Foto: Russell Watkins/Department for International Development
Syriske flyktninger fortviler over Libanons trusler om å sende dem tilbake til hjemlandet. Et økende antall svarer med å legge ut på farefull flukt til Europa.
Den 30 år gamle syriske flyktningen Umm Jawad sitter utenfor teltet sitt i en leir i det østlige Libanon. Hun ser på solnedgangen, men tankene hennes er urolige. Hun frykter framtiden etter at myndighetene i Libanon nå truer med å sende henne og rundt én million andre syriske flyktninger tilbake til Syria.
Umm Jawad flyktet til Libanon i 2011 for å unnslippe den syriske regjeringens beleiring av hjembyen Homs. Til tross for svært vanskelige kår i Libanon har hun klart å overleve. Libanon er hardt rammet av økonomiske nedgangstider, og mange libanesere er blitt fiendtlig innstilt til de mange syriske flyktningene, som de mener tar jobber og inntekter fra dem. Spenningene mellom samfunnene er til tider stor.
Trygt nok!
Libanesiske myndigheter mener at mye av det krigsherjede Syria nå er trygt nok til å sende folk tilbake dit. Men Umm Jawad er ikke enig. Hun er livredd for å bli sendt tilbake, hun tror det kan bety døden.
Hun forteller at hun derfor vurderer å ta den risikable fluktruten sjøveien til Europa sjøveien – sammen med mannen og deres to barn på elleve og seks år.
I Europa håper hun at hun kan fullføre regnskapsutdanningen sin og få barna tilbake på skole og nødvendig legehjelp.
– Europeere har bedre livskvalitet, sier Umm Jawad. Her i Libanon bor mannen min og barna mine i et telt, sier hun.
Hun vil snakke fritt om familien sin under forutsetning av å bli sitert kun med kallenavnet sitt – som betyr mor til eldstesønnen Jawad.
Økonomisk sammenbrudd
Libanons økonomiske sammenbrudd – et av de verste i moderne historie – har ført til at et økende antall libanesere og syrere velger å legge ut på den farefulle sjøferden til Europa og håpet om en bedre framtid.
Da den libanesiske regjeringens nylig kunngjorde sin plan om å deportere 15.000 flyktninger per måned til Syria, utløste det den reneste desperasjon hos mange syrere.
Den økte strømmen av syriske migranter har ført til at den libanesiske hæren og landets sikkerhetsstyrker er satt i beredskap for å avverge deres forsøk på å legge ut fra land. Styrkene melder om ukentlige forsøk. Minst sju migranter druknet etter en konfrontasjon mellom en båt med libanesiske og syriske migranter og den libanesiske hæren i vår.
– Libaneserne er heller ikke fornøyde med livet her, og mange prøver å forlate landet. Kan du da tenke deg situasjonen for oss syrere, spør Umm Jawad.
Umm Jawad bor i en syrisk flyktningleir nær Libanons østlige grense mot Syria. Der forsøker folk å leve så normalt som mulig. Barn spiller fotball i leirens labyrintiske smug, noen innbyggere bytter varer med gateselgere. En mann har satt opp en provisorisk frisørsalong.
Men selv om leirens innbyggere forsøker å leve så normalt som mulig, har livet blitt svært mye vanskeligere de siste årene. Leiren mottar mindre pengestøtte som følge av generell donortrøtthet. Pandemien og den lammende økonomiske krisen i Libanon har tvunget mange av flyktningene til å sette seg i gjeld for å ha råd til mat, medisiner og husleie.
Stor belastning
En million syriske flyktninger merkes selvsagt godt i et land med en befolkning på fem millioner mennesker. Nå sier altså myndighetene at de ikke lenger har råd til å huse de mange
flyktningene, og de er fast bestemt på å begynne å deportere dem i løpet av de neste månedene – til tross for at både FN og menneskerettsgrupper advarer mot deportasjon.
