- Fattigdomskrigeren - 08.05.2017
- Nyankomne vil lære om psykisk helse - 23.02.2017
- Usynliggjør jødedom i lærebøker - 06.02.2017
Det kan ikke forventes eller kreves at noen skjuler sin seksuelle identitet for å unngå forfølgelse. Det slo FNs høykommisær for flyktninger fast allerede i 2008. En britisk høyesterettsdom fra 2010 peker i samme retning. Her i Norge ble imidlertid mange asylsøkere lenge avvist fordi myndighetene mente de kunne “leve diskré“.
Etter en høyesterettsdom i 2012 har vurderingen av asylsaker som tar utgangspunkt i seksuell legning, endret seg. Bakgrunnen for dommen var at en homofil mann av irakisk opprinnelse fikk asyl. I dommen het det: “[E]r det frykten for forfølgelse som er årsaken til at søkeren velger å skjule sin seksuelle identitet, må kravet om ‘velbegrunnet frykt for forfølgelse’ anses oppfylt”.
Nå som man ikke lenger kan si at folk kan leve i skapet, må myndighetene oftere ta stilling til om personen er homofil.
Allerede rett etter dommen ble det spådd at den ville føre til flere innvilgelser. I en masteroppgave har jurist Andrea Gustafsson Grønningsæter gjennomgått et utvalg på 187 saker fra 2010 til 2015. Ifølge hennes beregninger har innvilgelsesprosenten gått opp. Hun mener likevel det er gode grunner til å være kritisk til utlendingsmyndighetenes praksis.
Forventet å leve i skjul
Før høyesterettsdommen ble asylsøkerne først og fremst vurdert på grunnlag av risiko for forfølgelse i hjemlandet. Utlendingsmyndighetene så ikke på troverdighet, det vil si hvor troverdig de mente det er at personen faktisk er homofil. Det ble lagt til grunn et “diskresjonskriterium” for avslag på asylsøknaden, altså at norske myndigheter mente søkeren kunne returneres dersom det kunne forventes at vedkommende kunne leve diskré med sin legning. Dommen fra 2012 har ført til at en har gått bort ifra å tvinge LHBTI-personer til å leve i skapet i sitt opprinnelsesland.
– Tidligere tok man ofte ikke stilling til søkerens troverdighet, fordi man sa at om du er homofil eller ikke, så kan du leve diskré. Så hvis du ikke gjør noe som gjør at myndighetene eller andre i hjemlandet oppfatter deg som homofil, er det rett og slett ingen risiko, sier Andrea Gustafsson Grønningsæter, forfatteren av masteroppgaven.
Endret vurdering
Fire år senere kan vi se en endring på grunn av denne dommen. Ifølge Grønningsæters masteroppgave har innvilgelsesprosenten økt med 26 prosent. Til tross for at saksutvalget på 187 saker er lite, indikerer det et klart skifte. Tall innhentet fra UDI tyder på det samme (se graf nederst i saken).
– Hvordan har det seg at innvilgelsesprosenten har gått opp?
– Det henger sammen med at vi, etter dommen fra Høyesterett i 2012, ikke lenger kan forvente, kreve eller legge til grunn at en person skal skjule sin legning hvis han eller hun drar tilbake til hjemlandet sitt. Hvis en person ved retur til hjemlandet velger å leve åpent med sin legning så vil dette kunne medføre en økt risiko for forfølgelse i mange land, sier fungerende enhetsleder Warda Holm i asylavdelingen ved Utlendingsdirektoratet (UDI).
Holm sier at høyesterettsdommen har endret vurderingsmomentene.
– Etter høyesterettsdommen kom, legger vi jo til grunn at man må kunne leve åpent og være den man er. Som følge av den har våre vurderinger endret seg. Vi gjorde flere risikovurderinger før, mens vi nå ser på troverdighet, sier Holm.
Troverdig homofil?
Avslag på grunnlag av troverdighet har dog økt med 21 prosent, til tross for at flere får innvilget opphold.
– Nå som man ikke lenger kan si at folk kan leve i skapet eller oppføre seg diskré, må myndighetene oftere ta stilling til om personen er homofil eller ikke. Sånn sett er det helt naturlig at det er en økning i avslag på troverdighet, sier Andrea Gustafsson Grønningsæter, som skrev mastergraden sin om temaet.
Holm i UDI viser til det samme:
– Høyesterettsdommen presenterer en metodisk tilnærming til fremgangsmåten i asylsaker når en person forteller at han eller hun risikerer forfølgelse i hjemlandet på grunn av sin legning. Fem spørsmål må besvares i disse sakene; det første er om søkeren er troverdig om sin legning eller ikke. I 2012 utarbeidet Justis- og beredskapsdepartementet en instruks til UDI med samme fremgangsmåte.
– Hvorfor er det så mange som får avslag på troverdighet?
