Foto: Stephen Gerard Simmersholm
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
– Vi må reformere hele intro-ordningen. Og en av de viktigste tingene vi må ta tak i er å sørge for at kvinner, som menn, får den grunnleggende kvalifiseringen de trenger for å få en reell mulighet i det norske arbeidslivet, sier statssekretær i Kunnskapsdepartementet, Kristin Holm Jensen, til Utrop.
Hun viser til som klar målsetning å sørge for at kvinnene kommer i jobb.
– Vi skal gå gjennom ordningen, men også utdanningssystemet og arbeidsmarkedstiltakene for å se etter forbedringer. I stedet for å ha et introprogram som er runddans av NAV-kurs, så kan man starte å gjennomføre raskere et kvalifiseringsløp som gjør at man skaffer seg den utdanningen man trenger, sier hun.
Holm Jensen var tilstede under dagens markering av 8. mars i regi av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), som inneholdt et seminar om innvandrerkvinners utfordringer i det norske arbeidsmarkedet.
Forbildemor
Fafo-forsker Hanne Kavli redegjorde for egen forskning på feltet. Blant annet viste hun til at innvandrerkvinner, særlig de fra ikke-vestlige land med lav grunnutdanning sliter med å bli i jobb, har oftere jobber i bransjer med lavere jobbsikkerhet, samt lavere sannsynlighet for jobbintervju og ansettelse.
Samtidig fortalte flere om hvordan man har kjempet seg frem til et plass og et liv i Norge, selv med lav utdanning fra hjemlandet.
Norsk-somaliske Hawa Musse fortalte om innvandrerkvinner som kommer til Norge, og som sliter med å få venner og nettverk utenfor sitt eget miljø.
– Språklæring tar lengre tid når man kommer til Norge uten skolegang. Vi må også tenke på langtidsboende i Norge, som sliter språkmessig, men som har livserfaring og kunnskapsvilje. Som moren min har mange andre kvinner med opprinnelse fra Somalia måttet oppdra halve skoleklasser. Uten min mors inspirasjon kunne jeg aldri blitt den personen jeg nå er i Norge, fortalte hun til de fremmøtte.
Egentlig ressurssterke
Holm Jensen det er positivt at historiene som kom frem ikke bare henviste til stakkarsliggjøring, men til innvandrerkvinner også som ressurssterke og integreringsvillige.
– Ofte er dette kvinner som har reist en lang vei, etablert seg på nytt i Norge og tatt ansvaret for store barneflokker og ønsker seg et bedre liv for seg og sine.
For å utløse disse ressursene ønsker Holm Jensen disse tiltakene:
– En ting er at flere innvandrerkvinner trenger bedre grunnleggende kvalifisering, hvor man både lærer norsk, men også får seg en relevant utdanning. Vi må ha arbeidsrettede tiltak som må ta utgangspunkt i hva den enkelte kan, vil, samt har interesse og mulighet for. Tilbudet må gjøre at de får realisert sine ønsker og drømmer. Systemer må også fungere bedre. Godkjenningsordningene for vurdering av kompetansen man har med seg ftil Norge må bli mindre byråkratisk, og arbeidsmarkedstiltakene må tilpasses bedre den enkelte.
Endre holdninger også viktig
Noen ganger kan det hende at kvinnene ikke får lov å jobbe, selv om de vil. Holm Jensen ser dette som en del av bekjempelsen av sosial kontroll.
– En må se dette som en av de viktigste kampene for likestilling i dag. Alle våre innbyggere skal ha retten til et selvstendig og fritt liv, og det er fortsatt noen som kjemper mot tvang, undertrykkelse og negativ sosial kontroll, som mange av oss trodde var et tilbakelagt stadium i det norske samfunnet. Kampen er viktig fortsatt, og det er flere ting vi må gjøre. For det første må vi endre holdninger og praksis i miljøene hvor dette forekommer. Her gjør innvandrerorganisasjonen en god jobb. Vi ser at det foregår en positiv utvikling når det gjelder integrering. Så må vi støtte på en bedre måte de som utsettes for sosial kontroll. Vi må veilede, hjelpe og beskytte når det er nødvendig, og bedre rettssikkerheten. I de mest alvorligste tilfeller må vi stoppe utreise når vi mistenker kriminell aktivitet.
