Klimarådgiver mener fattige mennesker betaler prisen for de rikes grådighet

Norsk-pakistanske Annam Chaudry har verv som klimarådgiver hos Pakistans ambassade og fikk en sentral rolle da flommen først inntraff Pakistan.

– I 2021 fikk jeg en forespørsel fra den pakistanske ambassadøren i Norge om å bistå med klimarådgivning for grønne prosjekter for Pakistan. Dette syntes jeg var veldig interessant fordi jeg i 2017 hadde fått en lignende mulighet til å bidra med bærekraftige og grønne tiltak som styremedlem ved Namal Universitet i Pakistan.

Her skulle hun gå videre med studiene mine og ta i bruk min kompetanse på bærekraft, og gi rådgiving og forske videre.

– Jeg måtte på det tidspunktet si nei til dette, men så takket jeg ja til forespørselen om å bidra med klimarådgivning hos den pakistanske ambassaden i Norge.

Sterkt preg

Å jobbe så tett opp mot flomkatastrofen har satt sterkt preg på henne.

– Det er mye informasjon som jeg har hatt vanskeligheter med å fordøye fordi forholdene er så hjerteskjærende. Her har man noen av verdens fattigste mennesker, folk som har et marginalt klimaavtrykk, som betaler prisen for rike lands grådighet.

Chaudry påpeker at den internasjonale hjelpen Pakistan får er utilstrekkelig:

– Mange vil miste livet på grunn av matmangel og vannbårne sykdommer. Det er vanskelig å ta innover seg hvor store ødeleggelsene er og hvor stor innsats det vil kreve å gjenoppbygge. Jeg er redd underprivilegerte pakistanere ikke vil klare å stable seg på beina etter denne katastrofen før den neste står for dør. Om rike land ikke stanser sine utslipp umiddelbart, vil ekstremværet bare tilta.

Chaudry blir til tider også opprørt og har hatt vanskeligheter med å sove.

– Jeg var i Islamabad under monsunværet før flommen satte sine spor i Sindh, men vitnet til allerede noen ødeleggelser, så det å tenke på gjenoppbygging er viktig å ha på agendaen. Det å få en så kritisk rolle i klimakampen og flommen er ikke tilfeldig, jeg vet at det trengs solid dedikasjon og forståelse som innebærer å se ting i sammenheng og engasjere sivilsamfunnet, miljøbevegelsen og politikere til å jobbe sterkere for klimarettferdighet og flomofrene.

Folk må forstå problemet

Å jobbe så tett mot problemstillingen er et ansvar hun ikke kan skrive fra seg.

– Jeg har bistått med mange råd både inn og ut av ambassaden og prøver å engasjere så mange som mulig om saken på en riktig og konsis måte. Folk må forstå hva problemet og årsaken er til flommen, og dette har vært viktigste å formidle fra ambassaden og overfor andre.

– Vitenskapen er klar på at klimaendringene truer menneskehetens overlevelse, og er forårsaket av mennesker. En av fire nordmenn er klimafornektere og vil fortsette som før. Det er både uintelligent og usolidarisk. 

– Hvordan er situasjonen nå i landet?

– Situasjonen i Pakistan er en miljømessig, humanitær og økonomisk katastrofe. En tredjedel av landet er under vann. Veier, broer og hundretusener av hus er destruert. Transportaksene er ødelagt, så helikoptre må benyttes for å få hjelp ut. Det er imidlertid mangel på helikoptre og tørre områder å lande. 45 prosent av landets jordbruksland er skylt bort av flommen, hovedsakelig i den sørlige provinsen Sindh – halvparten av arealet er fortsatt oversvømmet med flomvann per i dag.

Fokus på klimakrise

Pakistan har så langt fått infrastrukturskader på rundt 10 milliarder USD, hvor 33 millioner mennesker er direkte berørt, fortsetter hun.

– Tusener av kvinner i de flomrammede områdene er gravide, de og deres nyfødte vil ikke få helsehjelp. Siden Sindh-provinsen står for 50 prosent av landets matproduksjon, blir også pakistanere andre steder i landet hardt rammet av matknapphet og inflasjon. Eksporten av korn, og dermed valutainntekter, bortfaller.

FNs årlige klimatoppmøte i Egypt bør sette klimarettferdighet på dagsorden, og resultere i  konkrete forpliktelser fra havforurensende land, fastslår Chaudry.

– Landene må betale for nødhjelp, gjenoppbygging og klimatilpasningstiltak. Det er nok av kapital i verden, den må bare fordeles mer rettferdig. Verdens rikeste mennesker må skattelegges for sitt forurensende forbruk og sin miljøfiendtlige kommersielle virksomhet. Taps- og skadefinansieringsfond bør etableres og settes i drift. Medier, sivilsamfunn og politikere i Europa må problemdefinere global oppvarming fremfor flyktninger. Klimakriser forårsaker nemlig flyktningkriser, særlig i land  hvor det allerede finnes mange flyktninger.

Fokus på gjenoppbygging

– Hva bør Norge og andre land kunne gjøre videre for flomofrene?

– Vi bør gi bistand og stå i bresjen for gjeldssletting, slik at Pakistan kan bruke pengene sine på nødhjelp og gjenoppbygging fremfor betaling  av renter og avdrag til finansinstitusjoner. Vi må også overføre kompetanse og eksperter på klimatilpasning.

Oljefondet må også endre strategi, og kun investere i miljøvennlige prosjekter, mener hun.

– Vi kan ikke investere i bedrifter som setter profitt foran miljøvern og menneskerettigheter. Norge må være et foregangsland for sirkulærøkonomi og gå bort fra økonomisk vekst som et mål, men heller ha verdiskapning innenfor planetens tåleevne som mål. På klimatoppmøtet bør vi stå skulder til skulder med fattige land i deres krav om skadeerstatning, betaling for klimatilpasning og ansvarliggjøring av forurenserne.

Honnør til norsk-pakistanere

Hun vil óg gi honnør til den norsk-pakistanske befolkningen, hvor mange har stilt opp for klimaofrene.

– Flere generasjoner har stått sammen om å samle inn midler, og sette tragedien på dagsorden. Jeg vil også gi stor takk til miljøbevegelsen som har stått sammen om problemstillingen og alle de som har gått i en politisk markering for flomofrene i Pakistan.

I september holdt hun appell på en klimamarkering i Oslo. Tilfeldigvis havnet toget rett foran SIAN på Rådhuset, og Chaudry endte opp med å holde appell og adressere forholdene i Pakistan rett foran SIANs markering.

– Dette var jo ikke planlagt, og tilbakemeldingene var at dette var veldig tøft, men følelsene for klimaet var enda større enn omgivelsene. Jeg føler at det er en ting som er viktigere enn alt annet. Vi som nasjon har mye viktigere ting å tenke på enn å spre hat. Det er viktig å se hvor vi enes, og et samarbeid om klimasaken globalt er det vi trenger mer av i fremtiden.