Sluttrapporten konkluderer med at arbeidet med handlingsplanen har bidratt til en bevisstgjøring – både innad i statsforvaltningen og utad.
SINTEF viser også til at handlingsplanens definisjon av begrepet ”diskriminering” må oppfattes som et viktig skritt i retning av å ta offerets ståsted. Planen bygger på en forståelse av diskriminering der en legger vekt på handlingenes konsekvenser – ikke intensjoner.
SINTEFs generelle inntrykk av enkelttiltakene er at de er gjennomført, men at en del av tiltakene er såpass diffuse at det er vanskelig vurdere den effekten av dem.
Ifølge SINTEF er etableringen av Senter mot etnisk diskriminering (SMED) som det enkelttiltaket som har hatt størst betydning.
Handlingsplanen (1998-2001) er allerede etterfulgt av to andre større satsinger: Et utkast til en ny lov mot etnisk diskriminering og en ny handlingsplan mot rasisme og diskriminering (2002-2006).
Handlingsplanen av 1998 har spilt en viktig rolle, fordi handlingsplanen og prosessen rundt den har bidratt til å skape oppmerksomhet omkring diskriminering og rasisme. I tillegg har handlingsplanen lagt et grunnlag for å peke ut en kurs for det videre arbeidet. Behovet for et styrket rettslig vern er en slik viktig erkjennelse, heter det i følge rapporten.
