Foto: Hanna Skotheim
- Hodejeger-hjelperen Rafael - 01.08.2018
- Historien om en scene - 10.04.2018
- Færre pleiehender på flere eldre - 07.03.2018
Nesten 1,4 millioner nordmenn mellom 18 og 95 år ga minst ett bidrag i forbindelse med flyktningsituasjonen i 2015, viser rapporten «Nordmenns bidrag i flyktningsituasjonen 2015/2016», som ble utgitt i 2016.
– Det var svært mange som bidro, men på ulike måter. Terskelen for å gi 100 kroner til en organisasjon er en del lavere enn å bidra med frivillig arbeidsinnsats, sier Audun Fladmoe, forsker ved Institutt for samfunnsforskning og en av forfatterne bak rapporten.
Nordmenn stilte altså opp da 1,3 millioner flyktninger og asylsøkere ankom Europa i 2015. Og fortsatt er det mange som ønsker å bidra slik at hverdagen til flyktninger og asylsøkere blir bra både i Norge og i utlandet. Men hvorfor? Er det fordi de får bedre selvtillit eller er det helt og holdent for å hjelpe andre?
Jeg er sikrere enn noen gang på at dette var det riktige å gjøre.
– Hvis vi skal tro de som har svart på undersøkelser som er gjort, vet vi at de fleste motiveres av det vi kaller verdibegrunnelser. Da ønsker man å gjøre noe for en sak man er opptatt av. Det er også mange som motiveres av den kunnskapen de kan oppnå ved å være frivillig. Færre peker på at de gjør det for seg selv og sin egen samvittighet, sier Fladmoe.
Politikk kan også være en viktig årsak til at mange engasjerer seg for flyktninger og asylsøkere. Enkelte frivillige i Refugees Welcome-nettverket ble engasjert som en reaksjon på myndighetenes innvandringspolitikk og det de opplever som et “kjølig” offentlig debattklima. Det kommer frem i rapporten «Ikke bare en Facebook-gruppe. En case-studie av Refugees Welcome -nettverket i Norge», publisert i 2016.
Utrop har snakket med fire etniske norske som engasjerer seg for flyktninger og asylsøkere, inkludering og mangfold. En av dem er Linn Herland Landro. Hun var med å få Refugees Norway-nettverket på beina etter at Mona Bentzen hadde tatt det aller første initiativet med å gi mat til asylsøkere ved Politiets utlendingsenhet (PU). Et initiativ som utviklet seg til å bli en folkebevegelse og deretter RW-nettverket; en organisasjon som i dag jobber for å hjelpe flyktninger og asylsøkere over hele Norge.
Linn Herland Landro (33), styremedlem og talsperson i hjelpeorganisasjonen Refugees Welcome Norway.
– En ting er den hatefulle retorikken. Den kan man til dels snu ryggen til og til dels konfrontere. Det blir noe annet med politiske beslutninger som får store følger for oss frivillige som prøver å gjøre noe konstruktivt, sier Linn Herland Landro, som tidlig kom inn i RW-nettverket og ble en sentral organisator.
– Det var behov for noen som kunne organisere innsamling av donasjoner, så da meldte jeg meg. Jeg fikk blant annet låne et lager på rundt 500 kvadratmeter på Tøyen, og det ble raskt fylt opp.
Flere bedrifter og mange hundre privatpersoner donerte blant annet klær, penger, hygieneartikler og mat. Og da Facebook-gruppen til RW ble etablert, endte det med at 80.000 privatpersoner over hele landet meldte seg inn. Som en naturlig følge ble det opprettet lokale Facebook-grupper. Disse ble brukt til å kommunisere med, noe som definerte behovet på de ulike stedene.
Frivilligheten stanger imidlertid på grunn av innvandrings,- asyl,- og integreringspolitikken, mener Landro.
– Jeg orker ikke å bruke så mye energi på de som er innvandringsfiendtlige. Man blir mye mer motløs når man ser mangelen på psykisk helsehjelp, hvor mange mottak som legges ned, samt behandlingen av enslige asylsøkere, sier Landro, som mener behandlingen av mindreårige asylsøkere er på grensen til tortur.
– Det er ikke bare på grensen. I visse tilfeller er det tortur. Særlig hvis man ser på avsløringene som er gjort på Trandum og de arrestasjonene av ungdom som foregår midt på natten med masse politifolk som legger dem i bakken.
Landro har vært i kontakt med flere enslige mindreårige som har sagt at de er 16 eller 17 år, mens alderstesten har sagt at de er eldre.
– Dermed blir de overført fra omsorg i bolig til et voksenmottak. De vet godt at politiet når som helst kan komme å hente dem og frakte dem til Trandum før de blir satt på et fly til Kabul.
