Foto: Claudio Castello
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
“Hei og salam aleikum”
Slik hilste politimann Erik Andersen hver gang han var på Oslos moskéer for å “skape trygghet og ufarliggjøre uniformen”.
Andersen har siden 1982 jobbet med forebyggende politiarbeid i Oslo. Han har vært leder for forebyggende avsnitt i ved Grønland politistasjon, og har de siste årene vært dialogkontakt mellom de største moskeene i Oslo, Islamsk Råd Norge og politiet.
Det slappe håndtrykket fra den første imamen jeg besøkte ble etter hvert skiftet ut med latter, hygge og klemmer.
– For meg betyr islam fred og respekt. Vennskapene jeg knyttet i løpet av de ti årene jeg jobbet som politikontakt med Oslos muslimske miljøer, står fortsatt ved lag.
Konfliktforebygging
Situasjonen var ganske annerledes da han for ti år siden gikk i gang med det som etter hvert ble en heltids ekstrastilling.
– Tilliten til samfunnsinstitusjonene, spesielt politiet, var lav, kombinert med høy ungdomskriminalitet i visse innvandrermiljøer. Jeg gikk inn i den jobben vel vitende om at det var store utfordringer. Lite kunnskap om samfunnet, fritidstilbud som alternativ til gata og kriminalitet, samt lite foreldredeltakelse og dårlige rollemodeller blant de unge var stikkordene.
Tillit som mantra
Tillitsbygging ble Andersens mantra fra dag én.
– Jeg gikk inn med en ydmyk holdning, og med vilje til å lytte. Slik skaper man bånd og gode relasjoner. Det slappe håndtrykket fra den første imamen jeg besøkte ble etter hvert skiftet ut med latter, hygge og klemmer. Klemmene ble til kommunikasjon, tiltak og aktiviteter. Vi spilte volleyball med ungdommene og imamene, og gikk på tur ute i skog og mark.
– Hvorfor var tillitsbyggingen en utfordring i starten?
– Når man stiller opp i uniform, men selv når man stiller i sivilt som politibetjent, får de fleste assosiasjoner til arrestasjoner og straff. En annen ting er at mange kommer fra eller har foreldre fra land hvor politiet misbruker makten sin, slik at man allerede fra før av har negative holdninger til politiet. Og derfor var det viktig at jobben min fokuserte spesielt på brobygging, informasjon og inkludering.
En pris som rørte
Da OXLO (Oslo Extra Large, Oslo kommunes mangfoldssatsing, red.anm) tok kontakt for å fortelle at han hadde vunnet årets pris sammen med forsker Lars Østby fra SSB, ble Andersen rørt.
– Jeg regner meg selv som en lettere sentimental og følsom type. Jeg reagerte med stolthet og glede på vegne av etaten, og på vegne av moskémiljøene, spesielt med tanke på hva vi har fått til. En må jo også huske på at 80 prosent av saker som lages om politiet i norske medier er negative.
Prisen ble utdelt på Rådhuset 14. november av Geir Lippestad, byråd for næring og eierskap.
Lange dager
I disse dager er Andersen pensjonert, men kunne godt tenke seg tilbake til gamlejobben.
– Jeg pensjonerte meg 1. oktober, og savner allerede kollegene og imamene jeg samarbeidet med, og folk i moskèmiljøene som jeg er blitt venner med.
Jobben med å bygge broer mellom moskeene og politiet, og til å motvirke kriminalitet og eventuell radikalisering blant ungdom har tatt tid, og dagene strakk ofte ikke til.
– Heldigvis fikk vi gjort mye. Vi fikk blant annet roet ned menneskemengden på Grønland-episoden, som involverte en somalisk kvinne som ble skutt, og vært aktive i konflikthåndtering i moskémiljøer internt. Friluftsaktivitetene som har blitt gjennomført i samarbeid med politiet har også vært veldig motiverende for ungdommene.
Klarer ikke å gi slipp
Telefonen ligger ikke lengre unna enn at han lett kan ta den om en imam skulle finne på å ringe.
– Selv om jeg har en god etterfølger, så klarer jeg ikke helt å gi slipp på jobben i moskemiljøene, innrømmer han.
Andersen kunne med andre ord godt tenke seg å ha en jobb der han kan fortsette sitt virke for integrering i Oslo også i fremtiden.
– Jeg vil møte kommunalpolitikere og legge fram planer jeg har for den videre strategien. Kommunen må også ta tak i situasjonen og sette i gang flere aktiviteter som favner unge med minoritetsbakgrunn, og dermed også hindre utenforskap og radikalisering, som er en fare for denne målgruppen og for samfunnet forøvrig.
