Foto: Hanna Skotheim
- Hodejeger-hjelperen Rafael - 01.08.2018
- Historien om en scene - 10.04.2018
- Færre pleiehender på flere eldre - 07.03.2018
– Det er betenkelig at vi ikke har en mer aktiv inkluderingspolitikk overfor den aller største gruppen av innvandrere, mener forsker.
– Polske innvandrere blir ikke betraktet som interessante velgere i forbindelse med stortingsvalget 11. september. De har generelt lite påvirkningskraft politisk.
Det sier polske Edith Stylo (55), som sitter på en av de mange takterrassene i Oslo. Selv kom hun til Norge for første gang på 70-tallet og har vært norsk statsborger i 30 år. Dette er uvanlig til polakk i Norge å være.
Vi må ha en slutt på at polakker bare henger med andre polakker.
Få med norsk pass
Svært få polske innvandrere har norsk statsborgerskap, og mye av grunnen er at de har hatt kort botid i landet. Bare seks prosent polakker hadde norsk statsborgerskap da de svarte på undersøkelsen SSB gjennomførte i 2016. Undersøkelsen har resultert i SSB-rapporten ”Levekår blant innvandrere i Norge 2016”.
Få statsborgerskap til tross; polakker utgjør den største minoriteten i Norge, og mellom årene 2006 og 2014 økte antallet betraktelig. I løpet av en periode på åtte år hadde vi en vekst på 73.000 innvandrere. Og årsaken? Hovedsakelig arbeid.
– Etter at Polen ble medlem av EU i 2004, har det kommet mange polske arbeidsinnvandrere til Norge. Den store pågangen kom fra 2006 og utover, sier Stylo.
Ifølge 55-åringen har polske håndverkere og renholdere lav status i det norske samfunnet. Likevel er det hele 75 prosent som arbeider som håndverkere, hovedsakelig menn.
– Dessverre, men også heldigvis. Polske håndverkere har bidratt enormt til vekst i brutto nasjonalprodukt i Norge, men de vet lite om rettighetene sine, sier hun.
En av årsakene til det er at de ikke tilbys et introduksjonsprogram når de kommer som arbeidsinnvandrere via EU. Medlemskap i EU har åpnet for muligheten til å kunne arbeide på tvers av landegrensene, men det gis ikke støtte til bosetning og språkopplæring. Det er nettopp derfor én av fire polske innvandrere ikke har gjennomført norsk språkopplæring. Hadde de kommet som flyktninger, slik mange polakker gjorde på 80-tallet, da kommunistregimet regjerte i Polen, hadde rammebetingelsene vært ulike.
Stylo var en av dem som flyktet fra hjemlandet på 70-tallet. Hun dro sammen med foreldrene sine og søsteren og fikk raskt flere norske venner. Helt til Stylo engasjerte seg i Den polske klubben i 2007, tilbrakte hun mest tid sammen med nordmenn. Men da hun ble vitne til integreringsproblematikken for polske innvandrere, ønsket hun å gjøre noe. Klubben er opptatt av å øke statusen til polakker og bedre integreringen av dem i Norge.
– Vi arbeider mot en felles kulturforståelse mellom polakker og nordmenn. Vi må ha en slutt på at polakker bare henger med andre polakker. Det må også bli en slutt på latterliggjøring av polakker.
Viktig å kunne språket
Sammen med Stylo sitter Jacek Bugala (27). Han har bare bodd i Norge i to år, men trives godt. Det var utveksling som fikk han til Norge. Et semester utviklet seg til nok et semester og deretter fikk han jobb som rådgiver for en polsk, litauisk og norsk HMS-bedrift. Selv om det kan virke som det har vært en dans på roser for Bugala jobbmessig, innrømmer han at det har vært vanskelig å få seg jobb i Norge.
– Venner av meg i andre land har fortalt meg historier om at de har fått seg jobb uavhengig av om de har kunnet språket. Arbeidsgiver har konsentrert seg mer om kompetansen deres. For meg kan det derfor virke som at andre land er mer åpne for utlendinger i arbeidslivet. Her i Norge opplever jeg at det er vanskeligere å få seg jobb hvis du ikke kan språket og heller ikke kan engelsk.
Selv om Bugala ikke arbeider i byggebransjen selv, er han kjent med at flere polakker ender opp som håndverkere.
– Jeg har derfor forståelse for at mange nordmenn ser på polakker som bygningsarbeidere. Men jeg har møtt flere polske innvandrere i Norge som tenker litt mer som meg. Jeg liker Polen, men jeg ville ha erfaringen også utenfor hjemlandet mitt, og det er derfor jeg har oppsøkt nye steder, deriblant Norge, sier Bugala på engelsk, selv om han forstår mye norsk og kan snakke noe.
– Skal du bo i et land over en lengre periode, er det viktig å kunne språket. Jeg snakker ikke flytende, men jeg prøver å lære, legger han til.
Det er Dominik Dybulski (32) enig i. Sammen med flere polske innvandrere i Norge, har han vært med å opprette Facebook-gruppa ”Polakker i Norge” og ”Love Dance Help”.
– Polakker utgjør den største minoritetsgruppen i Norge. Likevel er det så få som snakker norsk. Dette ønsket vi å gjøre noe mer, og opprettet derfor disse Facebook-gruppene som skal bidra til å integrere flere polakker i det norske samfunnet. Bor man i et annet land, må man lære om kulturen der, og man må lære seg språket, sier Dybulski.