– Fordi vi nå først plikter å vurdere troverdigheten av en søkers legning i saker hvor dette er anført. Før ble de fleste saker avslått på risiko, og troverdighet ble i mindre grad vurdert, mens alle saker nå går gjennom en troverdighetsvurdering. Som en naturlig følge av dette er det nå flere søkere som får avslag på grunn av at de ikke er troverdige om sin legning.
Jurist Grønningsæter kommenterer slik:
– I etterkant av høyesterettsdommen har man sett en økning i avslag på grunnlag i troverdighet i stedet. Dette har blitt problematisert av jurister og akademikere blant annet i Storbritannia og blitt betegnet som et skifte “from discretion to disbelief”.
Hun understreker likevel at økningen er en logisk følge av at utlendingsmyndighetene oftere må ta stilling til søkerens seksuelle orientering i dag i forhold til tidligere.
– Det er vanlig hos forvaltningen at man “hopper over gjerdet der det er lavest”. Det vil si at dersom det er helt klart at et vilkår ikke er oppfylt, vil forvaltningen generelt sett ofte avslå søknader uten å vurdere alle andre vilkår. UDI og UNE må ta stilling til troverdigheten til søkerne i alle sakene nå, i motsetning til før, forklarer hun.
Snever forståelse
I og med at troverdighet er det avgjørende punktet når myndighetene avgjør om en person trenger beskyttelse, mener jurist Grønningsæter at det er viktig at denne delen av vurderingen gjøres på en forsvarlig måte. Hun mener det er utfordringer ved praksisen til UDI og UNE.
– Skiftet gir grunn til å være kritiske hvordan vurderingen gjøres, sier hun.
Til tross for at “tradisjonelle stereotypier” om homofile sjelden blir vektlagt i troverdighetsvurderingen, mener hun det er en snever forståelse av hva det vil si å tilhøre en seksuell minoritet, og at vurderingen beror på en vestlig forståelse av seksualitet og legning.
– Funnene mine viser at det var store krav til at søkeren skulle beskrive en fast og bestemt erkjennelsesprosess som ligner på det å komme ut av skapet. Man ser fra myndighetenes side for seg at du langsomt, over tid begynner å anerkjenne en annerledeshet fra samfunnet ditt. Så opplever du frykt og skam pga forskjelligheten, deretter aksepterer du din seksualitet for til slutt å komme ut som homofil eller lesbisk, utdyper Gustafsson.
Fungerende enhetsleder i UDI Warda Holm bekrefter at det forventes at en har gjort seg opp noen tanker og reflektert rundt at en er “annerledes”.
– Våre søkere er gjerne født og oppvokst i land hvor det er lovforbud mot «homofile handlinger» og det er generelt negative holdninger i lokalsamfunnet mot seksuelle minoriteter. For eksempel i kirken i Uganda blir det snakket veldig negativt om seksuelle minoriteter i prekener, så når man da oppdager at man er tiltrukket av samme kjønn, mener vi at man vil gjøre seg noen tanker rundt sin seksuelle legning.
Hun innrømmer likevel at det er forbedringspotensial.
– Dersom man er født og oppvokst i et land hvor legningen din er forbudt, vil man gjøre seg noen tanker rundt det. Vi er bevisst på at det vil være forskjellig for alle. Det vil alltid være forbedringspotensial. Men jeg mener at vi ikke er låst til en erkjennelsesprosess, det er en helhetsvurdering av det søkeren forteller og hvem søkeren er.
– Hvorfor får dere kritikk for at dere har en vestlig orientering med tanke på erkjennelsesprosessen rundt det å være homofil?
– Vi mener vi ikke har en vestlig orientering til erkjennelsesprosessen. Asylsøkere har, som alle mennesker, forskjellige forutsetninger for å formidle sin historie og følelsene knyttet til denne. Vi prøver på best mulig måte å premisslegge slik at søkeren i asylintervjuet kan snakke fritt om sine opplevelser og følelser, og være trygg. Vår intervjumetode «Investigative interviewing» er forankret i forskning og når vi har utviklet retningslinjer til intervju av personer som er forfulgt pga seksuell orientering/kjønnsidentitet har vi hentet innspill fra Fri og LHBT-senteret.
Ser ikke på risiko først
Avslag på risiko for forfølgelse har gått ned fra 30 til 14 prosent, en nedgang på 53 prosent.
Holm forklarer at for å kunne si om det foreligger risiko for forfølgelse, må saksbehandlerne se på om det er troverdig eller ikke.
– Etter den dommen kom fikk vi også en instruks fra Justisdepartementet med en metode for hva som skal med når vi vurderer asylgrunnlaget, og det første punktet er troverdighet. Dersom dette punktet er oppfylt, ser vi på om søkeren risikerer forfølgelse dersom vedkommende lever åpent ved retur, sier Holm.
Utrop har tidligere skrevet om den norske forståelsen av seksuell legning.
