Foto: Sibel Thorsen-Hazır
- Utbredt negativ sosial kontroll - 21.08.2017
- Slik takler de livet mellom to kulturer - 25.07.2017
- Et land i revers - 09.07.2017
Ingebjørg Myhr har vært ansatt i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) og jobbet som minoritetsrådgiver på Etterstad videregående siden 2008. Hennes mandat er blant annet å forebygge tvangsekteskap og negativ sosial kontroll. Hun forteller at hun møter mange ungdommer som sliter med utfordringer i livet. En del av disse ber om hjelp på grunn av sosial kontroll.
– Noen saker er såpass alvorlige at vi kobler inn hjelpeapparatet som barnevern eller politi. For noen er det vanskelig å bo hjemme, for noen farlig, og noen trenger hjelp til å komme seg bort. Men jeg er veldig opptatt av å få dem til å forstå hva det innbærer å bryte med familien.
Årsaken til dette er at det kan gjøre vondt verre dersom ungdommen bestemmer seg for å flytte tilbake til familien. Myhr forteller at mange tviler fordi de har et blandet forhold til foreldrene sine.
En del har fått trusler om psykisk og fysisk vold, og ofte er det en kjæreste som ikke har vært “riktig” inne i bildet.
– De har kanskje vært prinser og prinsesser når de var små, men når de blir eldre, strammes det inn. Samtidig som de elsker foreldrene over alt på jord, syns de det er forferdelig vanskelig. Det var en jente som var veldig religiøs og mente at det kun var gjennom foreldrene, altså gjennom å være en god datter, at hun kan komme til himmelen. Havner du da på krisesenter, kan det kanskje oppleves som svært vanskelig, sier hun.
En gutteskole
Etterstad videregående tilbyr kun yrkesrettede linjer, og Ingebjørg Myhr mener at elevsammensetningen også påvirker hva elevene sliter med.
– Det er en gutteskole, og jeg har kanskje litt atypiske saker. Ofte når det er snakk om sosial kontroll er det snakk om jenter, mens jeg erfarer at gutter kan slite med det samme, sier hun.
Hun forteller at hun samarbeider tett med helsesøster som ofte får besøk av elever i målgruppen først.
– Det føles kanskje mer trygt å gå til helsesøster enn minoritetsrådgiver. Men vi har ofte felles samtaler med eleven, og noen kommer til meg via lærere eller på egen hånd også. En del elever er antagelig utsatt for sosial kontroll uten at det er det de ber om hjelp til. De spør kanskje om hjelp til Lånekassespørsmål. Det kan da vise seg at de har blitt kastet ut av familien og behøver hjelp til å klare seg selv.
– Kastes de ut fordi foreldrene mener de ikke er gode nok sønner?
– Det er en sammensatt problematikk. Det kan handle om innetider, alkohol, pålagt ansvar som de ikke vil eller klarer å ta, krav til skoleresultater eller foreldre med dårlig økonomi. I noen tilfeller handler det om barn som har bodd med for eksempel bestemor i hjemlandet og som kommer hit som ungdom og skal bo med foreldre de ikke har sett på mange år, og det fungerer ikke alltid like bra.
Myhr forklarer at mange av ungdommene dette gjelder er over 20 år. Fordi de kom seint til Norge har de vansker med å få jobb fordi de strever med språket. Samtidig forventer både foreldrene og Nav at de skal klare seg selv.
– Fattigdom fører ofte med seg at man også strever med andre ting. Når man er utsatt for mange belastninger svekkes overskuddet til å takle nye belastninger. Summen av belastninger blir for stor. Så man kan spørre seg om ikke sosial kontroll også handler om sosioøkonomiske problemer, jeg synes de glir litt inn i hverandre, sier Myhr.
Fordi problematikken er sammensatt mener hun det er viktig å hjelpe elever og foreldre med å redusere belastninger der det er mulig.
– Vi må spørre grundig hva de trenger, og å gi god veiledning og informasjon sånn at de blir i stand til å ta gode valg for seg selv og familien. Samtidig er det viktig å si at sosial kontroll skjer i alle økonomiske lag, understreker Myhr.
Grenser
Myhr forteller at hun har hatt både gutter og jenter på kontoret som har vært redde og følt seg kontrollert hjemme.
– De har fått trusler om psykisk og fysisk vold, og ofte er det en kjæreste som ikke har vært “riktig” inne i bildet.
Hun forteller at for mange handler det om å presse grenser og gjøre ting som foreldrene ikke aksepterer. Men når ungdommen opplever et så begrenset handlingsrom, kan det noen ganger også være vanskelig å vite hva som er normale grenser.
