Foto: Kristian Mendoza
- Hodejeger-hjelperen Rafael - 01.08.2018
- Historien om en scene - 10.04.2018
- Færre pleiehender på flere eldre - 07.03.2018
– “Koster” er et verb, ikke et spørreord, sier lærer ved Rosenhof voksenopplæringssenter i Oslo, Lise Gummesen.
Det høres summing frem og tilbake blant elevene, før en av de to språkhjelperne i klasserommet svarer på gebrokkent norsk:
– På arabisk brukes ikke ordet «koster» på samme måte som på norsk.
Mange tror at det å kaste folk ut i språket, gjør at de blir gode raskt. Ja, sånn er det for noen, men disse har gjerne en helt annen skolebakgrunn.
– Okei, så der har vi et ord som ikke samsvarer på norsk og arabisk. Det er fint at dere spør slik at dere får oppklart ting på arabisk som dere ikke forstår på norsk.
Klasserommet er fylt med arabisktalende voksne elever. Noen av dem har aldri gått på skole, mens andre bare har gått på skolen i et par år. Flere av dem kan ikke skrive og lese på sitt eget morsmål, og blir undervist i et helt nytt språk i stedet. De er alle en del av introduksjonsprogrammet som tilbys nyankomne flyktninger og deres familiegjenforente, og går alle på spor 1, som er den typen norskkurs som har langsomst progresjon (i tillegg finnes spor 2 med middels progresjon og spor 3 med rask progresjon).
I løpet av undervisningen snakker læreren og to språkhjelpere etter tur. Læreren forklarer på norsk, mens de to språkhjelperne forklarer på arabisk. Språkhjelperne er rekruttert fra spor 2 og 3 til å ha språkpraksis med spor 1-deltakerne. I tillegg til at språkhjelperne får språktrening ute i arbeidslivet, får nybegynnerne god støtte ved at språkhjelperne er tilgjengelige for dem.
– Det er helt fantastisk at elever som er på et så lavt nivå i norsk forstår hva jeg sier og hva jeg forklarer på grunn av språkhjelperne som støtter dem på morsmålet deres, sier lærer Gummesen, som var en av fire lærere som tok initiativ til å starte med tospråklig norskopplæring for to år siden.
Det var først i 2017 at Oslo voksenopplæring Rosenhof sammen med Oslo voksenopplæring Skullerud fikk støtte til prosjektet «Morsmålstøtte» fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi). På Skullerud har de drevet med morsmålsstøttet undervisning i tre år, og nå samarbeider de to voksenopplæringssentrene. Sammen utarbeider de for eksempel materiale til undervisningen. Dette legges ut på en nettside som de etter hvert håper kan fungere som en plattform som gjør materialet enklere tilgjengelig for flere.
Støtten fra IMDi er et tilskudd som skal øke læringstrykket i norskopplæringen, slik at deltakerne raskere blir gode i norsk. Uten støtten sliter lærerne med å ha nok språkhjelpere og tilstrekkelig med tid til å organisere undervisningstimene som skal bidra til tospråklig norskopplæring.
Prosjektperioden er nå over, men Rosenhof voksenopplæringssenter håper å få innvilget en ny søknad slik at de kan jobbe videre med å implementere språkhjelpere i ordinær drift, og samtidig dele resultatet med flere kommuner.
– Man er helt avhengig av morsmålsstøtte i starten. De som er på spor 1, forstår mindre av undervisningen uten en språkhjelper, og når de ikke har en språkhjelper, vil de bruke unødvendig mye tid og bli frustrert. Det er mange som tror at det å kaste folk ut i språket, resulterer i at de blir gode raskt. Ja, sånn er det for noen, men disse har gjerne en helt annen skolebakgrunn. De som er på begynnerstadiet og ikke kan lese og skrive, glemmes.
Selv om det i dag bare er flere og flere lærere som ønsker språkhjelpere inne i sine timer, ble de fire lærerne møtt med skepsis da de først presenterte idéen.
– De fleste lærere er ikke vant til å ha en språkhjelper, og mange av dem mente opplegget de drev med, fungerte bra. Men nå har denne skepsisen snudd, forteller Gummesen og informerer om at det i dag er 11 språkhjelpere ute i klassene, mens åtte er under opplæring.
Norsklæreren opplever stor forskjell fra undervisningen uten språkhjelper.
– Det er et helt annet engasjement hos elevene i dag. Før var de mye mer usikre på om de hadde forstått læreren riktig. Nå kan de forhøre seg med en språkhjelper.
I løpet av norsktimen bruker Gummesen språkhjelperne aktivt. Hun spør gjerne hva en setning er på arabisk også repeterer hun setningen på norsk igjen. Selv er hun utdannet i faget norsk som andrespråk, og er fornøyd med at hun valgte å ta det studiet.