14. november fikk Arbeiderpartiet flertall på Stortinget etter at de foreslo retur for noen asylbarn som egentlig måtte ut av Norge når de fyller 18 år. Landro mener vedtaket er bedre enn ingenting.
– Samtidig er det få som kommer til å få en ny vurdering. Men det er bra at man tar oppgjør med innvandrings- og integreringsministeren og en regjering som legger slike politiske føringer, sier Landro, som mener man kan takke grasroten i blant annet Arbeiderpartiet, som fikk flertall for sitt forslag.
– Den motstanden og det engasjement flere partier på Stortinget har vist, har skjedd etter at grasrota har engasjert seg. Vi er blant dem som ser hvordan politikken får følger for unge og eldre asylsøkere og rapporterer om det.
Trude Jacobsen (46), generalsekretær i Dråpen i Havet
– En dag da jeg sorterte klærne til datteren min, fant jeg masse hun ikke hadde rukket å bruke før det ble for smått. Samtidig hørte jeg på radioen og en nyhetssending som rapporterte om 130.000 mennesker som hadde kommet i land på de greske øyene i løpet av de seks første månedene i 2015. Etter nyhetene var det debatt om Norge kunne klare å ta inn 8000 flyktninger over en treårs periode. Der og da, mens jeg sto i overfloden av klær, fikk jeg en fysisk reaksjon på at jeg måtte gjøre noe. Jeg samlet inn gjenstander her og der og dro ned til Hellas for å se hva som foregikk.
Trude Jacobsen sitter i kontorlokalene til organisasjonen som startet som en liten Facebook-gruppe før hun dro til Lésvos i Hellas den første gangen. Hensikten med gruppen var å informere venner og bekjente om at hun ville samle inn det folk ikke brukte lenger og frakte det ned til flyktningene.
For å kunne reise måtte Jacobsen ta permisjon fra jobben i Canal Digital. Til tross for at hun bare var borte i tre dager og trivdes godt i jobben hun hadde, kom hun aldri tilbake dit. Permisjonen ble til et heltidsengasjement, et kapittel lukket seg i Canal Digital og et ferskt kapittel åpnet seg i Dråpen i Havet, hvor hun i dag er generalsekretær.
– Ettersom jeg ikke hadde drevet med humanitært arbeid før, var det en stor overgang og en bratt læringskurve. Jeg måtte sette meg inn i den humanitære bransjen, og jeg måtte lære meg hvordan man starter opp en bedrift, forteller Jacobsen, som til tross for mye arbeid er klar på at dette er en bransje hun ønsker å være en del av resten av livet.
Selv om antallet ankomster av flyktninger til Hellas er redusert, har ikke Dråpen i Havet fått mindre å gjøre.
– Jeg tror ikke folk vet at 60.000 flyktninger lever under dårlige kår i flyktningleirer i et land som for mange er en feriedestinasjon, forteller Jacobsen.
Hun tror den frivilligheten man så i 2015, har dabbet av nettopp på grunn av denne uvitenheten og at mediene ikke skriver nok om det. Hun roser imidlertid alle de frivillige som har sluttet opp om Dråpen i Havet og som drar ned til Lésvos for å jobbe i flyktningleirene og med prosjektene organisasjonen har satt i gang.
En av dem som arbeidet frivillig i en av leirene, var en syrisk kvinne som måtte etterlate sine fire barn i Tyrkia fordi reisen til Hellas var for farlig. I dag bor denne kvinnen i en del av huset til Jacobsen. Der bor hun sammen med sine barn, som hun ble gjenforent med i høst etter å vært nesten to år borte fra dem.
– Selv om jeg leder organisasjonen og arbeider overordnet, engasjerer jeg meg i enkeltmennesker også, forteller Jacobsen, som har vært tett på mennesker på flukt flere ganger og er klar på at det eksisterer en fremmedfrykt for disse menneskene.
– Folk er redde for menneskene som flykter over Middelhavet. Av mange blir de sett på som en byrde. På grunn av polariseringen er det desto viktigere å fortelle historiene til disse menneskene, vise at de ikke er farlige og bevise at de sitter inne med masse ressurser. Det blir en viktig motvekt til den frykten som spres, sier Jacobsen.
Erik Sønstelie (55), redaktør i Oppland Arbeiderblad
– Jeg kan ikke påberope meg noen stolt rolle som forkjemper for flyktninger og innvandrere sin situasjon i Norge. Men jeg er opptatt av å bidra på min måte slik at Norge er et godt og trygt land å bo i for alle. Og at vi, som et av verdens rikeste og mest utviklede land, tar vår del av et felles globalt ansvar, sier Erik Sønstelie, redaktør i Oppland Arbeiderblad.
Sønstelie mener vi må stå frem når grunnleggende verdier står på spill. Ikke bare være til stede når byens fotballag vinner, eller når det er byfest. Som redaktør ønsker han å være åpen om at han står opp for demokratiet, rettsstaten og det menneskeverdet som det norske samfunnet er tuftet på.