– Noen kan bli litt grenseløse og gjøre ting som jeg selv som mor hadde vært bekymret for. Som at de kommer hjem sent og ikke forteller noe. Samtidig så er det er jo også en strategi for å orke å holde ut hjemme. Men det krever ganske mye å finne ut av grenser som er gode for deg selv, så ofte blir det da litt grenseløst eller litt rare grenser, forklarer hun.
– Hvordan forsøker du å hjelpe ungdom som er i slike situasjoner?
– Jeg er opptatt av dette med retten til å bestemme over eget liv og forsøke å hjelpe elevene med å finne ut av hva de vil og hvordan de kan få det til. Men vi snakker også om strategier, som hva man kan si til foreldrene for å gjøre det mer sannsynlig for dem å godta noe du har lyst å være med på. Kanskje er det mulig å utvide friheten litt, i stedet for å bryte med familien, som er så voldsomt, sier hun.
Foreldregrupper
Minoritetsrådgiveren forteller at hun sjelden involverer foreldre i saker med sosial kontroll, med mindre ungdommen ønsker det selv. En utfordring som ble problematisert i en Fafo-rapport om minoritetsrådgivere, handler om paradokset ved skole-hjem samarbeid. For noen ungdommer fungerer skolen som eneste fristed og derfor kan involvering av foreldre utsette elever for enda mer overvåking.
I stedet satses det på foreldregrupper som tematiserer oppdragelse og metoder for kommunikasjon med barna.
– Ofte er de frustrerte og bare vil det beste for barnet. Jeg forsøker da å gi informasjon om hvordan man kan diskutere valg med barna og ha en bedre kontakt med dem.
Gjennom metodikk fra International Child Development Program forsøker hun i samarbeid med helsesøster å legge til rette for diskusjoner blant foreldrene og la dem finne strategier som passer dem. Hun forteller at det finnes en del foreldre som ikke kjenner velferdsystemet eller hva slags hjelp og støtte man har krav på, for eksempel til barn som har lærevansker.
– Det var en mor som mente datteren ville få det bedre i hjemlandet med familien sin fordi hun ikke gjorde det så bra på skolen her, for eksempel. Og da får man jo opp diskusjonen om det er ok å sende ungene tilbake.
– Er det mange ungdommer som sendes tilbake?
– Flere av våre elever har bodd periodevis i utlandet, ofte i flere år, for så å ha kommet tilbake igjen. Noen sier at det er valg de tok selv, noen ba om å få bli lenger, mens andre igjen trodde at de skulle få en utdanning som ville bli godkjent her, men så må de begynne på nytt her allikevel. Og da blir de fort umotiverte.
– Er det noen som blir tvunget til å dra til foreldrenes hjemland?
– De som jeg mistenker har blitt sendt tilbake mot sin vilje, har jeg ikke fått noen kontakt med på forhånd. De har bare forsvunnet. Men vi har vært i diskusjon med foreldre om hvorvidt det er smart å sende ungene av gårde. Jeg har også hørt om tidligere elever som har vært i dårlige miljøer, som har blitt enige med forbyggende politi om at det kanskje er like greit å dra tilbake for en periode.
Dobbeltmoral
Det er ikke bare foreldrene minoritetsrådgiveren jobber med i grupper. Hun har også hatt jentegrupper og guttegrupper hvor det diskuteres saker som likestilling, verdier og hvordan man skal behandle jenter. Hun forteller at en del gutter viser tegn til dobbeltmoral.
– Det er mange som har et sånt “søsteren min skal ingen røre”-syn samtidig som de selv kan være sammen med jenter. Da forsøker jeg å få dem til å tenke på at den jenta de er sammen med også gjerne er søsteren til noen og bør behandles ordentlig, og at søsteren deres også er en jente som trenger å bestemme over eget liv.
– Er det noen av ungdommer du mener burde komme til deg, men som ikke gjør det?
– Ja, terskelen for å søke hjelp er ofte høy. Det handler jo litt om dette at mange har et veldig blandet forhold til foreldrene sine, at de ofte skylder på seg selv, og underkommuniserer både psykisk og fysisk vold. Noen sier at «jeg skjønner jo hvorfor de kjefter, jeg får jo ikke til noe.» Videre inn i samtalen kan det vise seg at det er vold involvert.
Myhr forteller om en av de første gangene hun var inne i en klasse og skulle presentere seg, og ting ikke gikk helt som det skulle.
– Jeg brukte ordet tvangsekteskap, og da var det en gutt som ble kjempesint og sa at «det du snakker om nå, det eksisterer ikke». Det visste han mye bedre enn meg fordi han satt midt oppi det, mente han. Og da kjente jeg at jeg måtte være mer forsiktig med å ordlegge med sånn at elever ikke utleverer seg selv uten at de helt skjønner det og uten at de vil de selv. Samtidig viser det at han antakelig slet med å vite hvor grensen var, fordi dersom han stod midt opp i det og ikke syntes det var noe problem, så hadde han ikke blitt så sint.