Jobb- og språkfokus
IMDI-direktør Libe Rieber Mohn sier seg på sin side enig i endringsforslagene.
– Vi må gi gode muligheter for deltakelse i arbeidslivet og fjerne eventuelle barrierer, fremhever hun.
Er i ditt syn stereotype oppfatninger om kvinnene et hinder?
– Forskningen, blant annet av typen som ble vist frem i dag, dokumenterer at diskriminering i arbeidsmarkedet rammer innvandrerkvinnene. Flere må få jobbmulighet.
Hvordan skal man sørge for dette?
– I første omgang sørge for at kvinnene, gjennom målrettede program, lærer seg norsk, og får samtidig mulighet til å ta formell utdanning. Vi må sørge for arbeidsrettede tiltak tidlig i introduksjonsprogrammet, og lære kvinnene kjennskap til norsk arbeidsliv. Vi må også bekjempe kjønnsdiskriminerede holdninger til kvinners yrkesdeltakelse.
– Holdningsjobben skal skje innenfra
Dette mener IMDi-direktøren skal skje innenfra, i innvandrermiljøene, og dette ser hun på som svært viktig.
– Vi har derfor en rekke tilskuddsordninger hvor vi deler ut midler til holdningsskapende arbeid. Vi må spille på lag meg miljøene, men de må også bidra, sier hun.
For 41 år siden svarte sju av ti nordmenn seg negativ til yrkesdeltakende mødre. Nå er tallet lavere i holdningsundersøkelser blant tredjegenerasjonsinnvandrere. Hva tenker du om dette i historisk kontekst?
– Å se at holdninger endres er veldig positivt. Samtidig synes jeg at det er illustrerende at Norge har endret seg voldsomt på et egentlig kort tidsrom. Jeg tenker dette gir grunn til optimisme, og at man også vil se holdningsendringer blant nordmenn med innvandrerbakgrunn i fremtiden. sammenliknet med første generasjon, sier Mohn.
Kvinnekamp gjelder alle
Norsk-pakistanske Fozia og Mahira Karim sier begge til Utrop at det som mange oppfatter som en “norsk kvinnekamp” også kommer minoritetskvinnene til gode.
– Vi er alle kvinner, og for oss handler det om en rettighetskamp som har foregått lenge, og som fortsatt kjempes i dag. Kvinnedagen har en slik samlende effekt, fordi oppmerksomheten ligger i alle kvinners rettigheter.
Fozia mener denne rettighetskampen starter i hjemmet.
– Ofte er det slik at vi kvinner med minoritetsbakgrunn lenge har slitt med å få respekt, både fra menn innad i miljøene, og fra storsamfunnets ekskludering og diskriminering. Vi har en annen bakgrunn, og kanskje også andre utfordringer, men kjemper i bunn og grunn for de samme tingene: likeverd, likelønn, samt frihet fra fysisk og verbal trakassering.
Selv er Mahira glad for at det har blitt mer åpenhet rundt både trakassering og diskriminering.
– Vi ser jo at dette alltid har funnet sted, og at det er først nå man har funnet en unnskyldning for å kunne snakke om ting. Løsningen og visjonen mener jeg finnes hos kvinnene. Kvinner har lyst til å jobbe, til å snakke ut og ta til motmæle, og til å ta tak i egen livssituasjon. Dette gjelder også innvandrerkvinnene, selv om de ofte stemples som lite integreringsvillige. Vi må se på helhetsbildet, og ikke bare fokusere på enkeltutfordringer, legger hun til.
