Foto: Unsplash/Glenn Carstens-Peters
En ny rapport er utgitt av OsloMet-forskerne Ida Drange og Cathrine Egeland.
Oppdraget var å gå i dybden for å se hvordan landets universiteter, høyskoler og forskningsinstitusjoner jobber for kjønnsbalanse og mangfold blant de vitenskapelige ansatte.
Egeland forteller at hun synes oppdraget har vært ekstra spennende fordi det nesten ikke er gjort forskning på hvordan kjønnsbalanse- og mangfoldsarbeidet faktisk foregår.
– Vi vet en del om status og tall når det gjelder kjønnsbalanse, men mindre om faktisk organisering og hvordan de som jobber med utfordringene oppfatter situasjonen, sier hun til Kifinfo.
Vil diskutere etnisitet
Forskeren forteller om den kvalitative metoden de har brukt. De har intervjuet nøkkelpersoner og snakket med de som faktisk jobber med likestilling og mangfold.
– Vi har intervjuet personer fra fem ulike institusjoner. To universitet, en høyskole og to forskningsinstitutter. Rent praktisk har vi både hatt fysiske møter og intervjuet på teams. Geografisk bredde var nemlig ett av utvelgelseskriteriene, forklarer Egeland til Kifinfo.
I rapporten tas opp diskusjonen om etnisk representasjon i høyere utdanning:
– Internasjonalisering har ført med seg utfordringer knyttet til språk, mangel på inkludering og strukturell diskriminering. Andelen forskere som har innvandret til Norge er relativt stor. Det er ikke en homogen gruppe, men omfatter forskere fra ulike deler av verden. Andelen forskere som ikke selv er innvandret til Norge, men er etterkommere av innvandrere er derimot svært lav. Ulikheten i situasjonen for de to gruppene til tross; hvitheten og hvit, privilegert kunnskapsløshet (Mills 2007) er, ifølge en av forskerne vi intervjuet, påfallende i norsk akademia, og noe vi trolig ikke kommer utenom å måtte diskutere i årene som kommer.
