Foto: Are Vogt Moum
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
I arbeidet med handlingsplanen har Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) samarbeidet med en ekstern kompetansegruppe, som består av seksten fagpersoner med egen migrasjonserfaring, om å identifisere utfordringer som fører til at etniske minoritetsmiljøer opplever mangelfull tillit til barnevernet.
I planen har man tre satsningsområder: fokus på barnas individuelle og kulturelle behov, foreldrestøtte og videreutvikling av kvalitet og åpenhet i barnevernets arbeid.
Vanskelig tema
I lang tid har det skjøre tillitsforholdet mellom minoriteter og Barnevernet vært gjenstand for diskusjon. Frykt preger flere innvandrerfamiliers forhold til institusjonen av ulike årsaker og med ulike konsekvenser.
Advokat Ragnhild Torgersen mener barnevernet noen ganger viser at de ikke har nok kunnskap om andre kulturer. Ustabil økonomisk situasjon som gjør at man ofte må jobbe mye og får lite tid til omsorg av egne barn. Ensidig mediedekning i hjemlandet som skaper bildet av norsk barnevern som en institusjon som tar barna. Så har man også flukttraumer, og generell lavere voldsterskel (både i og utenfor oppdragelseskontroll) , er flere av mange eksterne faktorer som skaper en helhetlig vanskelig situasjon.
– Tiden kommet for handling
Elvis Chi Nwosu, som er lokalpolitiker i Ap og prosjektleder i Barnevernet Linkarbeider, har i årevis jobbet med å få til et mer “kultursensitivt barnevern”.
– Tiden har endelig kommet for gå fra festtalene til praktisk handling, og det er ikke nok med gode intensjoner, sier han til utrop.no.
Han mener en sterk og god satsing på barnevernets flerkulturelle kompetanse vil spare mangfoldige millioner.
– Vi bør innrømme at Norge har hvilt seg på oljepenger og drevet en ikke bærekraftig sløsing med offentlige midler. Andre land har ikke hatt råd til det. Jeg håper handlingsplanen blir en del av en snuoperasjon. Vi må tenke helhet, at barn skal bli voksne som har inntekt, betaler skatt, at foreldre ikke skal skyves over til NAV osv.
– Vil familiene også kontaktes via andre måter enn skriftlig?
– I norsk skriftlig språk er det mange vanskelige koder. Det er derfor meget viktig å ta det meste muntlig. Men selv muntlig hjelper ofte begrenset, om det er mye oversettelse. Det må forklares på måter som forstås. Det krever tid, og ikke minst kunnskaper om kulturen familiene kommer fra, altså brobygging.
– En lidelsesprosess
Nwosu viser til en sak som de har jobbet med, hvor en gravid kvinne flyktet alene til Norge og fødte sitt barn.
– Granskingen av saken viste at hun med litt støtte ville vært en god mor som sannsynligvis også ville klart seg i arbeidslivet. Men “skade-påføring” fra utlendingsmyndighetene, en “skade-påføring” som fortsatte til tross for skriftlige advarsler, kombinert med et lokalt barnevernskontor som ikke brukte brobygging og var kulturelt inkompetente, førte til at barnevernet tok omsorgen for jenta og moren måtte hyppig innlegges på psykiatrisk sykehus. Når påkjenningene gjør at man ikke får sove, blir man syk. Beregningene viser at myndighetens “skade-påføring” og inkompetanse koster skattebetalerne mellom sju og 11 millioner kroner. Det er mye penger, og det er bare ett tilfelle.
I denne saken har moren fått betydelig frivillig hjelp gjennom Linkarbeiders tiltak.
– Hun har bygget seg opp siste år og det har ikke vært nødvendig med flere innleggelser på sykehus. Hjelpen har spart skattebetalerne for store beløp. Men myndighetene har fortsatt med “skade-påførende” vedtak og handlinger. I praksis arbeider utlendingsmyndighetene for at datteren, som er glad i moren og fortsatt vil ha besøk av henne og som moren har foreldreansvar og besøksrett til, i praksis aldri mer skal få se sin mor. Saken er en del av konflikten mellom Nigeria og norske myndigheter.
