Foto: Sibel Thorsen-Hazır
- Utbredt negativ sosial kontroll - 21.08.2017
- Slik takler de livet mellom to kulturer - 25.07.2017
- Et land i revers - 09.07.2017
Det er storefri og tre jenter sitter ved et bord. De fikler med mobiltelefonene samtidig som de skravler og hører på musikk, som ungdom flest. Alle jentene ser på NRK-serien Skam, og denne sesonges episoder har vekket særlig interesse blant ungdom med minoritetsbakgrunn. Gjennom våren har vi fulgt Sana, en norsk jente som har marokkanske foreldre og er praktiserende muslim. Midt i krysspresset fra foreldre, venner, skole og storsamfunn forsøker hun å finne seg selv og gjøre opp sin egen mening om hvem hun bør være og hvilke valg hun bør ta.
– Jeg tror alle utlendinger kjenner seg igjen i det, sier Agata Maria (17).
Hun har foreldre fra Polen og har bodd nesten halve livet sitt i Norge. Hun forteller at det i hennes tilfelle er storfamilien hjemme i Polen som noen ganger skaper utfordringer når det kommer til valg, spesielt når det gjelder gutter. Og reglene der er klare.
Når du er 16, kan du begynne å kikke på gutter, når du er 18 kan du bli sammen med en, men etter to år må du enten være forlovet eller ha giftet deg.
– Når du er 16, kan du begynne å kikke på gutter, når du er 18 kan du bli sammen med en, men etter to år må du enten være forlovet eller ha giftet deg med gutten. Det er sånn det funker liksom, litt gammeldags.
Agata Maria forteller at det kun er når hun er i Polen at hun må følge disse reglene.
– Hvis jeg ikke gjør det, begynner folk å prate og si ”hva slags datter er det dere har?”
– Så foreldrenes regler får konsekvenser for hvordan du oppfører deg i Polen?
– Ja, hele familien min, det går utover alle. Men foreldrene mine er ikke sånn i Norge når ikke storfamiliene er rundt oss for å passe på, sier hun.
Sosial kontroll
En nylig spørreundersøkelse gjennomført av Sentio Research for Utrop viser at et betydelig antall ungdom med minoritetsbakgrunn enten opplever selv eller har kjennskap til at noen blir utsatt for sosial kontroll. Av 500 ungdommer mellom 16-25 år har 15% enten blitt truet eller fått straff for å ha brutt æreskodekser. Hele 40% mener at de kjenner en eller flere som har vært utsatt for sosial kontroll.
Tina (19) har foreldre fra Vietnam og bekrefter fenomenet med kontroll innad i miljøer. Hun forteller at hun kjenner mange jenter i det vietnamesiske miljøet i Norge som har det strengt hjemme.
– Det er mange som prater sånn “gjett hvem jeg så der”. Jeg vet om mange som også må rett hjem etter skolen og drive med husarbeid og sånn, sier hun.
For mange ungdommer med minoritetsbakgrunn er foreldrenes kulturbakgrunn helt uproblematisk. Haakons (16) foreldre er fra Spania og Zanyars (19) fra Iran. Stefania (19) har foreldre fra Albania og Hellas. Ifølge dem står de helt fritt til å velge hva de vil studere og hvem de vil være kjæreste med uten foreldrenes innblanding.
For “Ali” (21) er det annerledes. Hans foreldre kommer fra Somalia og har klare forventninger og krav. For å kunne leve som han ønsker og samtidig tilfredsstille familien, lever han et dobbeltliv og kjenner flere som går igjennom det samme.
– Foreldrene mine har aldri vært ungdommer her, så de forstår ikke hvilken verden jeg lever i. De vil bare at jeg skal bli som de sier. Jeg holder alt skjult for foreldrene mine, om drikking og snus, alt! Jeg kan si at jeg skal i moskéen, men egentlig drar jeg få å møte kompisene mine, forteller han.
“Ali” synes det er vanskelig å gå rundt og holde på hemmeligheter, men vet samtidig at sannheten ikke er noe de kommer til å tolerere.
