Foto: Privat
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
I tegningen blir den norsk-irakiske islamisten fremstilt som homofil. Satiretegneren, som fra før av har skapt temperatur og debatt gjennom sine tegninger, selv mener dette handler om å bruke omvendt psykologi.
– Homofobe har selv ofte gjennom psykoterapi funnet ut at de er homofile, og at denne redselen har vært kanalisert som hat. Jeg er inspirert av denne teorien, sier Knarvik til Utrop om hvordan han kom på ideen til tegningen.
– Jeg ser jo blant annet at han har gått ganske hardt ut i sine videosnutter. Så jeg tok utfordringen, fant frem penn og papir, og tegnet ham som en homo-transe.
Hva var formålet med tegningen?
– Jeg tegnet Mohyeldeen på dette viset for å kjøre en diametral motsetning til hans macho-image, sette fokus på latterligheten rundt hans figur, og verdiene han representerer.
Står for tegningen
Rett frem uapologetisk står Knarvik for denne tegningen som har har laget. Tidligere i vår førte hans ape-karikatur av den svenske riksdagspolitikeren Ali Esbati og av NRK-profilen Haddy N`Jie sin familie at han ble utestengt fra sosiale medier. Knarvik ble i kjølvannet av denne polemikken også anklaget for rasisme.
Står du fremdeles inne for denne tegningen, særlig med tanke på rasismeanklagene som kom i etterspillet?
– Helt klart. Tegningen ble på det tidspunktet totalt misforstått. Jeg lagde den for å ta en rasist, og ble selv båssatt som rasist.
Erfaringen fra denne gangen sier Knarvik har herdet ham, både som tegner og selverklært “samfunnsrefser”.
– I så henseende er negativ omtale faktisk bedre enn å få ros. Å være samfunnskritiker og “samfunnsrefser” handler om å kunne nå frem, samtidig som man blir misforstått og kan skape negative reaksjoner. Klarer man ikke dette så kan man ikke komme inn under denne kategorien.
Islam på “katolisismestadiet”
Tester du ut ytringsfrihetens grenser gjennom kunsten?
– Jeg ser ihvertfall et sterkt behov for at vi som samfunn skal kunne gjøre det. For et par tiår tilbake ble filmen Life of Brian først forbudt i Norge, og så tillatt. Filmen ble forbudt, særlig i katolske land, fordi man mente den kunne krenke de troendes følelser. I etterkant av det som skjedde så har man i det norske samfunnet kommet seg til det stadiet hvor man kan si, skrive og tegne ganske drøye ting. Samtidig har vi islam som har overtatt katolisismens og det gamle kristne krenkelsesstempelet.
Hvordan takler du motbøren som møter deg som satiretegner?
– Foreløpig har jeg ikke opplevd større ubehageligheter, slik samfunnsdebattanter og offentlige personer har måttet oppleve. Jeg er ikke naiv, og tar mine forholdsregler. Samtidig er det også viktig for meg med å kunne leve et åpent liv. Jeg kan ikke være redd for det ene eller det andre, eller begrense meg selv som kunstner og mitt debattrom. Hvis mange nok begynner å gjøre det så har vi kommet oss til et svensk stadium, hvor det er ikke engang lov å snakke om kjønn. Vi får et useriøst samfunn, hvor normalen blir å legge alle utfordringer under teppet.
