Foto: Torbjørn Tandberg
- Ingen Listhaug-effekt - 13.03.2017
- Film setter norsk asylpolitikk i grelt lys - 28.02.2017
Ingen Listhaug-effekt, med andre ord.
Sammen med rundt fire hundre andre ble jeg tilsatt i asylavdelingen etter flyktningstrømmen høsten 2015. Mer enn tretti tusen personer hadde krysset grensene og søkt om oppholdstillatelse i Norge. Nå skulle restanser jobbes ned og asylsøkere fra Irak, Afghanistan, og Syria intervjues.
I januar 2016 hadde den første gruppen av nyansatte fire ukers intensiv opplæring i UDIs arbeid og metoder. På samme tid kom det stadig kontroversielle utsagn fra innvandringsminister Sylvi Listhaug. Til tider virket det som om hele asylinstituttet skulle reformeres for i større grad å bære Fremskrittspartiets politiske fingeravtrykk.
Listhaug skulle sørge for å stramme inn der det strammes inn kunne. Det skulle bli mindre attraktivt å søke asyl i Norge, flere med avslag skulle bli tvangsreturnert, Norge skulle hjelpe flere i nærområdene fremfor å satse på å ta imot flere flyktninger, og det skulle sendes tydelige signaler om at ‘godhetstyranniet’ ikke var førende i norsk asylpolitikk.
Ingen forandring
For meg, og andre som ikke deler Fremskrittspartiets verdenssyn, var det heldigvis ikke slik at innstrammingsretorikken preget saksbehandlingen i UDI. Normaltilstanden vedvarte tross kraftige politiske brytekamper i den offentlige debatten.
Når det tordnet som verst fra opposisjonen på Stortinget, og når Listhaug tordnet tilbake, var det ingen merkbar forskjell på avdelingen. Den eneste Listhaug-effekten jeg så tegn til, var spredt korridorprat blant småfrustrerte byråkrater om desillusjonen som fikk spalteplass i rikspressen. Så stor var altså avstanden mellom statsråden og fagforvaltningen.
Det er forståelig at Listhaug kun høstet spredt applaus da hun snakket på UDI sitt årsseminar i i begynnelsen av 2016. Mens hun satt på Facebook og ropte høyt om alt som skulle skje i asylpolitikken, fortsatte vi saksbehandlingen som før. Det var ‘business as usual’.
Kanskje var det ikke så rart at innstrammingspolitikken ikke nådde helt ned til asylavdelingen. Selv om UDI skal implementere regjeringens asylpolitikk, begrenses statsrådens instruksjonsmyndighet av lovverk og føringer. I denne spenningen kan det bli vanskelig å sikre at den uttalte politikken gir gjenklang i direktoratets arbeid.
Bortviste EØS-borgere
Listhaug prøvde å sikre politiske resultater i tråd med Fremskrittspartiets standpunkt. Hun initierte omfattende lovforslag og bevilget penger til kontroversielle saksfelt som tvangsretur og tilbakekallsarbeid.
Men med kun tjueni seter i Stortinget viste det seg vanskelig å få gjennomslag for storstilte forandringer. Resultatet ble et asylforlik i desember 2015, etterfulgt av tverrpolitiske lovendringer i juni 2016. Brorparten av Fremskrittspartiets forslag til innstramminger ble nedstemt.
Listhaug brukte mye tid på å rope høyt om tvangsretur av asylsøkere uten lovlig opphold, men praten ga beskjedne ringvirkninger. NRK melder at kun 17 prosent av de 8000 som ble tvangsreturnert i fjor, var asylsøkere med endelig avslag. Altså var hele 83 prosent av dem som ble tvangsreturnert del av en helt annen gruppe. De fleste som ble tvangsreturnert var angivelig bortviste og utviste kriminelle fra Øst-Europa. Få vil vel hevde at det finnes en sammenheng mellom nedslag på denne gruppen utlendinger og asylankomster.
Min erfaring var at asylsøkere med avslag på søknadene sine enten ventet på behandling av saken sin i Utlendingsnemnda, eller hadde søkt assistert retur for å vende tilbake til hjemstedet sitt frivillig. Hvor mange asylsøkere var det egentlig som kunne tvangsreturneres?
Tilsvar trengs
Så kom årsskiftet, og 2017 begynte med Mahad-saken og den påfølgende debatten om regjeringens varslede satsing på tilbakekallsarbeid. Heller ikke på dette feltet får Listhaug fritt leide. Stortingets maktdemonstrasjon ser ut til å forhindre at man skal kunne slå politisk mynt på å trekke tilbake statsborgerskap.
Slik er det ofte med Fremskrittspartiet. Når de forsøker å krysse over fra retorikk til reell politisk utøvelse, kommer de andre partiene på banen og trenerer.
Etter ti måneder i asylavdelingen, satt jeg igjen med et inntrykk av at UDIs asylarbeid går sin vante gang, relativt uberørt av politikken på høyere nivåer. Fordi Fremskrittspartiet ønsker å føre en innvandringspolitikk som de ikke har dekning for, verken på Stortinget eller i utlendingsloven, blir ikke så mange av løftene deres realisert.
Likevel svartmaler Fremskrittspartiet den rødgrønne regjeringens asylpolitikk, de lover innstramminger og påberoper seg storstilte resultater. Men tall fra UDI viser motsatte trender. Flere asylsøkere har fått oppholdstillatelse i Norge etter at den blåblå regjeringen inntrådte. Vi har også tatt imot betydelig flere kvoteflyktninger.
Resultatet av snart fire år med Fremskrittspartiet i regjering er at stadig flere deler av asylfeltet blir politikk. Vi som har jobbet i forvaltningen burde komme med motsvar og dele våre erfaringer, som etter min mening vil være at arbeidsdagen stort sett er den samme, uavhengig av blåblå ramaskrik.
