Foto: Privat
- Hodejeger-hjelperen Rafael - 01.08.2018
- Historien om en scene - 10.04.2018
- Færre pleiehender på flere eldre - 07.03.2018
I Austrheim i Hordaland bor en 33 år gammel mann sammen med sin kone. I huset bor også hans datter fra et tidligere forhold og sønnen til hans nåværende kone. Til vanlig arbeider mannen som helsefagarbeider på sykehjemmet, i tillegg til at han engasjerer seg i blant annet soknerådet og i det lokale idrettslaget. Mannens navn er Jusu Fallah Gyflan, og han er født i Liberia 1. april 1984. Selv mener han navnet hans er Francis Solomon, og at han er født to år tidligere den 25. mars.
Så hvem er egentlig denne 33 år gamle mannen i Austrheim? Det har UDI prøvd å finne svaret på i over syv år nå.
Året er 1993. Det er 5. mars, og en ti år gammel gutt flykter trolig med sine småsøsken og sin fraskilte mor fra Liberia til Guinea på grunn av borgerkrigen i hjemlandet. I Guinea blir gutten og familien innlosjert i en flyktningleir under forhold beskrevet som uutholdelige. I nesten ti år lever de der, helt til faren en dag i 2002 henter med seg barna og tar dem med til en by ikke så langt unna.
Å få beskjed om at jeg får bli i Norge, men at jeg ikke får lov til å reise ut, er helt forferdelig.
Et år senere, gir trolig faren nye identitetspapirer til sin eldste sønn. Ettersom faren kjenner en dame som skal til Norge, organiserer han det slik at sønnen skal dra sammen med henne. Egentlig skulle damen dra med sin sønn, da han stod på lista over familiemedlemmer hun måtte ta med seg for å komme inn i Norge. Ettersom sønnen hennes ikke er tilgjengelig på dette tidspunktet, tar farens sønn plassen til kvinnens sønn. Med de nye identitetspapirene eksisterte ikke lenger Francis Solomon, som den gang var 21 år gammel. I stedet er det en Jusu Gyflan på 19 år som reiser til Norge sammen med en kvinne som utgir seg for å være hans mor.
Mannen som skal ha kommet til Norge med falsk identitet, har flyttet siden den gang og slått seg ned i Austrheim. Ifølge flere fra lokalmiljøet er Gyflan og hans familie vel integrert i samfunnet. I et dokument Utrop har fått innsyn i, beskrives Gyflan og hans familie slik:
«(…) alle som har lært Jusu og familien å kjenne setter stor pris på familien som personer og på det arbeidet som de gjør for samfunnet».
Med utdanning, arbeid, hus, familie og venner, er det i dag mye som er på plass i Gyflans liv. Alt bortsett fra et norsk statsborgerskap.
Ville fortelle sannheten
I syv år skal Gyflan ha levd under falsk identitet i Norge.
– Jeg klarte ikke å ha den falske identiteten hengende over meg lenger, så i 2010 fortalte jeg sannheten til UDI.
Ærligheten kan ha gjort vondt verre for Gyflan. Nå har det gått over syv år siden han fortalte sin historie, og saken pågår fortsatt. Da han fortalte hvem han mener han egentlig er til UDI, hadde Gyflan flyktningstatus i Norge. Dette har han ikke lenger. Han har heller ikke permanent oppholdstillatelse eller reisedokumenter til å kunne reise ut av Norge.
Reisedokumentet tok politiet fra ham på Gardermoen i 2014 i forbindelse med at Gyflan og hans kone var på reisefot til Liberia, og den permanente oppholdstillatelsen ble tatt fra ham av UDI i desember 2017. Begge tillatelsene hans ble inndratt fordi Gyflan skal ha gitt uriktig informasjon om sin identitet, ifølge vedtektene signert i saken.
Til tross for at Gyflan har fortalt det han mener er sannheten, har han ikke fått lov til å bytte identitet.
– Ettersom Liberia er et land preget av korrupsjon, sier UDI at ingen dokumentasjon derfra er troverdig. Derfor har det foreløpig ikke hjulpet at jeg har vist identitetspapirer fra Liberia som sier hvem jeg egentlig er, forteller Gyflan.
Ifølge dokumentene Utrop har fått tilgang til, var Gyflan i kontakt med skatteetaten i 2013. Han ønsket å endre sin identitet og leverte en kopi av en senere registrert fødselsattest fra Liberia sammen med et brev fra Helse- og sosialdepartementet i Liberia og en bekreftelse på at fødselsattesten var ekte. Denne ble utstedt av direktoratet som sertifiserer dokumenter i Liberias hovedstad Monrovia.
