Foto: Kim Ericsson
- Derfor kom etikken i bakgrunnen da Drammen vedtok å bare ta imot ukrainere| Kim Ericsson - 17.03.2024
- Det vanskelige ID-papiret - 15.12.2016
- Den indiske rasismen - 21.06.2016
“Storstilt satsing på ID-avklaring og raske returer”, heter det i en pressemelding datert 6. oktober i år fra det Justis- og beredskapsdepartementet. Der forteller innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug at det skal settes av 81 millioner kroner i statsbudsjettet for 2017 til “å styrke kontrollen av identitet til personer som reiser inn i og oppholder seg i riket”.
Omkring ni måneder tidligere, i januar 2016, publiserte Verdensbanken rapporten «ID4D» (Identification for development). Rapporten slår fast at minst 1,5 milliarder mennesker, mange av dem i Asia og Afrika, ikke har mulighet for å skaffe seg dokumentasjon på sin egen identitet. Har norske myndigheter og medier nok kunnskap om forhold i utviklingsland? Er det åpning i det norske lovverket for å oppgi falsk identitet der asylsøkere ikke har noen annen mulighet?
Mediene har de siste årene tegnet et forholdsvis tydelig bilde av den dominerende stemningen på dette området:
NOAS reagerer på politikere og andre som gir et inntrykk av at asylsøkere flest er løgnere.
«Det skal ikke nytte å jukse seg til Norge»
(Sylvi Listhaug, Sunnmørsposten, 21.12.2015)
«UDI skal ta jukserne»
(Adresseavisen, 29.09.2016)
«Over 100 somaliere kan bli kastet ut etter ID-juks»
(NRK, 28. januar 2015)
«Nå skal illegale asylsøkere avsløres»
(iTromsø, 09.10.2016)
Virkeligheten i Mumbai
Utrop har møtt Rafiq, som er midt i 20-åra og bor på gata i metropolen Mumbai i India. Han forteller om sine opplevelser med å skaffe seg identifikasjon:
«Da jeg var liten bodde jeg på gata i sentrum av Mumbai sammen med moren og faren min. Da jeg var fire år, døde både moren og faren min, og etter det bodde jeg alene på gata. Jeg jobbet litt, og da jeg var rundt seks år, fikk bestemoren min meg inn på en barneskole. Jeg visste ikke når jeg var født, men noen slektninger av faren min fortalte meg med jevne mellomrom at jeg var åtte år, ni år osv.
Mens jeg gikk på skolen, skjedde det mange ganger i året at folk fra renholdsetaten i kommunen kom og kastet alt vi hadde på gata, så da røyk selvfølgelig eventuelle fødselsattester og ellers alt jeg eide. Etter syvende klasse begynte jeg å jobbe i en sandalbutikk. Der jobbet jeg i tre-fire år, men så begynte jeg i femte klasse på en annen skole. Da jeg skulle over på den nye skolen, krevde de et dokument fra den gamle skolen. Den gamle skolen viste meg hvor arkivskapene sto, og jeg lette i tre dager før jeg fant karakterkortet mitt derfra.
Første gang jeg skulle ha sim-kort til telefonen min, ble jeg presentert for en lang liste med dokumenter jeg måtte ha. Jeg visste at foreldrene mine hadde hatt et rasjoneringskort, men jeg ble veldig lei meg da jeg oppdaget at mange ulike familiemedlemmer var inntegnet på kortet, unntatt meg. Jeg fikk beskjed om å gå på et sykehus der noen trodde jeg var født, og da jeg kom dit, fikk jeg beskjed om at jeg måtte gå på et annet kontor. Der sa de at jeg skulle komme tilbake dagen etter – og det fortsatte de med å si i flere måneder. Dette var for å få navnet mitt innfelt i rasjoneringskortet, sånn at jeg, basert på dette, kunne skaffe meg PAN-kort (et skatteregistreringskort), Aadhar-kort (et nasjonalt ID-kort) og fødselsattest. Jeg jobba i en skobutikk, så jeg ga til slutt et par sandaler til politimannen på kontoret for rasjoneringskort, og så fikk jeg navnet mitt i rasjoneringskortet.
Så begynte en ny runde for å få PAN-kort. Jeg måtte betale en agent 500 rupier for dette. Etter at jeg hadde fått dette gikk jeg for å skaffe meg Aadhar-kort. Til det trengte jeg PAN-kortet og rasjoneringskortet. Etter dette tok jeg med disse tre dokumentene for å få meg sertifikat for bil. Jeg gikk på sykehuset der jeg tror jeg er født for å spørre om jeg kunne få fødselsattesten min, men de ville ha mye penger og de ba meg hele tiden om å komme tilbake dagen etter, så etter noen år ga jeg opp. Nå er det snart ti år siden jeg begynte å forsøke å skaffe meg korrekte ID-papirer, men det har fortsatt ikke latt seg gjøre.»