– Som avis er det viktig at vi dekker hvordan situasjonen er for innvandrere i Norge og hvordan de har det i sine liv. Utfordringene innvandrere opplever, må vi løfte og drøfte på samme måte som vi diskuterer andre utfordringer i samfunnet, sier redaktøren.
Han engasjerte seg i motdemonstrasjonen mot Stopp islamiseringen av Norge (SIAN) på Gjøvik i begynnelsen av oktober.
– Jeg ønsket å advare mot et ordskifte som splitter oss fremfor å samle oss. Og jeg ønsket å stå i solidaritet med de flyktningene som har kommet den lange veien til Gjøvik der de skal bygge en fremtid og der jeg er redaktør.
– Du fikk mange reaksjoner både i løpet av og i etterkant av demonstrasjonen. Hvordan reagerte du på det?
– Jeg forventet reaksjoner fra høyrepopulistiske og innvandringsfiendtlige. Og jeg fikk mange lite hyggelige meldinger i alle mulige kanaler, i tillegg til at jeg fikk drapstrusler. Men alt det sier sitt. At slike krefter er verdt å kjempe mot.
– Angrer du?
– Jeg er sikrere enn noen gang på at dette var det riktige å gjøre.
Sønstelie var en av mange foreldre som hadde et barn på Utøya, en hendelse som har preget han og mange familier i etterkant. Datteren overlevde, og sammen skrev de boken «Jeg lever, pappa». En bok som blant annet gir et større bilde av hvordan terrorhandlingene forandret Norge.
– Ordskiftet har endret seg mye siden 2011. Før var det nesten uhørt å fremføre Breiviks manifest. I dag kan man høre det bli sagt på offentlige steder eller i sosiale medier. Det er nesten blitt innafor.
– Kan man miste motet litt når man møter så mye motgang?
– Det er en del som mister motet og som blir brakt til taushet. Det er flere unge kvinner som har tatt et oppgjør med kulturelle problemer knyttet til innvandring, som for eksempel sosial kontroll. Noen av disse stemmene hadde vi trengt i dag, men flere sier de ikke orker mer. Det er fryktelig trist, da dette er sterke stemmer som vi trenger i det norske samfunnet.
Siri Sønstelie (26) – datter til Erik Sønstelie og aktuell med teaterstykke «Utafor» av Svein Tindberg
– Det er givende å bidra, og det er fint å møte forskjellige mennesker som jeg kan lære av og som kan lære av meg, og det helt uavhengig av om du heter Kari eller Ali, sier Siri Sønstelie (26).
Hun har tidligere vært frivillig for en kafé for innvandrerkvinner og var også i en periode medarbeider i JustUnity, en organisasjon som jobber med å forebygge radikalisering og ekstremisme blant ungdom. I dag arbeider Sønstelie som lærer og har ansvar for språkopplæring for flyktninger.
26-åringen var en av de som overlevde terrorangrepet på Utøya i 2011. I dag er hun ikke lenger medlem av partiet som ble rammet den dagen i juli. Det er likevel klart for henne at AUF var ungdomspartiet for henne den gang.
– De setter solidaritet høyt og de ser ikke på et flerkulturelt samfunn som noe negativt, heller tvert imot. Man må kunne engasjere seg i hverandre, uavhengig av bakgrunn, nasjonalitet og religion, sier hun.
Og det er nettopp det 26-åringen skal gjøre mens hun forbereder seg til teaterstykket «Utafor» sammen med tre andre som alle har ulik tro og bakgrunn. Stykket, som har premiere på Det Norske Teateret i april, ser på hva de alvorligste konsekvensene av utenforskap kan være, som blant annet radikalisering og ekstremisme. På scenen står shia-muslimen Faten Mahdi al-hussaini, sunni-muslimen og den tidligere radikaliserte Yousef Assidiq, skuespiller og jøde Tor Itai Keilen og Siri Sønstelie, som er vokst opp i et hjem tuftet på kristendommen.
– Det at vi fire skal samarbeide om et stykke som tar opp et så viktig samfunnsproblem, viser at man kan jobbe sammen på tvers av tro og bakgrunn og få frem et viktig budskap.
Skuespillet er et ledd i det arbeidet som organisasjonen JustUnity gjør. Det var skuespiller Svein Tindberg som tok kontakt med organisasjonen og ønsket å engasjere seg.
– I stedet for å reise rundt med oss når vi skulle holde foredrag på ulike skoler, tenkte Tindberg at han kunne skape refleksjon rundt samfunnsproblemet på sin egen arbeidsplass. Og dette ønsket han at JustUnity skulle være en del av. Så nå skal han regissere et stykke som kan bidra med kunnskap om hvordan man kan forebygge radikalisering og ekstremisme, forteller Sønstelie.