To år senere fattet UDI en beslutning om ikke å endre Gyflans identitet. De mente den etterregistrerte fødselsattesten Gyflan hadde fremlagt, hadde lav bevisverdi. Først i 2017 opplyste Gyflan UDI om at han hadde pass fra Liberia med opplysninger om det han hevder er hans egentlig identitet. Dette ble sagt under et intervju med UDI, som også skal ha vært den eneste direkte kontakten de to partene har hatt.
En såkalt «forenklet dokumentteknisk» undersøkelse skal, ifølge dokumenter signert UDI, ikke ha avdekket noe som tydet på at passet var falsk eller forfalsket. Likevel har UDI konkludert med følgende:
– Det kommer fram av vedtaket at det er levert pass for hans datter knyttet til hans første identitet. Samtidig har Gyflan skaffet seg et pass i sin nye identitet. Dette svekker bevisverdien til passene, sier områdeleder i asylavdelingen i UDI, Kirsten B. Myhre.
– Det eneste som ikke stemmer i passet til min datter, er etternavnet hennes «Gyflan». Det er naturlig at et barn skal ha etternavnet til sin far, og derfor stemmer ikke hennes identitet overens med hvem hun egentlig er. Hvis jeg ikke hadde forfalsket den delen av passet hennes, tror jeg ikke hun hadde fått lov til å komme til Norge, og da hadde hun ikke bodd med meg nå. Elsker man barna sine, gjør man alt man kan for at de skal ha det bra, forklarer Gyflan.
I tvil om identitet
I tillegg til at UDI har konkludert med at bevisverdien til passene er svekket, fremkommer det i en e-post sendt fra Landinfo, at pass fra Liberia har svært lav notoritet, hvilket vil si at det er vanskelig å kontrollere om de er ekte. I tillegg foregår det omfattende korrupsjon i landet, noe som også svekker troverdigheten til pass fra Liberia.
I et dokument fra Utlendingsnemda (UNE) forklares den lave notoriteten slik: «Det vises til at Liberia har vært gjennom en svært ødeleggende borgerkrig i perioden 1989 til 2003, hvor offentlig forvaltning knapt fungerte. (…) Store deler av befolkningen var ikke registrert da borgerkrigen var over. Selv de få som hadde en form for identitetspapirer, kunne ikke få verifisert disse i offentlige registrene siden registrene ofte gikk tapt under krigen. Endelig er korrupsjonen i den offentlige sektor i landet svært høy. Dermed mener UNE at liberiske pass og andre identitetsdokumenter er lite kontrollerbare».
Det at Gyflan skal ha vært i besittelse av hans liberiske pass siden 2013, men ikke vist det før 2017, har vært et av momentene UDI har bemerket seg i saken.
– Ettersom UDI ikke spurte om å se passet mitt før i 2017, har jeg ikke lagt det fram tidligere. Det hadde uansett ikke endret noe hvis jeg hadde vist det til dem tidligere. Det er fordi UDI står fast på at alle dokumenter fra Liberia ikke kan godkjennes på grunn av situasjonen i landet. Selv om passet jeg leverte inn er ekte, har de likevel ikke godkjent det. De er fortsatt i tvil om min identitet.
Fryktet konsekvensene
Det at det tok Gyflan syv år før han fortalte UDI hvem han mener han er, er også en av grunnene til at UDI har bestemt at han ikke får oppholdstillatelse eller flyktningstatus.
– Noe av det som er vanskelig i denne saken, er at det tok mange år før Gyflan valgte å stå frem med det han sier er hans riktige identitet. Det at han har brukt identiteten han først oppga i så mange år, er med på å svekke hans troverdighet. En person, som i dette tilfelle, søker beskyttelse har plikt til å medvirke til å avklare sin identitet, opplyser Kirsten B. Myhre.
Grunnen til at det tok Gyflan så mange år før han sa ifra til UDI, var fordi han var redd for konsekvensene.
– Jeg visste at UDI ikke ville tro på min historie. Egentlig var planen å si ifra etter det hadde gått tre år, men jeg valgte å ikke gjøre det mye på grunn av min familie i Guinea som var og er avhengig av min hjelp.
Ifølge UDI skal Gyflan ha gitt ulike forklaringer på hvorfor han valgte å være ærlig med UDI. Dette har også forårsaket identitetstvil.
Ifølge en politirapport fra Hordaland politidistrikt datert 14.6.2010, skal Gyflan ha fortalt om sin identitet fordi han ville skaffe visum til moren og broren sin slik at de kunne komme seg til Norge. Han skal ikke ha informert om noe dårlig samvittighet.