– Det vil bare såre dem, og det vil jeg ikke. Da er det bedre å bare gå gjennom det stresset. Noen i familien vet hva jeg driver med, men jeg passer litt på hvor jeg er og sånn, jeg vil ikke bli sett av noen i miljøet dersom jeg røyker, for eksempel, sier han.
Siste ordet
“Ali” hevder det er moren som har mest makt i huset og at faren også bare må føye seg.
– Familien vil at barna skal holde på kulturen og språket, barna må følge regler og vise respekt og kjærlighet. Og det er foreldrene som har siste ordet.
Hjemme hos Tina er det faren som bestemmer.
– Hos meg er det mest faren min som er strengest. Men jeg har hatt uenigheter med moren min. Men jeg bare fortsatte å gjøre som jeg ville, og til slutt ga hun seg, forteller Tina.
– Foreldrene deres har kanskje meninger om valg av utdanning, religion, kjærester og venner, som mange foreldre har. Hvor viktige er disse meningene for dere?
– Fra en skal fra 1-10? 10! Selv om jeg er en person som går min egen vei hører jeg til syvende og sist på dem. Så det har mye å si hva foreldrene mener, svarer Agata Maria.
– Er det stressende å måtte forholde seg til foreldrenes forventninger, eller skaper deres involvering i dine livssavlg en slags trygghet?
– Begge deler egentlig. Noen ganger kan det være slitsomt, men hvis ikke jeg hadde hatt noen regler, vet jeg ikke hvordan jeg hadde endt opp, fortsetter Agata Marie.
“Ali” tror han kommer til være litt annerledes når han selv blir far, for han har sett hvordan ungdomslivet i Norge er. Han er heller ikke enig i alle sider ved den somaliske kulturen.
– Noen av verdiene er viktige å ta vare på, som at barna lærer seg språket for eksempel. Men dette med klan-kulturen synes jeg bare er tull og er ikke noe jeg tenker å viderføre, sier han.
Press på utdanningsvalg
Flere av ungdommene uttrykker at valg av utdanning er noe foreldrene involverer seg mye i. Agata Maria forteller at hun ble presset til å velge en annen studieretning enn den hun selv ønsket å begynne på. Hun ville egentlig gå studiespesialisering, men moren var redd for at hun ikke ville begynne å studere etter videregående og ønsket derfor at hun skulle ta en yrkesrettet utdanning.
– Hele familien ble involvert til slutt, alle pratet om det, så jeg gjorde det bare så jeg skulle slippe maset. Jeg kommer uansett til å ta påbygg og dessuten har jeg jo møtt disse to her, sier hun og nikker til venninnene sine som smiler tilbake.
For Tina var det omvendt. Hun ønsket å gå yrkesrettet linje, men ble rådet til å gå studiespesialisering.
– Yrkesrettete utdanninger blir på en måte sett ned på innad i miljøet. Mamma ville at jeg skulle bli lege, men det skjer ikke, jeg er ikke smart nok, sier hun og ler.
“Ali” forteller at moren kom med råd, men at det var han valgte utdanningsretning selv. Samtidig kjenner han mange som blir presset til å velge den linjen foreldrene mener er best for dem.
– Det eneste du kan gjøre hvis du velger noe annet enn det foreldrene dine vil, er å gjøre det bra, da kan de ikke si noe, sier han og smiler.
“De vil bare det beste”
“Saima” er 16 år og har foreldre fra Pakistan. Selv om hun identifiserer seg med den pakistanske kulturen, er det enkelte ting hun mener er utdatert.
– Det er jo sånn i kulturen vår at det er litt strengere for jenter. De må passes på og være hjemme og gjøre husarbeid og sånt, fordi de anses som familiens symbol på respekt, men det er ikke alt jeg mener er riktig.
For “Saima” er det ikke bare synet på kvinner i den pakistanske kulturen som oppleves problematisk. Hun mener at synet på muslimske jenter blant nordmenn ofte er preget av fordommer.
– En scene fra Skam viser at Sara, en av medlemmene i russebussen, har bestemt seg for å kaste ut Sana fordi hun var muslim. Det synes jeg var veldig undertrykkende, fordi alle kan jo være bussjef. Det at hun bruker hijab gjør henne ikke annerledes. Jeg synes den måten å se på kvinnerollen i islam var provoserende, sier hun oppgitt.
