badet og ble alltid solbrente. Vi kalte huset vi bodde i, for Sele strandhotell, selv om det egentlig føltes som hjemmet vårt i Norge. Det var egentlig veldig stort å få reise sammen hele familien på åtte stykker, sier Manuela.
Anna og Sigurd introduserte tyskerne for hele storfamilien, og sommerkveldene bød som regel på besøk hos noen i familien.
– Hvordan så andre på dette vennskapet? Møtte de noen negative reaksjoner?
– Noen helt få nordmenn var negative og gav uttrykk for det. Men mitt inntrykk var at det var få problemer. Det jeg har hørt, er at folk syntes tyskerne oppførte seg fint, betalte for seg og var høflige, forteller Manfred.
– Vi var velkomne overalt. Jeg husker vi hadde så mange vi skulle besøke i Norge at vi hadde med en hel koffert bare med gaver til dem. Mor forteller at alle var så vennlige mot oss, uansett hvem vi møtte. De kom også på besøk til oss i Tyskland, sier Manuela.
Krigens frukter
Manuela fikk aldri møtt Sigurd. Da han lå for døden i 1986, ble Manfred bedt om å komme, og han ble senere bedt om å si noe i begravelsen. Det var i forbindelse med dette minneordet Manfred og Haralds far, Arthur, møttes. De fant tonen med det samme.
– Jeg mistet min norske far og fikk et nytt og sterkt vennskap i stedet, sier Manfred.
Fra da av bodde den tyske familien – med seks unger – hjemme hos ham når de kom til Norge. Slik møttes etter hvert Harald og Manuela for første gang på slutten av 1990-tallet. Etter at hun senere gikk et halvår på bibelskole i Stavanger, ble de et par. Nå vokser fjerde generasjon opp i huset på Sele.
– Ja, dette her er jo også på sett og vis krigens frukter, smiler Harald og ser på ungene som springer rundt i huset. – Guds veier er uransakelige, sier han.
Theodor levde fortsatt da Manuela og Harald giftet seg i 2006.
– Far hadde sett så mange norsk-tyske ekteskap gå i stykker at han var kritisk til at jeg skulle finne meg en norsk kone. Men da Manuela og Harald ble sammen, betydde ikke dét noe, så lenge de hadde troen felles. Det er den som gjør at forholdet mellom familiene har holdt gjennom alle disse årene. Kristne er ett folk, på tvers av landegrenser og nasjoner, sier Manfred.
I familien Sevland prøver de å formidle både norsk og tysk kristenarv, og det har aldri vært behov for forsoning mellom familiene i etterkant av krigen. Krig og politikk har ikke vært noe tema dem imellom.
– Vi har vært i samme familie hele veien, sier Manuela.
