Foto: Colorbox
- Minoritetsungdom avgjørende for norsk framtid - 01.08.2017
Jon Horgen Friberg er forsker ved Fafo og har skrevet rapporten «Assimilering på norsk. Sosial mobilitet og kulturell tilpasning blant ungdom med innvandrerbakgrunn». På Fafokonferansen i mars i år snakket han om hvorfor barn av innvandrere spiller en viktig rolle for integreringen. De store spørsmålene handler blant annet om hvorvidt de vil oppleve en klassereise, hvordan de tilpasser seg grunnleggende verdier knyttet til likestilling og homofiles rettigheter, og hvorvidt de vil utvikle tillit til og identifisere seg med storsamfunnets institusjoner. Og funn fra studien peker i retning av både en økonomisk og kulturell tilpasningsprosess.
Til tross for et dårligere utgangspunkt har minoritetsungdom ofte høye ambisjoner og gjør langt mer lekser enn majoritetsungdom. Og etnisk bakgrunn blir gradvis mindre avgjørende for holdninger til en del sentrale verdispørsmål. Samtidig viser funnene at unge med ikke-vestlig bakgrunn beholder en sterk familieorientering og i begrenset grad tar til seg det høye norske tillitsnivået.
Beholder lav tillit
I Norge har folk stor tillit til institusjoner og det politiske systemet. Samtidig legges det stor vekt på selvstendighet og personlig frihet. Gjennom skolegangen lærer barn om den norske stat og samfunn, og verdier knyttet til menneskerettigheter, likeverd og humanisme.
For mange vil det åpenbart være bedre å ta et solid fagbrev enn en litt vassen bachelorgrad.
– Tall fra rapporten din viser at innvandrere fra familieorienterte samfunn og med svake stater, som for eksempel Marokko, Tyrkia, Irak og Pakistan, generelt har lav tillit til andre. Det ser ut som om etterkommerne beholder dette synet, til tross for at de vokser opp i Norge. Hvorfor er det slik?
– Det er to ulike perspektiver på hvordan institusjoner påvirker tillit. Det mest «optimistiske» perspektivet tilsier at det å leve i et samfunn uten korrupsjon, med institusjoner som sørger for sosial trygghet og rettferdighet gjør at folk kan stole både på hverandre og på institusjonene. Det mer «pessimistiske» perspektivet tilsier at institusjoner rett nok påvirker tillit, men at de først og fremst gjør det gjennom hvordan foreldre oppdrar sine barn. Og at det dermed setter seg dypt i den kulturelle psyken. Å tilegne seg et høyt tillitsnivå vil i så fall kunne ta generasjoner. Mine funn peker nok i retning av at tillit er ganske tung materie. Men her spiller også alder en rolle. Unge er generelt mindre tillitsfulle enn voksne, og man kan fortsatt tenke seg at disse ungdommene utvikler et høyere tillitsnivå i takt med at de tilegner seg mer erfaring. Men det er nok ingen tvil om at tillit – som jo handler om hvordan man som person forholder seg til andre rundt seg – sitter dypere og endrer seg saktere enn mer abstrakte verdier.
Norsk nok?
I rapporten skriver Friberg at «manglende aksept og anerkjennelse fra majoriteten og storsamfunnet utgjør en viktig barriere mot å føle seg som fullverdige borgere». Videre viser funn fra rapporten at synlige ikke-vestlige minoriteter og særlig muslimer, føler at de ikke blir sett på som norske av majoritetsbefolkningen.
– Kan det hende at det lave tillitsnivået hos noen handler om aksept og ekskludering?
– Ja, det tror jeg absolutt. Så langt har vi ikke analysert den direkte sammenhengen mellom manglende aksept og fravær av tillit, men det er nærliggende å tenke seg at dette gjør det vanskeligere å utvikle tillit til storsamfunnet.
Integreringsdebatten er preget av polariserte meningsytringer om når man er norsk nok, integrert nok eller en del av storsamfunnet. Hvordan skal vi tolke disse debattene?
