Foto: Per-Åge Eriksen
- Fritidsklubb på Holmlia får julegave fra Oslo-byrådet - 23.12.2024
- Regjeringen vil skjerpe norskkrav for å få permanent opphold - 20.12.2024
- Holmestrand-skole får Benjaminprisen - 19.12.2024
Få personer i norsk offentlighet har provosert, rørt og inspirert mer enn Shabana Rehman. Nå er hun død, 46 år gammel.
Rehman døde om morgenen 29. desember, bekrefter broren hennes på Facebook.
Med humor, kronikker og bøker, som deltaker i debatter og organisasjoner utfordret hun autoritære og inngrodde tankesett. Hun kjempet for kvinners rettigheter, uansett bakgrunn, og for ytringsfrihet og åpenhet. Hun tok i bruk overraskende virkemidler på en ny måte. Det ble hun hyllet for, men hun opplevde også mye motstand, trusler og hets.
Bare 23 år gammel gikk hun i bresjen for åpen dialog om seksuelle og sosiale fordommer blant nordmenn og pakistanere. Det vakte oppmerksomhet da hun stilte naken, kun påført det norske flagget som kroppsmaling, på forsiden av Dagbladet Magasinet i januar 2000.
I 2004 ble hun anmeldt av mulla Krekar for legemsfornærmelse, etter å ha lokket ham opp på scenen og deretter løftet ham. Krekar var rasende, saken fikk internasjonal omtale, men anmeldelsen ble henlagt.
Med humor som våpen
Rehman begynte som spaltist, først i VG i 1996 og etter hvert i Dagbladet, Aftenposten og danske Dagbladet Information. De siste årene var hun spaltist i Nettavisen. Det var likevel som komiker hun for alvor ble en offentlig stemme.
Rehman hadde sterke meninger hun ville formidle med skarp humor.
Hun forsøkte først å få noen andre til å fremføre tekstene hennes, men gikk til slutt selv på scenen på Onkel Blaa i Bærum i september 1999. I Aftenposten fortalte hun senere om hvordan hun sammen med barneskolekompisen, komikeren Zahid Ali, sto foran scenen med jukselapper og svette håndflater.
Hun ble Norges første kvinnelige stand-up-kjendis med flerkulturell bakgrunn. På scenen kunne hun være like åpen som i dagboka. Hun harselerte med hvordan foreldre og samfunn behandler neste generasjon innvandrere: de som av foreldrene behandles etter regler fra deres hjemland, og som fra norsk side ikke aksepteres som fullverdige nordmenn.
Tøffe år
Rehman var født i Karachi, som nummer fire i en søskenflokk på sju. Som ettåring kom hun til Norge i 1977, og vokste opp på Holmlia i Oslo.
De var tre søstre og fire brødre som først ble oppdratt etter strenge normer og regler av sine pakistanske foreldre. Samtidig var faren hennes veldig opptatt av integrering, og at barna skulle lykkes, bli en del av det norske samfunnet.
Shabana stilte ennå spørsmål ved hvorfor det var ulike regler for jenter og gutter og var i opprør mot forventningene til henne.
Da hun var 15 år, havnet Rehman på ungdomshjem. Senere, i boka «Blåveis – min vei ut av volden» som ble utgitt i 2009, fortalte hun åpent om de tøffe årene. Ungdomskjæresten og en ansatt ved institusjonen hun bodde på, mishandlet og misbrukte henne. Først da hun leste i en politirapport at hun var mishandlet, gikk det ordentlig opp for henne at hun var et voldsoffer.
Kraftige reaksjoner
Etter standupdebuten fikk Rehman ros fra både nordmenn og innvandrere. Samtidig var det mange som reagerte på bramfriheten. Rehman ble utsatt for trakassering og trusler. Noen drapstrusler ble politianmeldt, men Rehman lagde ikke noe stort nummer av det. Hun fortsatte å skape overskrifter og debatt.
Året etter «mullaløftet» ble det kultursjokk under åpningen av filmfestivalen i Haugesund. Rehman kysset først kulturminister Valgerd Svarstad Haugland, før hun etterpå viste rumpa til
publikum. Det ble nye reaksjoner. Da 17 skudd ble avfyrt mot Rehman-familiens restaurant i Oslo, fikk Shabana nok. Hun flyttet til USA.
– Det var ikke jeg som var kontroversiell, det var reaksjonene som var kontroversielle, skrev Rehman på nettsiden sin senere.
For ytringsfriheten
Shabana Rehman fikk mange priser. Allerede etter to år i rampelyset ble hun anerkjent da hun fikk Fritt Ord-prisen 2002. Hun delte den med Aslam Ahsan, og de fikk prisen for å bygge bro mellom kulturer. Rehman ble hyllet for modig, kraftfull og nyskapende bruk av det frie ord. Takketalen rettet hun sarkastisk mot meningsmotstandere og alle som har trykket henne ned gjennom årene.
– Hadde det ikke vært for dem, ville jeg ikke stått her i dag, sa hun.
Gjennom hele sitt virke frontet hun svakere grupper og talte deres sak. Hun var leder for Stiftelsen Født Fri fra 2017, som jobbet for individets frihet, ytringsfrihet, og mot æres- og
skamkultur. I 2020 ble hun utnevnt som medlem av regjeringens ytringsfrihetskommisjon.
I november 2022 ble hun overrakt Norsk PENs Ossietzkypris for sin utøvelse av ytringsfriheten på «kreativt og oppsiktsvekkende vis» over flere tiår.
– Shabana Rehman har beriket den norske offentligheten med humor, satire og klokskap, uttalte Norsk PEN.
Åpenhet og sykdom
– Man må være autentisk, sa Rehman i et foredrag om stuntene, de dramatiske hendelsene og opplevelsene som formet og frigjorde henne.
– Selv om det kan føles hudløst og farlig, må vi våge å kle av oss staffasjen og fortelle om livet slik det er. Først da kan vi finne løsninger, enten det er i familien, kulturlivet, politikken
eller næringslivet.
I januar 2022 fikk Rehman påvist kreft i bukspyttkjertelen. Legene i Norge fortalte at hun hadde uhelbredelig kreft i bukspyttkjertelen med spredning, at det ikke kunne opereres. Hun ville neppe leve ut 2022, og fikk beskjed om å ringe familien sin. Med alternativ behandling i Tyskland, en cellegiftkur Norge ikke tilbyr, fikk hun litt mer tid.
Hun valgte å fortelle om de sterke opplevelsene og ble spaltist for Nettavisen.
– Jeg vil gjerne dele hvordan min reise er, slik at om ikke annet, så kan det kanskje skape mer forståelse om hvordan det er å være alvorlig dødssyk i Norge og fortsatt ha et ønske om å leve med håp, skrev hun.
Rehman var gift to ganger, først med komiker Dagfinn Nordbø fra 2003 til 2007 og så med NRK-journalist Martin Gaarder fra 2008 til 2021. Midt i livskrisen forelsket hun seg i bonden og artisten Petter Simonsen.
På «Lindmo» på NRK høsten 2022 fortalte hun hvordan det ga henne nytt syn på håp å møte kjærligheten.
– Håp er ikke drøm eller illusjon, den er dypt knyttet til det å være menneske. Når realisme og optimisme knyttes i håp så lever man. Legene sa at om du skal bli frisk må et mirakel skje, men hver dag er et mirakel med kjærlighet.
(©NTB)
