Film setter norsk asylpolitikk i grelt lys

Nylig var det duket for kalenderårets første store filmfestival, Human Rights Human Wrongs. Åpningsfilmen Tickling Giants gir et sterkt bilde på mennesker som med sitt politiske virke havner i en utsatt posisjon. Slik er den også full av lærdom til den norske innvandringsdebatten.

I filmen følger vi Bassem Yousef, hjertekirurgen som under Den arabiske våren i Egypt 2011 la legefrakken på hylla for å lage politisk satire. Han får sitt eget talkshow, og med over tretti millioner seere etablerer han seg som den egyptiske John Stewart.

Yousef lager humor av politikk og blir kjent for å gjøre narr av det til enhver tid sittende regimet. Derfor blir han også stadig mer utsatt for reaksjoner fra myndighetene; arrestasjoner, sabotasje, og politisk domfellelse. Når Yousef blir saksøkt av sin tidligere tv-kanal for å ha laget regimekritisk humor, og dømt til å betale hundre millioner pund i oppreisning, pakker han og familien koffertene og setter seg på flyet til USA.

Mot flyktningkonvensjonen
Jeg tror de fleste som har sett filmen, vil kalle Yousef og familien politiske flyktninger. Men det er ikke sikkert at han ville ha fått oppholdstillatelse i Norge, hvis det var hit han dro og søkte asyl.

Migranter blir sortert etter nasjonalitet i det øyeblikket de ankommer EUs yttergrenser. Noen land, som Egypt, blir rangert lavere enn andre, som vi så i Leo Ajkic’ program Flukt. Når redningsbåten legger til havn, blir egyptere tatt til siden og kjørt vekk av politiet. Neste stopp: tilbake til Egypt.

I Norge har vi få, om noen, egyptiske asylsøkere. Det er ikke så rart hvis de blir stoppet og deportert idet de setter sin fot på europeisk jord. På UDI sine regelverkssider finnes det ikke engang et eget praksisnotat for Egypt, slik det gjør for mange andre land.

Med denne praksisen løper norske og andre europeiske utlendingsmyndigheter store risikoer hva gjelder å etterkomme flyktningkonvensjonen. Hadde Yousef og familien reist over Middelhavet til Europa, kunne de raskt ha blitt sendt tilbake til regimet de flyktet fra.

Hvis vi ensidig legger vekt på asylsøkernes opphavsland, risikerer vi å ikke fange opp sårbare personer som er utsatt for politisk forfølgelse.

Heller ikke hvis Yousef mot formodning kom seg til Norge, søkte asyl, og fortalte sin historie til Utlendingsdirektoratet, ville han ha vært sikret beskyttelse. UDI tar stilling til om det er noenlunde sannsynlig at Yousef risikerer forfølgelse ved retur til Egypt. Ja, det gjør han, mener vi som har sett Tickling Giants. Men UDI kan svare nei.

I Norge ligger terskelen for å bli ansett som politisk flyktning høyt. Særlig når du kommer fra Egypt eller andre land som ligger i gråsonen mellom demokrati og diktatur, krig og fred. Da er gjerne hovedregelen at du ikke får innvilget asyl.

Lav profil
Premisset bak en slik logikk er ikke nødvendigvis at Yousef ikke kommer til å bli arrestert for å ha unndratt seg å betale det idømte pengebeløpet. Vurderingen vil være om straffereaksjonene han kan møte, er av en slik art at de tilsvarer såkalt konvensjonsbasert forfølgelse.

UDI vil kunne vise til at Yousef tidligere har blitt arrestert, for så å bli løslatt med kausjon. Dersom han betaler pengekravet, er det ingen grunn til å tro at han kommer til å møte andre reaksjoner. Hvis han likevel frykter dette, kan han holde en lav profil og sørge for at han i fremtiden opererer innenfor regimets rammer for akseptabelt politisk virke. Den juridiske konklusjonen blir derfor at han ikke står i fare ved retur til Egypt.

UDI kan også vise til at Yousef ikke ble dømt for direkte opposisjonelt arbeid, men for kontraktbrudd med sin tidligere tv-kanal. De kan innvende at egyptiske myndigheters fengsling av journalister gjerne foregår åpenlyst, og hvis han tilhørte samme gruppe, hvorfor gikk de etter ham på en annen måte?

Ny diskusjon nødvendig
I møte med utlendingsloven hjelper det lite med en film som formidler Yousefs skjebne i møte med hjemlandets dårlige kår for menneskerettigheter og ytringsfrihet. Dette til tross for at han er en verdenskjent personlighet som nå vier sitt liv i eksil til å jobbe mot undertrykkelse og politisk ufrihet. Dette burde vi diskutere.

Dagens debatt handler stort sett om hvor mange vi skal ta imot, og hvem. Vi tar utgangspunkt i en liten gruppe land, som Syria, Irak, og Afghanistan, og fokuserer på en ja/nei/kanskje-debatt om personer derfra skal få bli i Norge. Men når det kommer til regimekritikere, må vi huske at de finnes i alle land der det finnes stemmer for demokratisk styre. Kun slik kan vi ta vare på de politiske flyktningene.

Ved å bruke utenlandsk film som kilde til nye perspektiver kan vi styrke rettsvernet til utsatte grupper. Vi har solide plattformer som Film fra Sør, Arabiske filmdager og Human Rights Human Wrongs.

Det norske filmåret er fylt med bidrag til prinsipielle spørsmål, og det er opp til publikum å ta dem med inn i de offentlige samtalene.