Kunsten å tenke preventivt
– Ofte handler konfliktene mellom barnevernet og innvandrermiljøene om tillitsbrudd. Hvor mye fokus tenker du at planen har på preventivitet, at foreldre kjenner lover og rettigheter, og ikke begår lovbrudd som innebærer intervensjon?
– Ja, den har en del. Men den tunge jobben er å følge opp i praksis. Gjennom å forklare, få tillit og arbeide med kulturell brobygging. Kulturelle brobyggere og linkarbeidere brukes i alt for liten grad i barnevernssaker. Dette til tross for at det vil være tillitsbyggende, dempe konflikter, fjerne misforståelser og medvirke til positive endringer hos foreldre til beste for barna. Det er ikke lett å forstå det norske systemet og norske koder. Særlig ikke når man sliter og har utfordringer. Tilpassede kurs blant annet om hvordan være forelder i Norge brukes i for liten grad. Med barn som lærer norsk, er det også viktig med norskopplæring for foreldre. Dette krever tid, tålmodighet, og ikke minst krever det at foreldre får fri f eks fra arbeid. Dessuten: Å lære krever mye energi. Derfor er det viktig å dempe stress, slik at de kan konsentrere seg.
Mentorhjelp og bevisstgjøring
– Hvordan kan barnevernet gjøres mer bevisst på minoritetsforeldrenes situasjon?
– I stor grad ved at foreldre og familiene får hjelp til brobygging, og at de får mentor til å hjelpe.
Dette vil legge et press på det lokale barnevernskontor. Videre er det viktig at BLD og Bufdir sine føringer blir kjent, og at Helsetilsynet og fylkesmennene snur og omsider begynner å følge opp sitt tilsynsansvar. Dessuten må det grunnleggende endringer til i den rettslige behandlingen, som i dag med noen unntak mest fungerer som en støtte til det som oppleves som et omsorgsovertakelses-maskineri. Etter omsorgsovertakelse må vi hindre at foreldre skal ha annet enn marginal kontakt med sine barn, noe som er i strid med §4-16 i barnevernsloven.
– Når det er snakk om nyankomne, vil tilbudet i tråd med satsingsplanen utvides til å gjelde mer enn kun via Introprogrammet?
– En utvidelse vil nok skje. Jeg er usikker på om det blir nok. Dessuten er det store spenninger, med utlendingsmyndigheter som for eksempel, vil at enslige mindreårige skal vi mer enn tvilsomme vedtak om alder, og som i tillegg vil at de skal leve i skadelig usikkerhet i påvente av å bli 18 år for å bli sendt alene tilbake til usikre slumstrøk.
Hensyn til opprinnelseskulturen
Nwosu ser for seg at handlingsplanen i fremtiden kan innebære en større statsing på flerkulturelle fosterforeldre og fosterhjem.
– Ja, om det følges opp i praksis. Det gjenstår å se. Det ble gjort mye godt arbeid i Oslo for 18 år siden i det som da var Flyktningkontoret. Dette kan man lese om i Oslo kommunes rapport nr. 1, 1999 – Kultur, slekt og mestring, evaluering av arbeidet med enslige minderårige flyktninger i Oslo, men utviklingen i Oslo har deretter stoppet opp. Som folkevalgt i Oslo bystyre har jeg stilt mange spørsmål til byråden i Oslo uten at det skjer mye. Det er en skam at Oslo klarer ikke å rekruttere og beholde fosterforeldre med minoritetsbakgrunn. Jeg ofte lurer på hvordan vi skal ivareta den kulturelle egenarten og identiteten til etnisk minoritetsbarn. Her må FNs konvensjon om barnets rettigheter må være holdepunktet.
