Foto: Derek Mindler
- Sakprosa-Brage til Ayesha Wolasmal - 23.11.2024
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
Studien er en inngående og langsiktig undersøkelse av voksne, traumatiserte flyktningpasienters bakgrunn og livserfaringer, traumer, psykiske helse, personlighetsfungering, livskvalitet, tilegnelse av norsk språk og deltakelse i utdanning og arbeidsliv, ifølge Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).
Spesialist i klinisk psykologi og forsker i senteret, Marianne Opaas, sier at ved prosjektstarten i 2006 var det få eller ingen studier som over tid hadde fulgt en gruppe flyktninger med traumelidelser eller andre psykiske vansker knyttet til flyktningenes opplevelse av krig, forfølgelse, flukt og etablering i et nytt land.
– Fortsatt er det få studier på verdensbasis som har fulgt en gruppe flyktninger så tett og over så lang tid. Vi ønsket å undersøke hvordan det gikk med traumatiserte flyktninger under og etter at de hadde gått til samtalebehandling i psykisk helsevern – på distriktspsykiatriske klinikker (DPS) eller hos psykologer og psykiatere med avtalepraksis (privatpraktiserende med trygderefusjon).
Langvarig forskning
NKVTS rekrutterte 54 personer til studien, 35 menn og 19 kvinner fra 15 ulike land i Midtøsten/Asia, Øst-Europa og Afrika.
– Deltakerne hadde bodd i Norge fra et halvt år til over 20 år, med et gjennomsnitt på ti år, da de ble henvist til behandling og samtykket til å bli med i studien. De gikk i behandling fra noen få måneder til flere år. Mange fortsatte å delta i studien i flere år etter at de hadde sluttet i behandling. Studien pågikk i mer enn ti år. Datainnsamlingen ble avsluttet i 2018/2019, men vi publiserer fortsatt fra studien.
– Hvilke funn ser du som mest oppsiktsvekkende?
– I begynnelsen av studien fant vi det overraskende at mange hadde bodd så lang tid i Norge før de søkte hjelp eller fikk behandling for traumer som hadde skjedd så langt tilbake i tid. Etter at de begynte i behandling, ble noen ble raskt bedre i løpet av noen måneder eller opp til et års tid i behandling. Andre ble gitt et lengre behandlingstilbud i håp om at de ville komme seg.
Noen ble også bedre etter hvert, men en del forble svært plaget, sier hun videre.
– I den foreløpig siste publikasjonen fra studien fant vi at kvinner i gjennomsnitt fikk det betydelig bedre under og i tiden etter behandlingen. For mennene var det i gjennomsnitt ingen bedring, men dette gjennomsnittet rommet store variasjoner – noen ble bedre, noen forble uendret og noen ble bare mer plaget med tiden.
Opplevde livstruende hendelser
– Hvorfor er det så store kjønnsforskjeller når det gjelder traumer?
– Blant våre deltakere hadde nesten alle opplevd livstruende hendelser, og vært vitne til vold og drap. Men menn er ofte i fronten når det gjelder krigshandlinger og vilkårlig vold. Omkring 50 prosent av mennene i vårt utvalg hadde vært fengslet og utsatt for grov tortur, som kunne omfatte psykisk og fysisk vold, seksuelle overgrep og liksom-henrettelser. Noen av kvinnene hadde vært utsatt for krigsrelaterte seksuelle overgrep og vold i nære relasjoner, som også etterlater seg dype spor, men ingen av de kvinnene vi intervjuet hadde vært fengslet.
En mulig forklaring på at relativt få av mennene ble betydelig bedret, kan henge sammen med at deres traumer var særlig omfattende og ødeleggende, sier forskeren.
– En annen mulig forklaring kan være at det å snakke seg gjennom de vonde erfaringene og bearbeide dem gjennom samtaleterapi kan fungere bedre for flere kvinner enn menn. Det kan også være at mennene hadde vært lenger i Norge enn kvinnene før de kom i behandling, slik at mennenes plager hadde blitt mer kroniske, og derfor vanskeligere å behandle. Dette vet vi ikke sikkert. Noen sammenhenger i vårt materiale har vi ikke fått undersøkt ennå, og noen sammenhenger må annen type forskning svare på, blant annet det som kalles randomiserte kontrollerte studier.
– Sett inn tiltak tidligere
– Kan funnene gi en mer individuelt tilpasset traumebehandling av pasienter med fluktbakgrunn?
– Siden også en annen norsk studie av flyktningpasienter har funnet at det å være mann predikerte null-respons på behandling (Stenmark og medforskere., 2014), kan funnene gi grunn for å se nærmere på hvordan behandlingen tilrettelegges for mannlige flyktninger med traumelidelser.
For både menn og kvinner gjelder det imidlertid at tiltak bør settes inn på et langt tidligere tidspunkt, fortsetter Opaas.
– For å beholde helsen best mulig, bør flyktninger komme i fremtidsrettet aktivitet så tidlig som mulig – ikke bli gående på vent i mottak. Dessuten bør flyktninger med psykiske plager bli møtt med gode lavterskeltiltak. Når dette ikke er tilstrekkelig, er det viktig å komme til mer spesialisert behandling før problemene ‘setter seg fast’ – blir kroniske.
Flukttraumer og livskvalitet
– Er flukttraumer i seg selv noe som går utover livskvalitet?
– Flukterfaringer går ut over livskvaliteten for de fleste for kortere eller lengre tid. Mange har opplevd skremmende hendelser, har vært i livsfare, og opplevd at nærstående er blitt drept. Det er smertefullt og svært krevende å miste så mye – familie, venner, hus, hjemland, og sin kompetanse på språk, samfunnsinnretninger og kultur der man nå bor. Det tar tid å etablere seg på nytt i Norge eller andre mottakerland, få nye venner, lære seg språket, og bli kjent med det nye samfunnet. Noen klarer seg svært bra, mange klarer seg nokså bra, men likevel viser internasjonal forskning at det er en overhyppighet av traumelidelser, depresjon, kroniske smerter og fysisk sykdom blant mennesker med fluktbakgrunn.
Studien ut til behandlingssteder
– Hvordan har forskningsmiljøet reagert på funnene?
– Vi har foreløpig hovedsakelig publisert funnene våre internasjonalt, der mange studier som ses i sammenheng i systematiske analyser og metastudier kan gi ny og sikrere kunnskap. Men vi ønsker nå å begynne å oppsummere funnene våre i norske kanaler, slik at de kan gjøres bedre kjent for behandlere og aktuelle instanser i Norge.
Videre seg hun for seg at sykehus og psykiatrien vil kunne få økt fokus på traumatiserte mannlige flyktninger.
– Vår studie har foreslått at mange menn kanskje trenger mer konkret handling, og at behandling derfor bør være nært knyttet sammen med arbeids- og utdanningsrettede tiltak. Men det bør altså skje på et tidligere tidspunkt, ikke vente til de har vært i Norge i ti år.
Om studien
Studiens navn: Behandling og rehabilitering av traumatiserte flyktninger; studiens kortnavn: TR-REFUGEES.
Ansvarlig forskningsinstitusjon: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).
Lenke til studien: https:/www.nkvts.no/prosjekt/behandling-og-rehabilitering-av-traumatiserte-flyktninger/
Leder for studien var først dr. philos. Sverre Varvin (nå professor emeritus ved OsloMet), deretter forsker og psykologspesialist Marianne Opaas.
