Foto: imdi.no
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
- Canada hevder å ha avverget iransk drapsplan mot eksminister - 20.11.2024
- Norsk-pakistansk Oslo-jente finalist i Barnas Tale - 20.11.2024
Til daglig er 46-åringen seniorrådgiver i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) Sør, hvor han jobbet i en årrekke. I tillegg har han tatt tolkeutdanning.
Alason, som ble født på landsbygda i Somalia i september 1970 husker førkrigstiden som vanskelig, selv om det var fred i landet.
– Somalia var på den tiden et autoritært regime, der de militære hadde stor innflytelse. Vanlige folk hadde ikke noe de skulle sagt om landets styring. Sammenlignet med nå var det jo selvsagt noe bedre, men ikke så mye. En kan si at problemene landet har i dag, stammer fra landets tidlige historie, fra mangelen på reelt demokrati og reell makt- og ressursfordeling. Flere årtier senere har det ført til blant annet krig, konflikt, korrupsjon og klanbaserte motsetninger.
Å få norske “foreldre” og en norsk “bror” ga meg rammer og satte krav.
Alason kom fra en middelklassefamilie i Mogadishu som ikke ville at sønnen skulle tvangsverves til hæren.
– I 1987 var det sterke interne uroligheter i landet. Dette var to år før Murens fall og fire år før regimet falt. Likevel var regimet allerede på gyngende grunn. For å holde frykten oppe blant folk, brukte myndighetene tvungen og langvarig militærtjeneste som virkemiddel. Til slutt bestemte min bestemor, som var min storfamilies overhode, at jeg skulle komme meg ut av landet som flyktning.
Båtmottak
Julen 1987 havnet Alason i Norge. Først bodde han på mottaket på Tanum, så kom han til båtmottaket på MS Fridthjof Nansen i Oslo havn, hvor det bodde folk fra et flere titalls nasjonaliteter.
– Å komme som flyktning til Norge var på den tiden ganske annerledes. Mottaksapparatet var ikke så godt utbygd, og det fantes ingen skikkelige introduksjonsprogrammer. Ting gikk mye fortere fordi antallet flyktninger og asylsøkere ikke var på samme nivå som nå.
Ga raskere integrering
Videre dro han til Vestfossen, før han endte opp i Kristiansand, byen han nå kaller sitt hjem.
– For meg var det avgjørende å få en norsk vertsfamilie, slik at jeg lettere kunne lære meg språket og de kulturelle kodene som gjør at man som er “utenfra” lykkes i å bli integrert i Norge.
– Var denne vertsfamilien avgjørende for at du ble integrert i Norge?
– Som ung enslig mann, fra en kultur hvor familie er svært viktig, var det ganske avgjørende. Å få norske “foreldre” og en norsk “bror” ga meg rammer og satte krav om hvilke forventninger som skulle innfris, hvilke verdier man skulle lære.
– I innvandringsdebatten sier det ofte at det er lettere å bli inkludert i småbyer og mindre kommuner. Var det dette du opplevde?
– Jeg tenker ofte hvor lett det ville ha vært å havne på skråplanet hvis det ikke var for de kravstore, men hjertegode menneskene som pushet meg til å bli den personen jeg er nå. En person som prøver å forene de beste verdiene fra min somaliske opprinnelseskultur og de beste verdiene fra den norske kulturen. På småsteder er det lettere å få til den mellommenneskelige kontakten, og det er lettere å bli “en av gjengen” fra dag én.
– La nye bo med nordmenn
Å få en vertsfamilie ser han på som en god og naturlig form for integrering.
– I påvente av et mulig opphold i Norge er det en fordel å ha mest mulig kontakt med lokalbefolkningen. Rett og slett bli kjent med Norge og nordmenn fra første dag. Jeg ser ofte at mottakssystemet, slik det fungerer nå, bidrar til mer isolasjon blant nyankomne. I verste fall kan dette også skape mer avstand til den norske kulturen, til at man helst omgås sine egne – selvvalgt ekskludering og utenforskap.
Og de tre sistnevnte tingene mener han er en av forklaringene bak ukultur blant “nye nordmenn”.
– Har man hatt lite kontakt med det norske, lærer man ikke om hva som er akseptert og ikke i det norske samfunnet. Man vil fortsette å leve og praktisere som i hjemlandet, selv når dette står i strid med normene og lovene her. Og, igjen, så gjør man dette av ren kunnskapsløshet, og fordi man ikke har hatt det jeg kaller for “grunnleggende lærende hverdag” som vil gjøre den nyankomne til en integreringsvinner.
Forskjell som styrke
Alason mener selv at han ikke har gitt opp den somaliske kulturen for å bli “norsk nok”.
– God integrering er når samfunnet ikke sperrer for forskjellighet, men samtidig krever likt og behandler likt. Man kan ikke endre det faktum at man er etnisk forskjellige. Men cluet er å la disse forskjellene bli en styrke.
