Foto: Claudio Castello
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
– Vi vet for lite om innvandrermenns helse, og det må vi gjøre noe med, sa VG-spaltisten og Twitter-legen Wasim Zahid på et spørsmål om den kanskje mest glemte gruppen i Helse-Norge.
Nylig ledet han et seminar om innvandrermenn og helse på Melahuset i Oslo, arrangert i samarbeid mellom Reform ressursenter for menn og NAKMI.
– God helse handler om god livskvalitet: å ha et nettverk av venner, familie og slekt, å ha en stabil og god inntektssituasjon, høy utdanning, og en jobb som gir medbestemmmelsesrett og som ikke sliter deg ut fysisk. Menn som har innvandret eller flyktet til Norge, vil ofte mange dette, og det påvirker igjen helsa, både fysisk og psykisk.
Åpenhet om psykiske plager er nøkkelen.
Annen kommunikasjon
Leder i Polakker i Norge, Przemyslaw Rogala, fortalte om sin opplevelse med norsk helsevesen.
– Vi polakker er en delt gruppe, mellom de som jobber i Norge, men bor mesteparten av tiden i Polen, og de som er mer bofaste og mer integrerte i Norge. Likevel har vi en tung kulturell bagasje som innebærer at man har en helt annen forventning av kommunikasjonen mellom lege og pasient. I Polen er vi mer vant til at legen skal føre an, mens man i Norge har pasientmedvirkning.
Helsekøer er også uvanlig i Polen, sa han.
– Mange polakker som utfører tungt fysisk arbeid i Norge, reiser hjem for å få privat behandling kjappest mulig. Dermed slipper de å stå i norsk helsekø, og kan komme raskere ut i jobb igjen. Jeg reiste selv til Polen i forbindelse med en operasjon.
Oppsøker lege minst
Are Saastad fra Reform Ressurssenter for menn sa til Utrop at menn generelt er dårligere til å oppsøke helsehjelp.
– Språkvansker og lav tillit til myndighetspersoner kan gjøre innvandrermenn en enda mer utsatt. Vår erfaring er at de som sliter mest med språket, er de som sliter mest i møte med helsevesenet.
Saastad la til:
– Hos mange kan det ofte også handle om en slags “æresfølelse”. Man vil ikke innrømme fysisk sykdom eller psykiske plager fordi man da innrømmer svakhet, og det sees på som “lite mandig”. Vi ser det som et stort problem at innvandrermenn går så lenge uten å få helsehjelp, og at helsevesenet ikke klarer å møte dem som en ekstra utsatt gruppe. Vi har hatt tilfeller med menn som av alle overnevnte årsakene har latt sykdommer utvikle seg, blitt alvorlige syke og ute av stand til å ta vare på seg selv og sine nærmeste.
Helsefokus viktig
Aziz Rehman, leder for Rådet for innvandrerorganisasjoner i Oslo, har selv med årene blitt mer bevisst på egen helsesituasjon.
– I en periode av livet hadde jeg ikke kontakt med lege på ti år. Når man er ung og føler seg “tøffere” er legebesøk kanskje ikke noe man går og tenker så mye på. Nå har dette endret seg.
– Hva kan gjøres for at innvandrermenn og helsevesenet kommer nærmere hverandre?
– Jeg tror faktisk at det går den rette veien på mange plan. Helsevesenet blir mer kultursensitivt, og andre- og tredjegenerasjonen har gjort en klassereise, noe som også bedrer helsesituasjonen. Jeg tenker helsebelastningen er størst hos de fra førstegenerasjon, som da har blitt gamle, og mange av dem uføre, siden de hadde svært krevende fysiske jobber da de kom til Norge for over 40 år siden.
Tilrettelegging og felles møteplasser er veien å gå, mente han.
– Førstegenerasjonsinnvandrere er ikke vant med sykehjem fra hjemlandet, men stadig flere innvandrerfamilier har andregenerasjonsmødre- og fedre i jobb. Vi i Rådet har flere ganger foreslått språktilpassete eldresentre, og mener ivaretakelsen av eldre førstegenerasjonsinnvandrere er et viktig spørsmål i årene som kommer.
Handler om tillitsmangel
Samfunnsdebattant, forfatter og prosjektleder i Minotenk, Umar Ashraf, snakket om at flerkulturelle ofte kan møte “uheldige holdninger” i helsevesenet, og at det svekke tilliten.
Ved spørsmål til salen fra Utrop om han og Minotenk hadde noe konkret statistikk om diskriminering i helsevesenet, uttalte han:
– Nå finnes det ikke konkrete tall på omfanget av systemisk rasisme og diskriminering i norsk helsevesen. Men med min erfaring, med både venner, og familiemedlemmer som har vært i møte helsevesenet, vet jeg at dette skjer. Samtidig vet jeg også at de aller fleste som jobber i helsevesenet er folk med gode holdninger og som fokuserer på å gjøre en best mulig jobb for alle pasienter, uansett bakgrunn. Det er ingen tvil om at det norske helsevesenet er et av verdens beste, men skal vi bli bedre, må vi også snakke om utfordringene. Det viktigste vi kan gjøre er å innføre mangfoldskompetanse som en del av utdanningen for leger og øvrig helsepersonell.
– Få innvandrermenn på banen
– Er det slik at menn med flerkulturell bakgrunn trenger en skamløshetsbølge rundt egne følelser om sykdom og smerte?
– Jeg vet ikke om jeg ville brukt skamløs-termen, men det er helt klart at innvandrermenn trenger å komme inn på banen, og at de må løftes frem i det norske samfunnet, også i helsediskusjonen. Slik det er i dag, er minoritetsmannen i stor grad glemt, ignorert eller uviktig i norsk offentlighet, med unntak av få utvalgte heldige. Der spiller det etablerte medienarrativet en viktig rolle. Minoritetsjentene blir alltid fremstilt som undertrykte, og guttene som opprettholdere av skam- og æreskultur og negativ sosial kontroll. I Minotenk jobber vi nå for å løfte frem perspektiver om minoritetsguttene gjennom bokprosjektet Kjære bror, hvor også psykisk helse er et av de viktige temaene.
Helse gjennom språk
Norsk-italienske Antonio Domenico Trivellino, eldreaktivist, hevdet at det koster å være åpen om sykdom.
– Etniske nordmenn har et mindre skambelagt forhold til psykisk sykdom enn tilfellet var for noen tiår tilbake. Åpenhet er helt klart nøkkelen, for alle menn, uansett hvor de kommer fra.
Trivellino, som også representerer Rådet for innvandrerorganisasjoner i Oslo, viser til at eldre innvandrermenn ofte mister kontakten med storsamfunnet.
– Ofte har deres tilknytning til det norske samfunnet vært gjennom en “jobbidentitet”. Når man pensjonerer seg, blir denne identiteten borte, så det å ha et nettverk av folk med samme kulturbakgrunn kan ha avgjørende helseeffekt. Noen kan på grunn av utvikling av demens miste norsken, og vil trenge pleiepersonale som snakker opprinnelseslandets språk. Språk er også viktig for helsen, sa han.
