Foto: Hanna Skotheim
- Hodejeger-hjelperen Rafael - 01.08.2018
- Historien om en scene - 10.04.2018
- Færre pleiehender på flere eldre - 07.03.2018
– Hvorfor kvier vi oss for å spørre flerkulturelle om vold?
Spørsmålet stilles av Pia Camilla Aursand, psykologspesialist ved Enerhaugen familievernkontor. Sammen med flere forskere, ansatte i hjelpeapparat og departement, samt noen brukere, deltok hun på et seminar om barrierene ved å søke og gi hjelp ved vold. Seminaret ble arrangert av dinutvei.no og Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) i slutten av august.
– Årsakene til at vi kvier oss, kan være mange. Kanskje tenker man at vold i en annen kultur er ulik vold i ”vår” kultur, noe som gjør den vanskelig å forstå. Som hjelper kan man også tenke at vold i en annen kultur er vanlig og derfor ikke skadelig. Eller at man ikke vil belaste flyktninger med å snakke om volden siden de har opplevd så mye vondt tidligere, fortsetter Aursand.
Man får oftest høre om eksempelvis barnevernet hvis de svikter. Da har man god grunn til å stille seg skeptisk til nettopp barnevernet.
Nulltoleranse for vold
Det finnes mange barrierer med det å skulle søke og gi hjelp ved vold. Dette gjelder både for etniske nordmenn og for dem med en annen etnisk bakgrunn. Men det er visse ting ved ens bakgrunn som gjør at barrierene er annerledes for voldsutsatte personer med flerkulturell bakgrunn og for hjelperne deres. Ifølge forskning utført av NKVTS synes eksempelvis 50 prosent av spurte i hjelpeapparatet at det er vanskelig å forholde seg til minoriteter. Vanskeligheter til tross, det er viktig å spørre om vold.
– Det å unngå å snakke om vold er ikke det samme som å vise respekt for kultur, sier Aursand.
Hun er inspirert av Beth Zemsky, som arbeider med interkulturell organisasjonsutvikling. Zemsky sier at man skal ha ydmykhet overfor andres bakgrunn og kontekst. Samtidig skal ikke ydmykheten gå på bekostning av grunnleggende verdier som menneskerettigheter.
– Vi skal altså møte personer med en annen etnisk bakgrunn med respekt, samtidig som vi skal ha nulltoleranse for vold, sier Aursand som er opptatt av nettopp barrierene hjelperne møter i sitt arbeid med vold.
Kunnskapsreise
Å forsøke å forstå hvordan den andre opplever verden og sin situasjon, er viktig når man skal yte hjelp, ifølge Yngvil Grøvdal, forsker ved NKVTS. Hun refererer til den danske filosofen Søren Kirkegaards ord om hjelperens rolle og ser på det å hjelpe som en kunnskapsreise.
– Vi tar med oss det vi kan, men før vi kan anvende det, må vi lære noe av den andre, om hvordan hun eller han ser på sitt liv. Vi må forsøke å forstå verden slik den andre forstår den, sier Grøvdal.
Hun legger til en advarsel Kierkegaard kommer med:
– Dersom vi ikke forsøker å forstå den andre, så hjelper det henne eller ham lite at vi på et vis kan mer, at vi er såkalte spesialister eller eksperter. Kan det faktisk være slik at vi kan komme vel så langt med den generelle kunnskapen som med den spesielle? Hva hjelper vår ekspertkunnskap oss, dersom vi ikke har tid til å komme nær det andre mennesket, og møte henne eller ham der hun eller han befinner seg? Spør Grøvdal.
Generell kunnskap
Marianne Opaas, forskningsleder og spesialist i klinisk psykologi og samfunnspsykologi ved NKVTS, er enig i at generell kunnskap er viktig.
