Foto: Claudio Castello
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
En ble Norges første synlige hijabkledde buss-sjåfør. En annen sluttet på jobben for å følge gründerdrømmen, mens en annen gikk fra å være skoledrop-out til butikksjef på Kiwi.
Samtlige tre ble presentert tidligere i dag som suksesshistorier under den årlige nasjonale Integreringskonferansen. To av disse hadde et nærmest håpløst utgangspunkt, men klarte å overgå seg selv i sin jobbintegreringsreise.
Sjåfør i hijab
Aisha Ali Mohammed kom til Norge gravid og som funksjonell analfabet. Samtidig var hun nysjerrig og kvikk til å lære. Etter å ha født barnet sitt brukte Aisha dagene og timene på å begynne å lære seg å lese og skrive, både sitt eget opprinnelsesspråk og norsk.
Les også: Oslos første norsk-somaliske bussjåfør
– Jeg hadde knapt noe skolegang fra Somalia, og måtte lære veldig mye på kort tid.
Etterhvert som hun begynte å beherske skriftlig språk, og begynte å lære om rettigheter og plikter i sitt nye hjemland, ville Aisha finne jobb. Valget falt på en heller utradisjonell yrke, kunne mange tenkt. Unnatt Aisha.
– Jeg ble buss-sjåfør først og fremst for å være et forbilde for somaliske kvinner i Norge. Men så vokste jeg også opp med far, mor og fem brødre, i et svært guttedominert miljø. Jeg ville alltid være en som kunne hevde meg selv, og for meg var det naturlig å velge et yrke som også i Norge sees på som et typisk manneyrke.
Støtte fra familien
Aisha har opplevd enkelte negative kommentarer fra noen passasjerer, som ikke aksepterer å se hijbakledde sjåfører. Men også innad hos enkelte personer i sitt eget miljø var karrierevalget kontroversielt.
– Jeg har opplevd kommentarer og blikk som en form for sosial kontroll. Men jeg kunne ikke gjøre annet enn å lytte til min egen indre stemme. Jeg er mor og forsørger, og det har familien min skjønt. Så jeg har også fått full støtte av de, forteller hun.
Fra deltids- til fulltidsjobb
Siyamak Nemati, som har norsk-iransk bakgrunn, fant aldri seg til rette på skolen, og gikk ut med svært dårlige karakterer uten å fullføre videregående. Et ugunstig utgangspunkt for å komme seg videre ut på arbeidsmarkedet.
– Siden jeg var skoledrop-out så tenkte jeg at det ikke ville finnes noe for meg ute i et svært tøft og konkurranseutsatt arbeidsmarked.
Nemati søkte og fikk deltidsjobb som kasserer i en Kiwi-butikk, noe som skulle vise seg å bli redningen.
– For første gang opplevde jeg følelsen av å kunne mestre noe, og det ga motivasjon til økt egeninnsats. Sjefen min dengang oppfordret meg til å Kiwis interne seksmåneders treningsprogram for forfremming av egne ansatte. Jeg så muligheten til å kunne få en bedre jobb i bedriften, og til å kunne bli best på egne forutsetninger.
Nemati fullførte programmet, og etterhvert fikk han prøvd seg i rollen som vikarierende butikksjef. Nå er han sjef for en Kiwi-butikk i Drammen, og har ansvaret for et femtitalls-ansatte.
– Vi har flere nasjonaliteter blant våre ansatte, men har blitt enige om å kun kommunisere på norsk, og ikke minst kommunisere klart og tydelig for å omgå språklige og kulturelle barrierer. Min oppfordring til arbeidsgivere er å gi folk sjansen, og at man ikke henger seg opp i kultur eller navn.
Brobygging som merkevare
Antoinette Botti gikk alltid med en drøm om å skape sin egen arbeidsplass. Hun fikk for noen år tilbake idéen om å lage en ingefærdrikk som kunne selges i Norges største dagligvarebutikken, en idé som ble virkelighet.
Les også: Bestemors oppskrift blir helsedrikk i Norge
– Jeg startet opp uten egenkapital eller erfaring med å drive eget firma, og gikk nede for telling mange ganger. Jeg var på møter hos både ASKO og Norgesgruppen, og fikk nei flere ganger før jeg til slutt klarte å overtale dem.
Å være iherdig og jobbe bevisst mener Botti ble nøkkelen til hennes suksess.
– Navnet mitt høres mer vestlig ut enn mange andre innvandreres, så jeg har vært noe heldigere enn andre og vært på møter og jobbintervjuer. Men ofte ville det ende med et nei.
Løsningen er å ikke ta et nei for et nei, mener Botti.
– Fortsett å være masete, fortsett å ringe etter avtaler og møter. Og finn noe som du kan satse videre på. For min del satset jeg på brobygging. At det produktet jeg ville selge ville være en brobygger mellom min kongolesiske opprinnelseskultur og den norske kulturen.
