Foto: Claudio Castello
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
- Canada hevder å ha avverget iransk drapsplan mot eksminister - 20.11.2024
- Norsk-pakistansk Oslo-jente finalist i Barnas Tale - 20.11.2024
Kjos kom som fireåring til Norge fra Irak sammen med moren sin gjennom en familiegjenforening. Likevel skulle det mange i hjemlandet tenkte på som en trygg tilværelse i et nytt land bli år med et skrekkelig familieliv.
Hun levde i flere år med fysisk og psykisk avstraffelse, og seksuelt misbruk. Det endte i brudd, ensomhet og narkotikamisbruk. Selv når ting gikk bedre, var ikke Angelica helt fri. En lang periode måtte hun leve under politiets kode 6 (strengeste form for identitets- og personbeskyttelse i Norge).
– Det var hemmelig adresse og å ha kontinuerlig kontakt med politiet siden min far hadde bestemt seg for få noen til å gjennomføre et æresdrap på meg. Æreskulturen innebærer en lojalitet som er så sterk at folk ikke handler rasjonelt. Livet mitt var mange år i fare.
Vi må ha obligatoriske helkroppsundersøkelser av barn.
En far som ikke var far
Skrekkårene i barndommen og ungdommen hadde en kulturell årsak. Hun er nemlig et produkt av en utenomekteskapelig relasjon moren hadde med en annen mann i Irak.
– Utroskapet ville ført til at hun kunne bli steinet etter religiøse lover. Likevel holdt man munn, og moren min og jeg fikk komme til Norge. Jeg husker alltid mor som en nedslått, syk og svak person, som var lite til stede i mitt liv, og som gikk ut og inn av psykiatriske avdelinger. Hun var ute av stand til å forsvare meg eller vise noe form for omsorg.
Faren var i høyeste grad til stede.
– For ham var jeg en “skammens unge”. Han så aldri på meg som en virkelig datter, noe som jeg tror forklarer mye av hvorfor han så det som legitimt å behandle meg slik han gjorde.
Far og onkel utvist
Grunnet den ekstreme sosiale kontrollen og de kriminelle handlingene dette medførte, ble både stefaren og steonkelen tiltalt, dømt og senere utvist fra Norge.
Ifølge Angelica var den fysiske, psykiske og seksuelle mishandlingen religiøst begrunnet.
– Da jeg fylte sju, ble jeg omskåret av min stefar. Fra den dag krevde han også at jeg skulle begynne å dekke meg til. Først og fremst gjorde han dette fordi han begjærte meg og fordi han ville kontrollere meg som om jeg skulle være en ekstra kone for ham. Jeg fikk ofte høre at han ville ta meg ned til et land i Midtøsten, hvor vi to kunne gifte oss.
Hun legger til at dette var en tilværelse med mye dobbeltmoral.
– At min mor hadde fått meg i et utroskapsforhold, var helt fryktelig i hans verden. Men selv kunne han holde på med flere damer. Alt det han gjorde, var helt greit, ifølge hans religionstolkning.
Ensomhet og dopmisbruk
Bekymringsmeldingene som kom inn, var mange, men viljen til å følge det opp var ikke til stede.
– Jeg tenker at det fantes den gang, og finnes fortsatt i stor grad en slags dobbeltstandard når det gjelder barn med minoritetsbakgrunn og vold. At myndighetene ikke tør å gripe inn fordi man er redde for å tråkke på kultur og religion. Vi ser jo blant annet mange av de samme strukturene rundt overgrepssakene i Nord-Norge i de lulesamiske kristne miljøene. Man tør ikke å gå inn i svært lukkede miljøer og håndheve loven fordi man ikke vil fremstå som “lite tolerante”.
Etter hvert fikk Angelica varige men av det dysfunksjonelle familielivet. Med oppstykket skolegang og lite kjennskap til det norske samfunnet kom hun under Barnevernets beskyttelse i 2001, da stefaren ble tiltalt og siktet. To år senere fikk han, sammen med steonkelen, en dom på åtte års fengsel, før begge etter hvert ble utvist fra Norge.
– Jeg gikk fra barnehjem, ungdomshjem til fosterhjem, men var bare rotløs hele tiden. Jeg visste aldri hva som var et normalt familieliv, hva det var å stole på en voksen person. Jeg var ofte ensom, og hadde med meg en påført rusavhengighet etter jeg var blitt solgt som barn, dette førte til 11 års rusmisbruk før jeg klarte og bli rusfri for min egen del.