Ikke én ensartet gruppe
Statistikk viser nettopp at det er få polakker som kan norsk. Ifølge den samme SSB-rapporten har altså én av fire innvandrere fra Polen ikke hatt norskopplæring. Polske innvandrere var også av dem som i størst grad valgte bort norsk som intervjuspråk i forbindelse med undersøkelsen.
Marta Bivand Erdal, seniorforsker i PRIO og med polske røtter, mener språk er den største hindringen for polakkenes integrering i det norske samfunnet.
– Det er vanskelig å si hvem som bør ta ansvaret for at mange polakker i Norge ikke kan norsk godt nok. Verken polakkene eller norske myndigheter hadde planer om at polske arbeidsinnvandrere skulle bli i landet. Derfor har nok mange polakker og store deler av det offentlige, brukt lang tid på å komme i gang med planer for å bedre norskkunnskapene, sier Erdal.
Hun legger til at siden migrasjonen av polske arbeidsinnvandrere til Norge har vært så høy på så kort tid, er det flere som har ankommet Norge uten selv å være klar over at de skulle bli boende.
– Derfor har de heller ikke tenkt over at de skulle lære seg språket. Samtidig er det viktig å understreke at mange polakker har lært seg norsk på egen hånd, gjennom kurs eller via ulike tilbud i regi av frivillige organisasjoner. Det at så mange polakker kan så godt norsk, selv om det ikke har vært prioritert fra det offentlige, er kanskje det som burde overraske, sier Erdal.
Blant polske innvandrere i byggebransjen er det en del eksempler på lite norskunnskaper. Mange har ikke sett behovet for å lære seg det norske språket, særlig hvis de bor og jobber sammen med andre polakker. Mange sier også selv at ”de jobber i Norge, men bor i Polen”.
For Erdal er det imidlertid viktig å ikke omtale polske innvandrere som en ensartet gruppe.
– Det finnes også mange polakker med høyere utdanning i Norge. Noen jobber innenfor helse- eller utdanningssektoren, men mange får nok ikke benyttet seg av sin høyere utdanning i det norske arbeidsmarkedet i dag. Dette er et tap for alle parter, sier Erdal.
Hun legger til at det er en klar trend at flere og flere polakker som har bodd i Norge i noen år, velger å etablere seg her mer langsiktig.
– Men det finnes også dem som ikke vil etablere seg permanent, men som ser på muligheten for å returnere enten til hjemlandet eller reise til andre land. Blant dem som jobber i byggebransjen og ikke har familien sin i Norge, er det mer usikkert hvorvidt de vil returnere til Polen eller ikke, sier seniorforskeren.
Ifølge Erdal er polakker et godt eksempel på at migrasjonsplaner er som veien som blir til mens man går. De fleste hadde nok ikke tenkt å bli boende i Norge, men ser ut til å bli det.
– I utgangspunktet har de fleste muligheten til å dra tilbake til Polen hvis de ønsket det. Det at de fleste velger ikke å flytte, kan være et tegn på at de trives i Norge, sier Erdal.
– Må inkluderes mer
Det er ikke bare rammebetingelsene som har endret seg for polakker i Norge fordi de nå i størst grad kommer som arbeidsinnvandrere. Hvordan de blir sett på av det norske samfunnet har også endret seg, ifølge Eugene Guribye, forskningsleder for innovasjon i offentlig sektor i Agderforskning.
– De som kom til Norge som flyktninger fra Polen på 80-tallet, ble av mange sett på som ressurssterke og de møtte stor støtte for sin sak. Flere fikk følelsen av at ”Norge var på deres side”. Dette er neppe en følelse mange av dagens flyktninger deler med dem på samme måte. Etter min mening var mottaket av polske flyktninger på 80-tallet kanskje den beste modellen for inkludering som vi har å vise til, sier han.
Guribye forteller at det over en periode kom flere midlertidige arbeidsinnvandrere til Norge. I stor grad arbeidet flere av disse først som bærplukkere, før de begynte å jobbe primært som håndverkere. På denne tiden var det flere som fikk nedsettende holdninger til ”polakkarbeid”, ifølge forskningslederen.
– Tidligere ble svensker møtt med negative holdninger, da de kom til Norge for “å ta jobbene våre”. Denne typen etnisk diskriminering er nok en bieffekt av nasjonsbyggingen og rammene vi har laget rundt samfunn basert på forestillinger om vesentlige forskjeller mellom kulturer. Dette skjer også i Polen, der folk fra andre nasjoner kommer til Polen for å ta de ledige jobbene; et resultat av den polske arbeidsutvandringen, sier Guribye.
Mens Erdal trekker fram språket som en hindring for integrering, mener Guribye at vi mangler en inkluderingsstrategi overfor arbeidsinnvandrere generelt.
– Man kan ikke bare gå på et offentlig kontor og bli inkludert i samfunnet. Det er hele samfunnets oppgave å inkludere; vi som naboer, arbeidsgivere, fremtidige venner og kollegaer, sier han.
Guribye forteller at den polske diasporaen i Norge er en suksesshistorie når det kommer til arbeidslivsintegrering, men at det må rettes et større fokus mot sosial inkludering.
– Utover et visst informasjonsarbeid om rettigheter, plikter og tjenester er det lite fokus på hverdagsinkludering. Det er svært ulike betingelser for hvordan flyktninger og arbeidsinnvandrere tas imot når det skal inn i det norske samfunnet og lære det norske språket. Det er betenkelig at vi ikke har en mer aktiv inkluderingspolitikk overfor den aller største gruppen av innvandrere vi har, sier han.