Til Utrop sier han imidlertid at han fortalte om sin identitet fordi han hadde dårlig samvittighet.
– Å rydde opp i livet mitt var viktigere enn å skaffe visum til min mor og bror, sier han.
Ulike forklaringer
Forklaringen på hvorfor Gyflan endte opp med å dra til Norge med falsk identitet, er uklar for UDI. De hevder at de har fått ulike forklaringer på hendelsesforløpet.
I en klage på avslag om norsk reisedokument skriver Jussformidlingen, som har forsvart Gyflan i denne saken, at han ble tilbudt å reise til Norge av en bekjent. Dette forutsatte imidlertid at han kjøpte seg nye identitetspapirer. På grunn av de uutholdelige forholdene i flyktningleiren takket han ja til dette. Under et intervju i 2017 skal Gyflan derimot ha fortalt at det var faren hans og venninnen til faren, som ble enige om hvordan han skulle reise til Norge. Han skal ha fortalt at identitetspapirene ble lagt foran ham en dag han kom hjem fra skolen. Gyflan skal imidlertid ha fortalt UDI at han ikke kjenner til hele prosessen om hvordan dette foregikk.
UDI bemerker at Gyflan i tidligere brev og klager til UDI ikke har gitt opplysninger om at hans far var involvert i å skaffe han identiteten til Jusu Fallah Gyflan.
Til Utrop understreker Gyflan imidlertid at det var faren som ba han om å ta identitetspapirene, noe han ikke kunne nekte.
– Når du er 18 år i et afrikansk land, blir du ikke sett på som like selvstendig som en 18 år gammel nordmann. Der jeg kommer fra, bestemmer foreldrene over deg så lenge du bor hjemme. Derfor kunne ikke jeg si faren min imot da han ba meg ta identitetspapirene og reise til Norge med min fars venninne, sier han til Utrop.
– Beklagelig
Både Osloadvokatene og Jussformidlingen har vært involvert i saken mellom UDI og Gyflan. I et skriv fra Jussformidlingen til UDI skal det ha oppstått en feil, ifølge Gyflan.
– Jussformidlingen sendte meg et brev som jeg skulle godkjenne før det ble sendt videre til UDI. Da det var noen feil i dokumentet, ba jeg dem rette opp i dette før det skulle sendes videre. Jeg ba dem ta vekk det at jeg kjøpte reisedokumentet, da det ikke stemte. Det endte med at Jussformidlingen ikke endret på dette før dokumentet ble sendt videre til UDI, påstår Gyflan.
Jussformidlingen kommer med følgende kommentar på Gyflans uttalelse:
– Jussformidlingen er en organisasjon som tilbyr gratis rettshjelp. Organisasjonen er drevet av jusstudenter, ikke advokater. Dette fremgår også av vår klientkontrakt. Vi prioriterer saker innen utlendingsrett fordi dette er en gruppe mennesker som er særlig utsatte. Vi kan dessverre ikke kommentere enkeltsaker. Det er imidlertid veldig beklagelig dersom det blir gjort feil i noen av våre saksbehandlingsrutiner, og dette er noe vi tar på stort alvor.
I det foreløpige siste vedtaket fra UDI datert 8. desember 2017, har UDI vurdert at tilbakekallingen av Gyflans oppholdstillatelse og flyktningstatus, samt inndragelsen av hans reisedokument, ikke er urimelig.
– Utlendingsforvaltningen i Norge er i stor grad tillitsbasert. Opplysninger fra søkeren vil i praksis ofte ikke være mulig å kontrollere, og den bakgrunnsinformasjonen som foreligger kan være mangelfull og av usikker kvalitet. Derfor er det viktig at vi reagerer med tilbakekall dersom det senere skulle vise seg at en person har gitt uriktige opplysninger i saken, forteller Kirsten B. Myhre.
– For at befolkningen skal ta imot asylsøkere og flyktninger på en god måte, må vi være strenge når noen får en tillatelse på uriktig grunnlag, legger hun til.
Reisenekt
I dag har både Gyflan og hans datter midlertidig oppholdstillatelse i Norge. I tillegg har Gyflan mistet sin flyktningstatus.
– Jeg aksepterer dette, og jeg har forståelse for at UDI har hatt vanskeligheter for å tro på meg siden jeg har vekslet mellom to identiteter. Det jeg ikke skjønner er at UDI ikke forstår hvorfor jeg valgte å skifte identitet. Det er ikke min skyld at det ble krig i Liberia, og at jeg måtte flykte på grunn av det. Skulle de som flyktet under andre verdenskrig blitt straffet fordi de skiftet identitet for å komme seg i sikkerhet? spør Gyflan, som kommer til å fortsette å gjøre alt han kan for å legge frem bevis som kan sannsynliggjøre hans identitet.