Fra zombie til menneske
– Første gang jeg traff henne var hun nærmest en zombie, nærmest ødelagt som menneske, sier “reservemamma” Kari Kjønaas Kjos.
Angelica var da 20 år, tungt belastet narkoman, og i tillegg sterkt medisinavhengig, hun fikk til sammen 28 tabletter utskrevet fra spesialisthelsetjenesten etter alt det hun hadde vært gjennom.
– Jeg ble kjent med henne gjennom en journalist på TV2 som den gang i 2010-2011 lagde en reportasje om blant annet Angelica. Hun hadde kommet til et tidspunkt hvor hun hadde forsøkt å ta livet sitt. Jeg satte meg ned med henne, vi hadde en samtale, og jeg bestemte meg for å hjelpe Angelica hjelpe seg selv, tilbake til livet. Til å få seg et ordentlig husvære og til å skaffe seg en utdanning som kunne gjøre henne selvforsørget. For meg og min egen familie har ikke dette vært lett. Men vi har gjort Angelica til å bli noe som kan minne om et helt menneske igjen.
Kjos, som har vært mangeårig politiker for Akershus Frp, mener denne saken viser hvordan æreskulturen kan bli på sitt aller verste.
– Æren ligger ikke bare hos familien, men hos miljøer og nettverk, og gjør at kontrollen skjer på mange plan. Æren og lojaliteten ligger så implisitt at man ikke engang tenker på de lovlige følgene av blant annet et æresdrap.
Kunne vært reddet før
Angelica er lettet over at hun har fått et nytt liv. Men det har kostet, blant annet i form av brudd med restene av sin biologiske familie som er igjen i Norge. Hun har vært gjennom flere bytter av navn, før hun fikk sin endelige identitet. Og da tok hun reservemamma Karis etternavn.
– Jeg gjorde dette for å markere et brudd med det gamle livet, og at jeg har tatt tilbake eierskapet over meg selv som menneske.
Samtidig tenker Angelica at hun kunne blitt reddet lenger før.
– Når jeg var barn og tenåring så fantes det ingen kompetanse på barn i min situasjon. Jeg ble avvist når jeg ba om hjelp med begrunnelse at de ikke hadde nok kunnskap. Barn som ennå finnes i dag, som ikke fanges opp av statlig hjelpeapparat og er på en måte “usynlige”. Vi vet jo ikke hva som foregår i lukkede miljøer hvor det praktiseres religiøst begrunnet maktmisbruk.
– Motivasjonen er å hjelpe
Kjos jobb som erfaringskonsulent i Barnevernet. Hun er artist og låtskriver på si, og skal gi ut en fagbok som hun skriver med psykolog Atle Austad i neste år.
– Jeg bruker aktivt mine vonde erfaringer rundt ekstrem sosial kontroll for å hjelpe minoritetsbarn- og unge som utsettes for det samme i dag. Vi kan ikke lenger feie ting under teppet, men ta opp kampen for en gruppe som er svært sårbar i dagens Norge. Vi trenger spesialkompetanse på hvordan æreskultur og ekstrem sosial kontroll kan bidra til grove overgrep i enkelte innvandrermiljøer, og innse at dette ikke lenger skal avvises som noe kontroversielt. Alle barn i Norge burde behandles likt, uansett opprinnelse eller hudfarge eller religion. Ingen mennesker er født religiøse.
Kjos reiser rundt på seminarer hvor hun forteller om sin situasjon, og hvor hun kommer med konkrete lovforslag overfor politikere. Noe helt utenkelig for noen år tilbake.
– Jeg tenker vi må ha obligatoriske helkroppsundersøkelser av barn, fordi det vil være mest effektivt i å avdekke og forebygge kjønnslemlestelse og andre overgrep. Jeg tenker hele tiden på barna, på å vise dem omsorg og beskyttelse. Barna er vår fremtid og vårt felles ansvar som samfunn. Vi må hjelpe tidligst mulig og beskytte barna mot negativ sosial kontroll. For det manglet jeg selv engang, og det tok meg mange år å komme tilbake til livet. Vi må gjøre noe for de glemte og usynlige barna. Jeg vil at de skal slippe å måtte oppleve det jeg gjorde.
