- Oslo-imam lønnet fra Tyrkia - 07.10.2016
- Ny rapport: – Flere norske moskeer styres fra Iran - 04.05.2016
I en ny rapport utformet for Utrop hevdes det at flere moskeer i Oslo har forbindelser til regimer og myndigheter i Midtøsten. Mens forbindelsene i de fleste tilfeller er indirekte, får den tyrkiske moskeen Den Tyrkiske Islamske Union i Herslebsgate sendt imamer fra Tyrkia via det tyrkiske religionsdirektoratet Diyanet. Direktoratet betaler også lønnen deres. Prekener under fredagsbønnen skal også være skrevet i Ankara eller Stockholm, der Diyanet har kontor.
På spørsmål fra Utrop bekrefter styreleder Yilmaz Kutluca alt dette. Kort etter ringer han imidlertid tilbake og ber Utrop glemme alt sammen samtidig som han henviser til den tyrkiske ambassaden.
Endret rolle
Det statlige religionsdirektoratet Diyanet har styrt sunnimoskeene i Tyrkia siden opphevelsen av kalifatet i 1924. Det finansierer moskeer og lønner imamer, og har oppsyn med prekener. Diyanet ble opprinnelig grunnlagt for å holde religionen under kontroll i den sekulære republikken, men har fått en ny rolle etter hvert som islam har fått en viktigere posisjon. Det har fått ansvar for å sertifisere matvarer som halal, og har begynt å gi fatwaer om alt fra bruk av toalettpapir til hundehold. Det har også fått ansvaret for å definere hva som regnes som islamsk. Dette har skapt vansker for religiøse minoriteter, i første rekker alevier.
Myndighetene har kontrollert tyrkisk sunni-islam siden Diyanet ble opprettet i 1924.
Tyrkia-ekspert Morten Myksvoll mener det er vanlig en misforståelse å tro at Diyanet opprinnelig ble opprettet for å holde religionen adskilt fra staten. Han forteller at religionen alltid har vært en viktig del av tyrkisk identitet og nasjonalisme.
– Dette har å gjøre med myten om tyrkisk sekularisme, og viser noen av feiltagelsene denne bygger på. Myndighetene har kontrollert tyrkisk sunni-islam siden Diyanet ble opprettet i 1924, det er ikke noe skille mellom stat og moske slik mange oppfatter det i utlandet. Diyanet har også sendt imamer til andre land, for eksempel er det en moske i Bergen der imamen er sendt fra Diyanet, sier Myksvoll, som mener dette er en del av myndighetenes politikk.
Diaynet i Europa
I 1983 ble det etablert en utenlandsavdeling i takt med den voksende diasporaen i Europa. Den eier eller støtter moskeer i en lang rekke land, og har ofte fått æren for det lave nivået av ekstremisme blant tyrkiskættede sammenlignet med andre grupper. Imamene er også utdannet i Tyrkia og ikke i Saudi-Arabia slik mange andre sunni-imamer er.
Mens denne ordningen har eksistert siden 80-tallet, har den fått ny betydning med den maktkampen som nå pågår i Midtøsten og blant muslimer i Europa. Bevillingene til Diyanet skal ha blitt firedoblet siden 2006, og ifølge tidsskriftet Foreign Affairs skal det i 2015 ha mottatt like mye som utenriks-, energi, – kultur- og turistdepartementene til sammen.
Morten Myksvoll mener dette handler om et ønske om å beholde og styrke innflytelsen blant europeiske tyrkere.
– Man ønsker å beholde og befeste sin egen posisjon innenfor sunni-islam i sin egen diaspora ved å sørge for at tyrkere har et sted å gå der de bor. Samtidig må det også sees i lys av den posisjonen land som Saudi-Arabia og Qatar forsøker å skaffe seg, og det kappløpet som foregår mellom landene, sier Myksvoll.
Andre moskeer
I tillegg finnes to andre tyrkiske moskeer i Oslo. Av disse er Tyrkisk Islamsk Samfunn Milli Görus på Tveita del av en bevegelse som ifølge Wikipedia er den ledende blant europeiske tyrkere i dag, med moskeer i en rekke land. Navnet betyr «nasjonal visjon» og er hentet fra et skrift av Necmettin Erbakan, som regnes som grunnleggeren av tyrkisk politisk islam. President Recep Erdogans parti AKP springer også ut fra denne tradisjonen, og forholdet skal være godt. Milli Görus har hatt arrangementer sammen med ungdomsorganisasjonen til Tyrkisk Islamsk Union og var raskt ute med å oppfordre til støttemarkeringer etter kuppforsøket i juli samtidig som den fordømte «terrororganisasjonen» til Fethullah Gulen. Det er imidlertid ingen ting som tyder på formelle bånd til myndighetene.