– Denne type debatter er nok først og fremst et tegn på usikkerhet. En betydelig del av Norges framtidige befolkning vil ha sine røtter i andre deler av verden. Sånn sett ligger framtidas Norge «i støpeskjeen», og mange er engstelige for hva resultatet vil bli. En del forsøker å gi en slags «fakta-svar» på hva det vil si å være norsk, men et slikt svar finnes selvsagt ikke. Dette er en politisk kamp om klassifikasjoner, og mye av dagens populisme dreier seg rundt en ekskluderende identitetspolitikk. Jeg tror ikke det vil lykkes. Framtidens majoritetsnordmenn vil være annerledes enn i dag, og framtidas norske kultur vil ha et mye bredere tilfang enn i dag, sier Friberg.
Utdanning avgjørende
Utdanning gir muligheter for økt sosial mobilitet. Derfor mener Friberg at dette er en nøkkelfaktor for at minoritetsungdom skal lykkes med å inkluderes i den norske majoritetskulturen. Og sammenlignet med andre land er den norske utdanningsmodellen et godt utgangspunkt.
Når vi ser på hvordan det går med ulike innvandrergrupper, så er kvaliteten på utdanningssystemene i landene de kommer fra, avgjørende. Vi ser at innvandrere fra land med et dårlig system starter på bar bakke, mens innvandrere med god skolegang klarer seg bedre, sier Friberg.
Men mye avhenger også av hva slags utdanningssystemer det er i landene de kommer til.
Friberg gir et eksempel fra Tyskland. Der blir elevene tidlig sortert inn i ulike utdanningsspor. Allerede i fjerde klasse deles de opp etter et akademisk eller yrkesfaglig løp. I Norge derimot kan man hoppe fra yrkesfag til studiespesialisering og tilbake, og man kan ta opp fag som privatist, noe som mange med minoritetsbakgrunn gjør, forklarer han.
– Unge med innvandrerbakgrunn har ofte et vanskeligere utgangspunkt i skolen enn barn av to norske foreldre, og deres resultater i grunnskolen er derfor i gjennomsnitt svakere. Samtidig har de ofte høye ambisjoner og stor innsatsvilje – det vi gjerne kaller et særskilt «innvandrerdriv». Så gitt tid og muligheter, så er det mange som klarer å ta igjen dette forspranget. Derfor er det helt avgjørende at det norske skolesystemet ikke bare legger til rette for å utjevne forskjeller, men også at det er ganske fleksibelt. Man kan si at «innvandrerdrivet» trenger tid til å virke. Og i Norge ser vi at mange klarer seg godt i utdanningssystemet, til tross for et svakt utgangspunkt.
Og det er ifølge Friberg først når etterkommere av innvandrere posisjonerer seg som del av den norske middelklassen, og blir meningsbærere i samfunnet, at de også blir med på å definere norsk kultur.
– Man kan diskutere hva som er norsk kultur til man blir blå i fjeset, men faktum er at den stadig er i endring. Og hvis mange av innvandrernes barn blir en del av den dominerende middelklassen, så vil de i større grad også prege framtidas norske kultur.
Dobbelt utenforskap
Julia Orupabo ved Institutt for samfunnsforskning har forsket på minoritetsungdom som velger yrkesrettet utdanning. Hun forklarer hvordan denne gruppen av minoritetsungdom kan føle et dobbelt utenforskap i utdanningssystemet.
– Når minoritetsungdom får råd om at de ikke burde ta høyere utdanning, kjenner de på at de ikke anses som en del av dem som forventes å ta høyere utdanning. I tillegg oppleves yrkesfag som annenrangs utdanning, sier hun.
Dette er de unges fortellinger om sine erfaringer i møte med rådgivere på ungdomsskolen. Tidligere forskning har vist at rådgiverne ikke bare tar utgangspunkt i hva de unge kan og vil, men også på stereotype oppfatninger av hva ulike grupper passer til å jobbe med. I slike vurderinger av kompetanse og arbeid spiller både kulturelle forestillinger om kjønn og etnisitet en rolle.