Likebehandling og den sosialdemokratiske tanken om ressursfordeling er de norske verdiene som Alason liker best.
– Etter hvert som jeg lærte språket, ble jeg bedre til å kommunisere med min norske “bror”. Han var medlem av AUF og introduserte meg til det norske politiske systemet. Vi var på samlinger sammen, og etter hvert ble jeg mer interessert i både AUF og Arbeiderpartiet.
Tiltrukket av sosialdemokratiet
Sent i 1989 løste han inn sin første kontingentbetaling som AUF-medlem. Siden har det gått videre, gjennom medlemskap i moderpartiet, og som bystyrepolitiker i sørlandshovedstaden. Alason er fortsatt politisk aktiv som lokalpolitiker for Ap.
– Jeg ble veldig tiltrukket til AUF og Arbeiderpartiet på grunn av deres klare profil på global solidaritet og på muligheter for alle.
– Kan sosialdemokrati bli innført i Somalia en gang i fremtiden?
– Sosialdemokratisk politikk er mulig, men først må landet gå gjennom en lang og solid utviklings- og endringsprosess. Først må det bli fred, så må det bygges opp institusjoner og tillit innbyggerne imellom. Slik det er nå, er det lett for at konflikter mellom ulike grupper og klaner bryter ut igjen i lavskala-krigføring. Man må også se på korrupsjonen som har preget landet under de siste overgangsregjeringene, og som til dels også har satt seg fast som en tankegang blant enkelte diaspora-somaliere.
Når retorikk er problemet
– Tilbake til hjemlige forhold. Vil du si at den sittende regjeringens integreringspolitikk er god nok?
– Selve politikken har flertall på Stortinget, og det er den som de folkevalgte er satt til å gjennomføre. Jeg ser først og fremst retorikken i denne politikken som det store problemet. En retorikk som skaper avstand og som forhåndsdefinerer grupper.
En annen ting er å kunne skille mellom integreringspolitikk og migrasjonskontroll, legger han til.
– Ofte blir de to blandet sammen når politikken skal settes ut livet, noe som er uheldig. Vi må kunne finne en balanse mellom sikkerhet, legitim kontroll av landegrensene og en human profil.
Får “portvakt”-rolle
Og det er nettopp denne balansen han vil rette seg etter som nemdmedlem av UNE. Fra og med januar i år frem til 2021 vil Alason være med på å bestemme over asylsaker, og menneskeskjebner. Over hvem som vil få lov til å bli i Norge eller ei.
– Oppgaven blir tøff, men jeg er klar. Som nemdmedlem vil fakta og fokus på rettferdighet og menneskelighet være rettesnoren min.
– Hva vil du gjøre for å være mest mulig saklig og nøytral i din rolle?
– Først og fremst la eksterne faktorer påvirke i minst mulig grad, som blant annet diskursen på sosiale medier. Jeg vil jo gjøre valg som jeg vet jeg kan stå for, selv om det vil være i samråd med andre. I utgangspunktet hadde det vært ideellt om vi hadde sluppet å ha noe som UNE, og at folk ikke hadde måttet vente så lenge på å vite om de fikk bli i Norge eller ikke. Foreløpig er dette det beste vi har som løsning. Og da må man opptre så mest mulig humant og rettferdig innenfor lovrammene.
Fakta
Navn: Abdullahi Muhammed Alason
Stilling: Seniorrådgiver i IMDi Sør. Har også jobbet som tolk og vært lokalpolitiker i Kristiansand Arbeiderparti.
Sivilstatus: 23 års ekteskap med sin portugisiske kone. Tre barn.
Utdanning: Barne- og ungdomsskole fra Somalia. Videregående skole i Norge, og tolkestudier fra Høgskolen i Telemark.
Hva gjør deg engasjert? Urettferdighet. Å se urettferdighet engasjerer og provoserer meg til handling.
Nevn tre positive sider ved deg selv: Lett og omgås med og vennlig, medfølende overfor andres smerte, kjærlig familiemann.
Nevn tre negative sider ved deg selv: Tendens til å være morgengretten, sinna når favorittlaget Arsenal taper, og noen ganger altfor rett frem med sin mening.
Hvilken bok ville du tatt med til en øde øy? Ville helst tatt med redskap for å overleve. Men om jeg skulle tatt med bok så ville det vært livsbiografen til Nelson Mandela, en bok som har rørt og inspirert meg personlig.
Hvilke tre personer ville du tatt med til en middag? Egentlig ville jeg tatt med fire: min kone og tre barn, så det ville vært én for lite. Om vi skulle holde oss til tre personer, ville jeg invitert Jonas Gahr Støre, Knut Arild Hareide og Siv Jensen. Jeg tenker det ville blitt en morsom, ny erfaring.