Registrerer ikke fødsler
På verdensbasis mangler rundt halvparten av lav- eller middelinntektsland fungerende systemer for å registrere fødsler. De har følgelig heller ikke har rett eller mulighet for å benytte statlige tjenester, åpne bankkonto, komme inn på utdannelsesinstitusjoner m.m.
Utrop kontaktet innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug med spørsmålet om norske myndigheter, når de strammer reglene for identifikasjon av asylsøkere, er klar over utfordringene mange møter når de forsøker å skaffe seg identifikasjon. Dette ønsket ikke Listhaugs kontor å svare på, men sendte oppgaven videre til UDI. Der får vi svar fra fagsjef Dag Bærvahr:
– Vi vet at det kan være mange grunner til at asylsøkere ikke kan dokumentere sin identitet. Det kan for eksempel være at det ikke finnes fungerende myndigheter i deres hjemland, at de er på flukt fra myndighetene, at de ikke rakk å ta med dokumentene i fluktsituasjonen, eller at de gjemte eller kvittet seg med ID-dokumenter etter råd fra andre. Nettopp slike årsaker kan være grunnlag for å gjøre unntak fra kravet om å legge fram pass eller annet ID-dokument. Da fastsetter myndighetene fødselsdatoen etter en konkret helhetsvurdering, der det blant annet legges vekt på søkers egne opplysninger, hva som fremgår av eventuelle andre ID-dokumenter og resultatet av eventuelle undersøkelser myndighetene gjør, forteller Bærvahr, og legger til at norske myndigheter har gode kunnskaper om andre lands systemer for utstedelse av ID-kort.
– Vi henter vår informasjon fra Landinformasjon for utlendingsforvaltningen (Landinfo). I tillegg bruker vi informasjon fra Nasjonalt ID-senter. Begge har god dybdekunnskap om lokale forhold i ulike land.
Videre spør vi Bærvahr om norske myndigheter, da innstramningene ble vedtatt, har tatt høyde for at de som ikke har identitetspapirer ofte, og ifølge Verdensbanken, er de mest sårbare og hjelpetrengende, og dermed ofte ikke har andre muligheter enn å kjøpe falske dokumenter. Han svarer at dette spørsmålet bør stilles til Justis- og beredskapsdepartementet, som overfor Utrop ikke ønsket å svare på dette.
Falske dokumenter er lov
Ann-Magrit Austenå er generalsekretær i Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS) og forteller at bruk av falske dokumenter ikke er ulovlig:
– Det er helt i tråd med flyktningkonvensjonen at man kan bruke falske dokumenter for å kunne reise ut av et land hvor man er utsatt for forfølgelse og/eller reise inn i et land hvor det er trygt å søke beskyttelse. Men så snart man er ankommet i et trygt land, er kravet at man opplyser om at man har benyttet falske dokumenter for å kunne søke beskyttelse, og registrerer seg hos politiet med så korrekte opplysninger som mulig.
Austenå mener norske myndigheter er godt kjent med andre lands rutiner for å få utstedt identitetspapirer.
– Utfordringen er at norske myndigheter anser en del lands dokumenter å være vanskelig å verifisere, og disse vil derfor ikke bli lagt til grunn som god nok dokumentasjon på en persons identitet. Dette kan gjelde dokumenter fra områder med høy grad av korrupsjon og fra land hvor det er kjent at det omsettes store mengder falske dokumenter.
Austenå forklarer at mange asylsøkere kommer til Norge og registrerer seg hos politiet uten gyldig dokumentasjon på egen identitet.
– Betydningen av å framskaffe alt de kan av korrekt dokumentasjon på egen identitet, er noe vi gjentar og understreker. Gjennom asylprosessen samarbeider mange asylsøkere med norske myndigheter om å sannsynliggjøre egen identitet, selv om de ikke alltid kan dokumentere identitet med gyldig pass. I denne prosessen er det ikke slik at flertallet oppgir uriktige opplysninger.
Austenå legger til:
– Hvordan politisk ledelse i Justisdepartementet og andre ledende politikere velger å omtale utfordringene med å etablere korrekt og verifiserbar identitet, er en annen sak. NOAS reagerer på politikere og andre som gir et inntrykk av at asylsøkere flest er løgnere, som uten reelt grunnlag forsøker å utnytte det norske asylsystemet. Det er ikke NOAS’ erfaring.