– Er man åpen, spørrende og lyttende, kan man komme langt. Da vil man også litt etter litt lære mer om kulturen til personen man snakker med. Oppretter man kontakt med en person med en annen etnisk bakgrunn basert på generell kunnskap, kan det føre til at andre blir mindre redd for å trå til selv om de føler at de ikke har særskilt kunnskap om situasjonen til den voldsutsatte, sier Opaas.
Også Geir Borgen ser på generell kunnskap som viktig i møte med personer som trenger hjelp grunnet vold. Han er redaktør i nettportalen dinutvei.no, en nasjonal veiviser til hjelpetilbud, informasjon og kunnskap om vold i nære relasjoner, voldtekt og andre seksuelle spørsmål.
– I møtet med følsomme tema, og i møtet med mennesker som eksempelvis har en annen kulturell bakgrunn, kan det se ut som mange ikke tør å stole på egen erfaring og kompetanse og dermed mister hodet, sier Borgen.
Han oppfordrer hver enkelt til å stole på erfaringen og kompetansen man allerede har opparbeidet seg, kanskje over flere år.
– Kombineres det med respekt, ydmykhet og høflig nysgjerrighet, har man langt på vei det verktøyet man trenger i møtet med ulike mennesker, sier Borgen.
Fremmed
Mens mange hjelpere kvier seg for å spørre og gi hjelp ved vold, er det flere innvandrere og flyktninger som også kvier seg for å spørre om hjelp nettopp fordi de ikke føler hjelpeinstanser kan gi dem den hjelpen de trenger.
Enkelte av dem som kontakter Røde Kors-telefonen, har følt at hjelpeapparatet har definert dem utifra foreldrenes kulturelle religiøse bakgrunn. Til tross for at de selv ikke gjør dette. Alt de ønsker, er å bli sett på som et selvstendig individ. Dette forteller Anne Marte Stifjeld, prosjektleder i Røde Kors-telefonen om tvangsekteskap og kjønnslemlestelse.
– Det skapes en barriere når man vet at man plasseres i en bestemt kategori når man tar kontakt, sier Stifjeld.
I tillegg er terskelen generelt høy for å ta kontakt, ifølge Stifjeld. Og når man først bestemmer seg for å ringe, er det flere som ikke ønsker hjelp fra offentlig instanser grunnet mangelfull tillit til de instansene i Norge som skal hjelpe deg i sårbare livssituasjoner. For å gjøre det enklere, spør derfor Røde Kors-telefonen eksempelvis politiet om de kan komme ned på kontoret og snakke med innringer anonymt.
– Det er viktig å tenke over at det for mange er fremmed at staten skal ha noe med ditt private anliggende å gjøre, sier Stifjeld.
Mistillit
Mangel på språk, liten kjennskap til egne rettigheter og hvordan det er å være mor eller generelt kvinne i Norge, samt mistillit til det norske rettsvesenet er eksempler på barrierer som gjør det vanskelig å skulle søke hjelp for flere innvandrere og flyktninger.
Leoul Mekonen er et eksempel på en person som tidligere har hatt liten tillit til det norske rettsvesenet på grunn av hans traumatiske erfaringer fra hjemlandet. Han kom fra Etiopia til Norge som asylsøker for 19 år siden og fryktet rettsvesenet i Norge på den tiden.
– Kunnskapen som finnes om hjelpeapparatet i Norge blant innvandrere blir ofte formidlet via jungeltelegrafen. I tillegg får man som oftest høre om eksempelvis barnevernet hvis de svikter. Da har man god grunn til å stille seg skeptisk til nettopp barnevernet, sier Mekonen.
I dag er Mekonen studieleder ved Regionsenter for barn og unges psykiske helse (RBUP). Han er særlig opptatt av å heve kulturkompetansen og kultursensitiviteten i helse- og sosialt arbeid med innvandrere og flyktninger. Mekonen understreker særlig problemet med at mange ikke forstår hva vold innebærer.
– Vi må definere hva vold er. Det er eksempelvis mange som ikke ser på psykisk vold som vold. Og erkjenner man ikke at volden har skjedd, kan man heller ikke søke hjelp, sier han.