– Selv om jeg hadde studert norsk og norsk grammatikk, var det viktig å forstå forskjellene på språk, og det var viktig å lære å se norsk fra et annet perspektiv. Det er også viktig for meg som lærer å forstå hvordan man faktisk lærer et nytt språk.
Alternative tilnærminger
Idéen om å implementere tospråklig norskopplæring ble kort presentert i en Fafo-rapport lansert i oktober i fjor.
På oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet har Fafo-forskere evaluert hvordan introduksjonsordningen for nyankomne flyktninger og innvandrere, fungerer. Og ifølge rapporten varierer dette sterkt fra kommune til kommune. Bare 20 prosent av deltakerne har etter fire år bestått norskprøven på et nivå som tilsvarer at de kan føre hverdagslige samtaler. Når det var tid for å konkludere, satt forskerne igjen med et inntrykk av at flere av tiltakene som brukes i ordningen, ikke er så effektive.
– Vi tenkte dermed gjennom noen alternative tiltak som kan være aktuelle å implementere, og skrev om det avslutningsvis. Et av tiltakene vi nevnte, var tospråklig norskopplæring. Vi har ikke tilstrekkelig kunnskap til at vi kan gå god for denne metoden, men vi anbefaler sterkt at det iverksettes systematisk utprøvning av alternative pedagogiske tilnærminger i norskopplæringen, forteller Anne Britt Djuve, som er forskningssjef ved Fafo og en av dem som har arbeidet med evalueringen.
Faglig dokumentert
I rapporten nevnes Skedsmo kommune, da de har rapportert om gode erfaringer med bruk av tospråklig norskopplæring for spor 1-deltakere. Skedsmo voksenopplæringssenter viser imidlertid til Nygård skole i Bergen når Utrop snakker med dem om tospråklig norskopplæring. Skedsmo har ikke lang erfaring med metoden, men det har skolen i Bergen, faktisk omtrent 10 år.
– Vi merket at vi ikke hadde noe felles språk å kommunisere på med elevene. En dag sa en lærer at hun mente det ville bli enklere for både elevene og lærerne hvis undervisningen også skjedde på morsmålet til elevene, forteller lærer ved Nygård skole Renate Litleskare.
Hun forteller at det å bruke morsmål i undervisning før i tiden var «fy, fy». Men nå er det blitt faglig dokumentert at de som ikke kan lese og skrive fra før, trenger hjelp på morsmålet. Det er fordi det er morsmålet man kognitivt bruker når man skal lære seg noe nytt. Dette har hun selv også dokumentert, gjennom intervju med språkhjelpere og elever.
– Jeg har søkt støtte fra IMDi for å gjennomføre intervjuene. Alle har sagt at språkhjelpere er en stor støtte og at de bidrar til å oppklare når noe er usikkert. Ved å inkludere morsmålet til elevene, opplever de også at språket deres betyr noe i opplæringen, forteller Litleskare.
Nygård skole bruker tospråklig norskopplæring fordi de mener det er viktig. Dette til tross for at de egentlig ikke har midler til å drive med det, da analfabeter ikke har rett på tospråklig norskopplæring. Litleskare stusser over at ikke analfabeter får mer støtte til å lære seg norsk.
– Hadde de hatt rett til morsmålsstøttet undervisning, kunne vi ansatt noe som kunne undervist på morsmålet deres. Nå rekrutterer vi viderekommende elever, som går inn og hjelper til.
Nygård skole har generelt for lite midler til å drive med tospråklig norskopplæring. De klarer seg, men det er fordi de som skole er villige til å betale en utgift. Selv har Litleskare fått en reduksjon i sin egentlige stilling for å legge til rette for denne typen undervisning. Men for at hun skal gjøre det, må noen andre gå inn å dekke over henne lærerpost, og dette koster penger.
– Vi har en egen læreplan hvor det står at det er viktig å bruke morsmål i opplæringen. I tillegg har fagorganet Kompetanse Norge laget materiell som støtter metoden, og de har publisert informasjon om metoden på sine nettsider. Det virker imidlertid ikke som om dette videreføres til politikerne, forteller Litleskare, som mener det generelt er et altfor stort gap mellom de kravene politikerne stiller til innvandrerne og det politikerne faktisk legger til rette for.
Vil forbedre
Ifølge statssekretær i Kunnskaps- og integreringsdepartementet, Kristin Holm Jensen, har departementet i 2018 gitt Kompetanse Norge og IMDi i oppdrag å utarbeide forslag til moduler for opplæring av ulike grupper av nyankomne innvandrere. Dette gjelder deriblant gruppen med lite eller ingen tidligere skolegang.