En verden unna
UDI og NOAS er nokså enige om at norske myndigheter har gode kunnskaper om virkeligheten som møter de som søker egne identifikasjonspapirer i andre land. Begge forteller begge at det finnes velfungerende systemer i Norge som tar hensyn til mennesker uten gyldig identifikasjon. Dette står i en litt besynderlig kontrast til innvandrings- og integreringsministerens uttalelser i media, som lover straff til alle som “jukser og lyver”.
For Arvin, en annen fortausbeboer vi møter i Mumbai, gjenstår det å se om det er Listhaugs trusler eller UDIs og NOAS’ tillit til et stødig regelverk som blir avgjørende når han banker på døra. Han har nemlig en drøm om å komme til Norge og få seg skolegang, jobb og familie:
Arvin bor på fortauet i sentrum av Mumbai og vet ikke med sikkerhet hvor gammel han er, men antar at han er i starten av 20-årene. Han synes det er gøy å jobbe, og i tillegg er han opptatt av klær og hår. Da Arvin var fem år og bodde i Calcutta, forlot faren hans moren, og to år senere døde moren av tuberkulose.
– Den nye kona til faren min slo meg hver dag, og faren min brydde seg ikke om det, forteller han.
Arvin rømte til Mumbai da han var rundt ti år. Han hadde ikke penger til togbilletten, så på toget gjemte han seg på do hver gang konduktøren kom. Arvin hadde da 300 rupier i lomma.
Arvin har hatt en rekke småjobber, blant annet som bilmekaniker, bilvasker og oppvaskgutt. Arvin har, siden han kom til Mumbai for omkring ti år siden, jevnlig forsøkt å henvende seg til ulike statlige kontorer for å få dokumentasjon på sin egen fødsel, slik at han kan få den identifikasjonen han trenger for å kunne få seg en brukbar jobb. Det har ikke lyktes.
– Jeg begynte arbeidet med å skaffe meg ID-kort allerede da jeg var ny i Mumbai. Jeg drømmer om en gang å få meg pass, men for å få det må jeg ha PAN-kort, Aadhar-kort, rasjoneringskort og valg-kort. For å få disse kortene må jeg ha telefonregning, gassregning og strømregning som står i mitt navn, for å bevise at jeg har bolig, hvilket jeg jo ikke har. Etter å ha forsøkt i åtte år, betalte jeg en agent for å lage et PAN-kort til meg. Jeg aner ikke om det er ekte. Fordi jeg ikke har fødselsattest, reiste jeg rundt til mange sykehus, helt til jeg fant et som kunne ta røntgenbilder av meg og gi meg et sertifikat på alderen min. De fant ut at jeg antakelig er født på midten av 1990-tallet. Jeg ville begynne et nytt liv, og da jeg uansett ikke aner når jeg er født, bestemte jeg meg for 24. januar 1996.
UNDERSAK:
Bevisst retorikk
Norske myndigheter har gode kunnskaper om mulighetene for å skaffe seg gyldig dokumentasjon på identitet i mange utviklingsland, mener nestleder i Foreningen av tolvte januar, Evy Ellingvåg.
Norske myndigheter vet veldig godt hvor vanskelig det er å skaffe seg troverdig dokumentasjon i mange land der statlige instanser nærmest ikke eksisterer, sier hun til Utrop.
– Når de formulerer seg til velgerne med at “det er viktig at vi vet hvem som er her i landet”, gjør de dette med full visshet om at for mange er det et uoverstigelig hinder å kunne fremlegge noe troverdig om hvem de er eller når de er født, etter våre standarder. Velgerne derimot, forholder seg til det de anser som et rimelig krav. ID må da folk klare å skaffe.
– Norske myndigheter bruker en retorikk som det norske folket ofte kjøper. Nordmenn er vant til at det er lett å skaffe seg dokumentasjon, og når myndighetene da snakker om mennesker som kommer til landet uten pass og uten noen ide om når deres egen fødsel har funnet sted, synes nordmenn dette er provoserende. Dette forsterkes av at det brukes ord som “juks” og “løgn”. Myndighetene bruker altså denne retorikken bevisst. Den juridiske biten er noe annet. Der snakker vi om sannsynliggjøring av identitet og da gjelder en rekke regler, blant annet de som tillater en asylsøker å komme til Norge uten ekte dokumentasjon, sier Ellingvåg.