De libanesiske myndighetene har i årevis vært for tvangsretur av flyktninger, men først nylig kom de med en konkret og omfattende plan for å iverksette deportasjonen. Libanon forsvarer tvangsretur med at syriske myndigheter har forsikret dem om at det er mange områder i Syria som nå er trygge for flyktninger å vende tilbake til.
Et regjeringsdokument som nyhetsbyrået AP har fått tilgang til, viser at myndighetene i Damaskus forsikrer at hjemvendte skal få identitetskort, fødselsattester, sosiale tjenester, midlertidig bolig, og at infrastrukturen i hjemlandet er bra.
De hjemvendte skal også nyte godt av Syrias president Bashar Assads løfte om benådning av politiske motstandere og dem som unndro seg militærtjeneste.
Vanskelig i Syria
Men på bakken i Syria ser bildet mer komplisert ut. Assad-regjeringen sliter med å gjenoppbygge områder de har gjenvunnet gjennom ødeleggende beleiringer og luftangrep. Og som Libanons økonomi, ligger også Syrias i ruiner.
De vestlig-ledede sanksjonene mot Assad-regimet, som følge av regimets brutale kamp mot den politiske opposisjonen i 2011, merkes godt.
Og mange syriske flyktninger stoler ikke på garantiene til Assad-regimet og frykter for deres egen sikkerhet hvis de blir tvunget til å returnere.
Dokumentert tortur
Human Rights Watch (HRW) har da også dokumentert tilfeller der syriske flyktninger er blitt internert, torturert og utsatt for en rekke andre brudd på menneskerettighetene ved retur.
– Dette har skjedd selv med sikkerhetsgodkjenning fra den syriske regjeringen, forteller Lama Fakih, regionleder for HRW i Midtøsten- og Nord-Afrika.
FNs flyktningbyrå, flere andre menneskerettighetsgrupper samt EU og USA, mener fortsatt at Syria ikke er trygt ennå.
Umm Jawad er svært bekymret.
– De har kontrollposter med noen hundre meters mellomrom og mellom hvert nabolag. Kriminaliteten er utbredt. Du kan bare ikke føle deg trygg selv i ditt eget hjem, mener hun.
Hun frykter også at mannen blir tvunget inn i militæret.
Tiden er ikke inne
Hassan Al-Mohammed, som jobber på jordene i Libanons frodige Bekaa-dal sammen med flere av sine tolv barn, sier at han drømmer om å reise hjem, men at tiden ikke er inne.
Han forteller at hjembyen hans sørvest for byen Aleppo fortsatt er en frontlinje.
– Skal jeg flykte fra en økonomisk krise bare for å få familien min slaktet, spør han.
Men mange libanesere ønsker at syrere skal vende hjem. De håper at færre syrer kan lette litt av den økonomiske krisen i Libanon, der tre av fire mennesker nå lever i fattigdom.
Spenningen mellom libanesere og syrere har derfor økt merkbart de siste årene.
Al-Mohammed sier at bakerier noen ganger prioriterer libanesiske statsborgere, og at syrere og andre ikke-libanesere må vente i timevis for å få en pakke med brød. Han er frustrert over påstander om at flyktninger har hatt økonomiske fordeler – på bekostning av libanesere.
– Bistanden er redusert – vi jobber for å kunne spise. Pengene vi tjener, går bare til å kjøpe brød, sier han.
Omdirigere hjelpen?
Libanesiske ministre har nylig foreslått at FNs høykommissær for flyktninger omdirigerer flyktninghjelpen til Syria, som en måte å forbedre situasjonen der og oppmuntre til retur.
Men de har ikke fått gjennomslag, noe som har gjort libanesiske tjenestemenn svært oppgitte.
– FNs avslag på å omdirigere bistand avskrekker flyktninger fra å returnere, mener Issam Charafeddine, statsråd for flyktningspørsmål.
Han sier også at meldingene om en snarlig start på deportasjoner utgjør en ubegrunnet «fryktkampanje».
(©NTB)
