Foto: Kristian Mendoza
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
- Canada hevder å ha avverget iransk drapsplan mot eksminister - 20.11.2024
- Norsk-pakistansk Oslo-jente finalist i Barnas Tale - 20.11.2024
Siden i fjor har han vært seksjonsleder ved Barnevernvakten i Oslo, som har ansvaret for å hjelpe barn i krise på kvelds- og nattestid.
– Jeg begynte i Barnevernvakten 2004, og har vært i ulike stillinger, blant annet som barnevernskonsulent og som teamleder. For ett år siden begynte jeg som seksjonsleder, forteller norsk-pakistanske Mohammad-Roe.
Positiv til forvaltningslov
– Hva tenker du har vært den fremste utfordringen i løpet av året du har vært leder?
– Når det gjelder barnevernet generelt, er utfordringen de mange misoppfatningene som råder om oss. Mange misforståelser og faktafeil, om når vi kan overta omsorg for et barn, og eventuelt gripe inn i en familiesituasjon. Barnevernet blir ofte kritisert i media, noe av det er nok rettmessig, men som oftest vises det et unyansert bilde av barnevernet. Vi jobber mye med å gi korrekt og forståelig informasjon til familiene våre. Når familier og mennesker er i en krisesituasjon, er det vanskelig å få med seg informasjon. Vi er derfor opptatt av å gjenta informasjonen, og gi folk informasjon som de kan lese i etterkant av vårt besøk.
– Samtidig er vi alltid opptatt av å bruke autorisert og kvalifisert tolk når familien ikke snakker norsk. Her har vi blitt bedre, men vi kan alltid forbedre oss.
Barnevernlederen tenker det var riktig og på tide at forvaltningsloven ble oppdatert i 2016. Nå er det forbudt for offentlige instanser å bruke barn som tolk.
– Vi har vært opptatt av å ikke bruke barn som tolk, lenge før loven ble endret. Vi mener at personen som skal tolke for oss, skal være en faglig kyndig og nøytral voksen. Barna skal slippe å bli belastet med de påkjenningene et tolkeoppdrag kan påføre dem. De fleste er nok enige om at barn bør skånes for dette, men det er et viktig signal lovgiverne gir ved å endre lovverket. Loven setter barnas behov først, noe jeg støtter fullt.
Foreldre flest er lydhøre
– I den siste tiden har mange innvandrermiljøer gått inn i en debatt om oppdragervold. Hva tenker du om dette?
– Først er det viktig å definere hva som ligger i begrepet vold. Jeg liker ikke å bruke å bruke begrepet oppdragervold, men bruker heller begrepet vold. Begrepet inkluderer alt fra fysisk, psykisk, materiell og til seksuell vold. Jeg forstår hva du tenker, at foreldre bruker vold i forbindelse med grensesetting. Jeg tenker at det er svært viktig at man har fokus på dette i alle miljøer, og i samfunnet generelt da vold er et alvorlig samfunnsproblem og folkehelseproblem.
Han mener en av de viktigste tingene man kan gjøre, er å forklare hvordan vold påvirker barnet.
Når vi fratar foreldre en håndteringsstrategi, må vi samtidig kunne gi dem en annen.
– Vi forklarer familier hvorfor voldsbruk ikke er en god form for oppdragelse eller grensesetting. Når vi fratar foreldre en håndteringsstrategi, må vi samtidig kunne gi dem en annen. Jeg erfarer at foreldre i utgangspunktet er mottakelige for og positive til ny informasjon. Foreldre flest ønsker det aller beste for sine barn, og at de skal vokse opp til å bli gode samfunnsborgere. Når vi da bruker god tid til å forklare hvor skadelig volden er, både fysisk og psykisk, så er min erfaring at mange foreldre tenker seg om og er lydhøre for å endre sine metoder.
Generalisering kontra relativisering
– Ulike kulturer har ulike normer og ulike terskler for normsetting. Hvordan kan vi unngå misforståelser mellom familier og barnevern?
– Kulturbegrepet er ganske bredt og dynamisk, det gjenspeiler at kultur endrer seg. Kultur kan omfavne mange ulike underkategorier, som blant annet familiekultur. Vi på Barnevernvakten forsøker så godt vi kan å møte enhver familie som den unike familien den er, hvor vi må bli kjent med dem i vårt møte. Vi må bli kjent med deres familiekultur. Vi må være sensitive og møte familien med respekt, forståelse og nysgjerrighet. Samtidig må vi være klare på vår egen fortolkning av situasjonen, og ikke minst at vi som representerer det offentlige, har makt.
– Hvordan unngår vi å bli for kulturrelativistiske?
– Vi må finne balansen mellom å kunne ta hensyn og å utføre vår lovpålagte jobb når vi mistenker at et barn er utsatt for alvorlig omsorgssvikt. Vi må gjøre det klart at lovbrudd, inkludert vold eller overgrep, ikke kan godtas. Forskningen og lovverket forankrer barnets beste som fremste målestokk, noe vi også er pålagt å følge, jamfør Barnevernsloven og Barnekonvensjonen.
Fluktfokus
Strømmen av krigsflyktninger og migranter til Norge og Europa fra land som Syria, Irak og Afghanistan har også påvirket arbeidsoppgavene.
– Vi har lenge hatt fokus på familier som flykter fra et land til et annet og hvordan vi kan på best mulig møte disse familiene. Det handler blant annet om å ha kjennskap til hva en migrasjonsprosess kan bety for den enkelte, og ikke minst ha kunnskap om mennesker som er på flukt og er utsatt for alvorlige traumer.
– Innenfor barnevernsfaget snakker man mye om å møte barn og deres familier på en traumesensitiv måte, spesielt fordi det har kommet mange mennesker fra konfliktutsatte områder de siste årene. Vi har også lært mye fra nyere hjerneforskning om hva gjentatte traumer kan gjøre med hjernen til små og store barn. Vi vet at gjentatte traumer kan være svært skadelige for barnets utvikling, både fysisk og psykisk. Det positive er at hjernen kan trenes opp igjen. Positiv endring er mulig for alle, spesielt for barna våre.
– Det er en økende oppmerksomhet på traumer og traumeforståelse, og dette ser jeg på som et riktig og viktig fokus. Etter min mening bør det være en del av rammeplanen til alle utdanninger som utdanner studenter som skal jobbe med og for andre mennesker.