I tillegg til at Gyflan har fått midlertidig oppholdstillatelse, har han også fått ulike begrensninger. Hans nærmeste familiemedlemmer kan ikke komme til Norge på familiegjenforening, og han har ikke mulighet til å krysse landegrenser.
– Å få beskjed om at jeg får bli i Norge, men at jeg ikke får lov til å reise ut, er helt forferdelig. Å ha friheten til å reise og å komme tilbake til livet mitt i Norge, er viktigere enn norsk statsborgerskap akkurat nå.
I den offentlige utredningen om ny utlendingslov fra 2004 informeres det om følgende:
«(…) Særlig av preventive grunner bør det ikke være kurant å gi reisedokument til personer utlendingsmyndighetene ikke kjenner identiteten til, typisk tidligere asylsøkere som har operert med flere identiteter og/eller som har unnlatt å dokumentere sin identitet uten å gi en fyllestgjørende forklaring på forholdet. Preventive hensyn tilsier også at myndighetene bør slå ned på tilfeller av misbruk.»
Gir ut bok
Mens Gyflan har vekslet mellom å være i UDI sine hender og å leve sitt liv i Austrheim, har han skrevet på boken «I am a refugee and not criminal», som skal gis ut i løpet av våren.
I boken forteller Gyflan om hva som var bakgrunnen for at han reiste med falsk identitet til Norge.
– Jeg skildrer også de vanskelighetene jeg hadde da jeg kom til Norge. Jeg kjente ikke kvinnen jeg dro med, og jeg kjente heller ingen på stedet jeg kom til. Det var ekstra tøft at det tok opptil et år før jeg fikk kontakt med familien min i Guinea, forteller Gyflan.
Til tross for at det å være borte fra familien har vært vanskelig, skriver Gyflan i et brev fra advokaten hans til UDI, at hans tilværelse i Norge er en velsignelse for hele familien i Afrika. Han skriver at konsekvensene kan bli store for flere av dem hvis han sendes tilbake til Liberia.
Gyflan forteller at han med boken ønsker å gi innsikt i hvordan han har opplevd behandlingen fra UDI, ettersom han kjenner flere som har gått gjennom det samme som ham.
– Jeg vet at UDI skal følge loven, men jeg mener det må gå an å vise noe skjønn når alle situasjoner er ulike. Selv har jeg frivillig forklart til UDI at jeg har levd i Norge med falsk identitet. Likevel behandler de meg som en kriminell.
– Hvis jeg hadde holdt kjeft, hadde ikke alt dette skjedd. Men jeg måtte si noe til slutt. Det gikk for hardt utover samvittigheten min, fortsetter Gyflan.
Fått fred
Det er mange som har spurt Gyflan hvorfor han sa ifra om sin falske identitet. Da svarer Gyflan at han ville sette et godt eksempel for sin datter.
– Jeg ville vise henne at man må ta ansvar for det man gjør. Hadde ikke jeg gjort det selv, hadde det sendt feil signaler til henne.
Gyflan angrer derfor ikke på at han valgte å si ifra.
– Jeg levde lenge i frykt, men nå har jeg fått fred. Jeg sliter derimot mentalt, sier Gyflan.
I et brev til UDI beskriver Gyflan sin psykiske helsetilstand nærmere:
«Tanken på denne situasjonen tar nesten all energien min. Det verste er den lange ventingen. Jeg lever i usikkerhet og kan ikke planlegge. Jeg har holdt ut så lenge på grunn av familien min, for jeg vil ikke svikte dem. (…) Jeg ber dere om å få slutt på dette, bestem dere for jeg klarer ikke mer.»
Områdeleder i asylavdelingen i UDI, Kirsten B. Myhre, beklager at saksbehandlingen har tatt så lang tid.
– Vi ser at det vil være en stor belastning for den det gjelder å vente på en vurdering når spørsmål om tilbakekall er uavklart.
Hun forklarer at hovedårsaken til at saken har pågått så lenge, er at de store asylankomstene i 2015, og UDI sine prioriteringer ut fra dette.
Ettersom UDI ikke har behandlet den siste klagen fra Gyflan når Utrop er i kontakt med dem, kan de ikke kommentere den. Men dersom UDI står på sitt om at det er tvil om Gyflan og hans datters identitet i klageomgangen, går saken videre til UNE.
Les også: «Det kan være uheldig å nekte»