I serien velger Sana å trosse foreldrene og er med på russebuss uten at foreldrene vet om det. Selv om “Saima” får lov, sier hun at det ikke er noe hun kommer til å gjøre.
– Jeg kan være med på russebuss hvis jeg vil, men jeg velger å ikke gjøre det.
– Hvorfor ikke?
– Jeg vet at de bare vil de beste for meg, sier hun.
“Saima” mener selv hun ikke har det strengt hjemme. De uskrevne reglene og forventningene synes hun bare er en trygghet.
– De følger meg opp og det kjennes trygt. De er der når jeg trenger dem, sier hun.
Å velge “riktig” kjæreste
Selv om “Ali” lever et dobbeltliv, er det én ting han kan være åpen om og diskutere hjemme.
– Moren min mener det bør være en fra Somalia, mens jeg synes det bør være opp til en selv å bestemme. Hun har en oppfatning av at jeg blir et bedre menneske om jeg holder på mine foreldres kultur og språk. Og kanskje det er bra, men jeg ser det ikke helt sånn.
Ifølge “Ali” fortrekker moren at han har kjæreste fremfor å henge med kompisene. Han forteller om en gang han var sammen med jente med arabisk bakgrunn som moren fikk møte.
– Hun sa det var greit at jeg var med henne, men at hun helst ville jeg skulle bli sammen med en jente fra Somalia. Jeg tror at før eller senere må jeg nok gifte meg med en somalier. Men jeg kommer ikke til å gjøre det for hennes skyld, det skal være mitt valg, sier han.
Agata Maria forteller om liknende press fra sin familie.
– Det kan være en med utenlandsk bakgrunn, men helst en polsk gutt fra samme område i Polen. Jeg liker uansett ikke polske gutter i Norge, de banner og drikker for mye og er bare med andre polakker.
– Er du enig i hva dine foreldre tenker om fremtidig ektefellemateriale?
– For meg spiller det egentlig ikke noen rolle, så lenge han ikke presser meg til noe. Og jeg kan jo heller ikke velge hvem jeg forelsker meg i, men blir det en muslimsk gutt for eksempel, vet jeg at det ikke er noen særlig fremtid. Jeg hadde ikke vært lykkelig selv, fordi meningene til foreldrene mine teller mye, og de vil meg bare godt. Så jeg kunne ikke dratt den så langt, da vet jeg at familien hadde stengt døra. Det blir sikkert uansett en polsk gutt, sier hun.
Tinas mor har også enkelte forventninger til datterens fremtidig ektefelle, men hun tar det ikke så tungt.
– Mamma vil ikke at jeg skal bli sammen med en med utenlandsk bakgrunn. Men norsk-asiater er greit, men han skal helst være fra samme region som mine foreldre er fra. Tidligere har jeg bare vært sammen med norske gutter, så da jeg kom hjem med en vietnameser, fikk de sjokk, sier hun lattermildt.
Tilbake til “hjemlandet”
Stefania har vokst opp i Hellas og kom til Norge for kun fire år siden. Hun synes språket er en utfordring.
– Jeg ser for meg at jeg flytter tilbake til Hellas på et eller annet tidspunkt, sier hun.
Agata Maria har også planer om å flytte tilbake til Polen, men først skal hun ta en utdannelse.
– Jeg har jo hele familien min der, og jeg har et veldig nært forhold til mine kusiner og venner der. Det er som om livet mitt er der fremdeles, og jeg føler at jeg mister mye av kulturen mens jeg bor her.
– Hva slags verdier synes du er viktig og som du føler du kanskje har mistet litt her i Norge?
– For eksempel det å gå i kirken eller være mye med familien. Siden all familie er i Polen, får vi ikke vært like mye sammen.
– Hva med storfamilien og deres forventninger?
– Når du bor for deg selv og gjør det de ber deg om, går det bra. Dessuten savner jeg litt å ha de grensene fordi du vet du blir en bra person. Samtidig har jeg sterke meninger, så det er ikke sånn at de får hjernevasket meg, sier hun.
“Ali” og Saima” er fiktive navn etter ønske om anonymisering fra dem som ble intervjuet.