Ifølge Orupabo forteller ungdommene hun har snakket med at yrkesrettet utdanning kun sees på som en mellomstasjon til noe annet og bedre. Likevel vet kun et fåtall hva de skal studere.
Det de vet, er at de ikke vil bli værende i et manuelt yrke. De skal bli noe. Som en av dem formulerte det: «jeg vil ha en jobb der jeg kan gå i dress, ikke elektrobukse. Fordi det handler om førsteinntrykket. Når jeg får barn vil jeg vise dem hvordan jeg var, og hvordan jeg har blitt. Jeg var ikke særlig smart, men jeg skal bli smart.», forteller hun.
Jon Horgen Friberg peker også på at yrkesrettet utdanning ofte ikke anses som godt nok:
– For barn av innvandrere handler valg av utdanning også om foreldrenes erfaring med utdanningssystemet fra sitt hjemland. Ofte er det slik at høyere utdanning anses som eneste vei. At foreldregenerasjonen ikke kan nok om det norske utdanningssystemet og hvilke muligheter som finnes er problematisk, sier han.
Foreldregenerasjonens oppfatning av «skikkelig utdanning» kommer også fram under samtaler Orupabo har hatt med ungdommer. Noen sliter med å få aksept for valg som ikke stemmer med foreldrenes forventninger.
– En jente som skulle bli helsefagarbeider fikk mye motstand av familie og slekt for sitt valg av utdanning. «Hva slags utdannelse er det? Skal du vaske rumper liksom?», forteller hun.
I eksempelet over vil jenta kanskje føle at hun svikter familien. Selv om forskning viser at barnas lojalitet ovenfor foreldrenes ønsker kan bidra til å fremme sosial mobilitet gjennom utdanningssystemet, det såkalte innvandrerdrivet, er man forsiktig med å idealisere dette fordi det kan knyttes til en rekke utfordringer for minoritetsungdoms livsvalg.
Orupabo påpeker at vi ikke må glemme den dominerende rollen høyere utdanning har i hvordan vi som samfunn tenker om muligheter og hva det vil si å ha lykkes. Hun mener dette er en generell samfunnsutvikling som rammer ungdom i yrkesfagene, uavhengig av deres foreldres etniske bakgrunn.
Men for etterkommerne tror Orupabo det også finnes en tilleggsdimensjon.
– Høyere utdanning anses ikke bare å være billetten til det gode liv, men også nøkkelen til integrering. Er du innvandrer uten høyere utdanning, ja da er du heller ikke skikkelig integrert, sier Orupabo.
Tillit til slutt
Når høyere utdanning blir målestokk for vellykket integrering virker fallhøyden stor og konsekvensene mange. Som Julia Orupabo påpekte i sitt innlegg under Fafokonferansen, er det viktig å lete etter andre mulige veier til god integrering.
Jon Horgen Friberg tror også det finnes alternative veier.
– For mange vil det åpenbart være bedre å ta et solid fagbrev enn en litt vassen bachelorgrad, sier han.
Høyere utdanning for alle er altså ikke et mål i seg selv. Det er likevel en forutsetning at en betydelig andel tar høyere utdanning for at minoriteter skal bli en likeverdig del av storsamfunnet, ifølge Friberg. Og foreløpig viser forskingen at utviklingen med tiden går i riktig retning. Men Fribergs studie viser samtidig at mange unge med innvandrerbakgrunn ikke umiddelbart utvikler den type høy sosial tillit som kjennetegner det norske samfunnet.
– Mye tyder på at utvikling av høy tillit først skjer etter at man har oppnådd en trygg økonomisk posisjon og etter at den verdimessige kløften mellom nye og gamle nordmenn er redusert. Vi bør kanskje se på tillit som integrasjonens sluttpunkt, heller enn startpunkt, avslutter Friberg.