– Regjeringen ønsker å forbedre norskopplæringen, og er i ferd med å vurdere hvordan dette kan konkretiseres. Den skal fornyes på den måten at alle skal få et godt grunnlag for læring og deltakelse i arbeids- og samfunnsliv, sier Holm Jensen.
– Det er dokumentert at tospråklig norskopplæring er svært viktig for de som er på det laveste nivået. Likevel har ikke analfabeter rett på tospråklig norskopplæring i introduksjonsprogrammet. Hvorfor ikke?
– Introduksjonsloven som regulerer introduksjonsordningen og opplæringen i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere, gir ikke en spesifikk rett til tospråklig norskopplæring. Men kommunene har en plikt til å tilrettelegge opplæringen. Dette innebærer at tospråklig norskopplæring bør vurderes for deltakere som har behov for det, sier Jensen.
Skeptiske
Rådgiver i Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring (NAFO), Line-Marie Holum, mener at språket en deltaker kan fra før av, er en ressurs som med fordel bør benyttes når de skal lære seg nye språk.
– Dersom det ikke er akseptert å bruke andre språk enn norsk i undervisningen, kan deltakerne få inntrykk av at språkkunnskapene de kommer med, er til hinder for opplæringen. En slik holdning kan gjøre deltakerne usikre og i verste fall gjøre at de ikke tør å delta i kommunikasjon på norsk, sier Holum.
Hun mener det er spesielt nyttig å bruke morsmål i opplæringen for deltakere som ikke kan lese og skrive på noe språk fra før.
– Muntlige ferdigheter ligger til grunn for lese- og skriveopplæringen. Derfor bør den første lese- og skriveopplæringen skje på det språket en kan best, forklarer hun.
I en artikkel publisert på NAFO sine hjemmesider, skriver Holum at lærere kan være skeptiske til bruk av flere språk i undervisningen.
– Det kan være ulike grunner til dette, men én årsak kan være at de er redde for at morsmålet skal gå på bekostning av undervisningen i og på norsk. Kanskje er det også noen som er redd for å miste kontrollen over undervisningen når de ikke forstår alt som blir sagt.
– Noen kan tenke at den beste måten å lære seg norsk på er å bare omgås det språket man skal lære. Går ikke tospråklig norskopplæring nettopp litt vekk fra dette?
– Det er ikke snakk om enten eller. Når du skal lære et nytt språk må du bruke mye tid til både å lytte til, lese, snakke og skrive det nye språket. Men det betyr ikke at du ikke kan bruke morsmålet ditt som støtte i tillegg. Det meste av kommunikasjonen bør foregå på norsk, men morsmålet kan for eksempel brukes til å hente fram forkunnskaper før man skal begynne å snakke om et nytt tema, sier Holum.
Hun mener også at det å trekke inn eksempler fra flere språk i undervisningen gir muligheten til å sammenligne strukturer i norsk med andre språk.
– Man kan få i gang gode samtaler om språk og grammatikk på denne måten. Det kan videre skape en større språklig bevissthet som er en stor fordel når man skal lære seg nye språk.
Skulle fått språkhjelper før
På Rosenhof voksenopplæringssenter praktiserer elevene norsk i to grupper med hver sin språkhjelper. Etter å ha holdt på en stund blir språkhjelper Housam Adeen (30) og spor én-elev Kaltouma Alabdalah (42) med Utrop til et annet klasserom for å snakke litt mer.
– Det er fint å være språkhjelper fordi jeg føler at jeg er til nytte for de andre, forteller språkhjelper Adeen.
Ettersom Adeen hadde fullført videregående før han måtte flykte fra hjemlandet Syria, begynte han på spor 2 da han kom til Norge. Nå har han kommet så langt i introduksjonsprogrammet at han er ute i språkpraksis på voksenopplæringssenteret og lærer andre deltakere å snakke norsk via morsmålet arabisk.
– Siden jeg gikk på spor 2, hadde jeg ikke språkhjelper, men vi hadde på en måte språkhjelpere i hverandre. I klassen pleide vi å hjelpe hverandre ved at vi forklarte det på arabisk hvis noe var usikkert, sier han.
Ved siden av Adeen sitter Alabdalah. Hun har gått på introduksjonsprogrammet i et år, men det var først for én måned siden at hun fikk språkhjelper.
– Jeg skulle gjerne hatt det mye tidligere. Det har vært veldig nyttig, forteller hun.
42-åringen har aldri gått på skole, og forteller at det er vanskelig å skulle lære et helt nytt språk når hun ikke kan lese og skrive på sitt eget morsmål.
– Jeg vet ikke hva verb eller substantiv betyr. Jeg vet ikke hva objekt eller subjekt er. Men nå har jeg språkhjelpere tilgjengelig som kan forklare meg dette fortløpende i undervisningen. Det har hjulpet meg med å forstå mye mer, forteller Alabdalah.
