- – Hvilken julesang liker du best? - 24.12.2018
- – Hvilket statsborgerskap ville du hatt i tillegg? - 17.12.2018
- – Skal du feire julebord i år? - 06.12.2018
“Bortsett fra hudfargen og håret lignet ikke afrikanerne på min slekt eller de andre afrikanere jeg møtte hos bestefar. Landsbyboerne gikk barføtt og i fillette klær. To kvinner slo på en morter med tunge pinner, mens guiden fortalte oss at dette var måten de laget mel til middagen på. Mennene satt i små grupper, mens de stirret på publikummet og snakket på et uforståelig språk. Det var vanskelig å vite hvem som var mest interessert, afrikanerne i europeerne eller europeerne i afrikanerne. Gjennom tregjerdet så hver gruppe på hverandre med den samme utilslørte nysgjerrigheten.
Uten forvarsel skjedde det jeg fryktet mest. Til tross for at jeg prøvde å gjemme meg i mengden, la en av afrikanerne merke til meg. Plutselig fikk jeg øynene til hele landsbyen rettet mot meg. Kvinnene lot være å lage mel, mens alle smilte til meg – som om de hadde sett et familiemedlem for første på en god stund.
Se, de ser på et av barna sine, sier en ung gutt blant tilskuerne og ser på meg. Dette satte en kjedereaksjon hvor alle, og både afrikanerne og tyskerne så på meg.”
Slik lyder et utdrag fra selvbiografien Destined to Witness: Growing Up Black in Nazi Germany av Hans-Jürgen Massaquoi. Tysk-liberieren var bare et lite barn da han, hans hvite mor Berta og deres venninne Ingeborg Möller dro på Hagenbecks Tierpark, en dyrepark rett utenfor hjembyen Hamburg.
Å stille ut mennesker fra andre verdensdeler var ikke uvanlig mange steder i Europa, og hendelsen, som fant sted tidlig på 30-tallet, gjorde et spesielt inntrykk på gutten som senere skulle bli verdenskjent for sitt unike innblikk fra livet som svart i Nazi-Tyskland.
Fra kongeslekt til offer for hets
Hans-Jürgen Massaquoi ble født i 19. januar 1926 i Hamburg. Hans mor, Bertha Baetz, hadde et kort kjærlighetsforhold til Al-Haj Massaquoi, sønnen av Momulu Massaquoi, en prins som tilhørte Vai-folket i Liberia.
Momulu var trolig den første afrikanske konsulen i Europa og tjente den liberiske staten i Tyskland i syv år, noe som var årsaken til Berta og Al-Hajs uvanlige, romantiske forhold. Med kongelig blod i årene nøt Hans et godt liv i et av de mer velstående områdene i Hamburg.
– Jeg forbandt svart hud med overlegenhet, siden våre tjenere var hvite, erindrer Hans i boken.
Imidlertid skulle Massaquois priviligerte liv endre seg. Grunnet politisk uro i Liberia bestemte Momulu og resten av familien seg for å flytte tilbake, mens Hans og Bertha ble igjen i Tyskland. Bertha ønsket heller ikke å utsette sin syke sønn for det tropiske klimaet og valgte heller å oppdra han i Hamburg. Dette var i 1930, tre år før Hitlers maktovertakelse.
Barndommen ble preget av stirring og kommentarer om Massaquois “uvanlige utseende”.
– Jeg ble alltid pekt ut fordi jeg så eksotisk ut, men mitt største ønske var å bli som alle andre.
Slapp forfølgelse
Hitlers maktovertakelse førte til et diktatur som åpent praktiserte rasediskriminering, og senere under andre verdenskrig, et av de verste folkemordene i historien.
Grupper som jøder og romfolk ble under nazismen klassifisert som “statsfiender” og fratatt alle statsborgerlige rettigheter. Svarte afrikanere var i nazistisk ideologi sett på som underlegne hvite. Blandingsbarn som Hans Jürgen ble sett på som et produkt av såkalt “Rassenschande” (raseskam). Samtidig var det veldig få svarte i Tyskland, noe som gjorde at de ikke ble ansett som en like stor trussel. Sannsynligvis var dette med på å redde livet til Massaquoi, som ikke havnet i konsentrasjonsleir, men i stedet måtte ta til takke med et liv som annenrangs borger. Barndomsvennene fikk bli med i Hitlerjugend og på sommerleirer. Hans Jürgen kunne som “ikke-arisk” ikke benytte seg av enkelte lekeplasser eller kolonihager.
For lille Hans-Jürgen ble annerledesheten for tung. Han ville tilpasse seg den nye ordenen, og klarte å overtale en nabo til å sy et hakekors på genseren hans. Samme dag ble den fjernet av moren etter skoletid, men læreren på Massaqouis skole klarte å forevige ironien i et fotografi; som den eneste mørkhudede i gruppen, men samtidig det eneste barnet med hakekors på.
– I motsetning til afro-amerikanere var jeg ikke utstyrt med arvede overlevelsesmekanismer som ble skapt og perfeksjonert av utallige forfedre, og videreført fra en generasjon undertrykte mennesker til den neste. I stedet måtte jeg liste gjennom et minefelt av potensielle katastrofer og utvikle egne instinkter for å overleve fysisk og psykisk i et land hvor rasisme og hat mot “ikke-ariske” var hverdagskost, skriver han i selvbiografien.
Måtte skjule romanse
Samtidig bød tilværelsen på en rekke overraskelser for den unge mannen. Som tenåring søkte han lærlingplass som maskinist. Da han møtte en av statens rådgivere, trodde han at han kom til å få negative kommentarer på grunn av sitt utseende. Istedet ble han hyllet for sitt håndarbeid og fortalt at han “kunne bli en god tjener for Tyskland i fremtiden”, etter hvert som landet skulle gjenerobre sine tidligere afrikanske kolonier.
I filmen Neger, Neger, Schornsteinfeger! (neger, neger, skorsteinsfeier) får vi også et unikt innblikk i hverdagslivet til tenåringsgutten. Hans hadde flere venner og forelsket seg i en nabojente ved navn Gretchen. Av frykt for å bli satt på arresten for brudd på raselovgivningen valgte de å holde romansen skjult, noe som kommer frem i selvbiografien.
– Når jeg fortalte Gretchen om mine bekymringer av å bli sett med henne i offentligheten, ble jeg overrasket da hun fortalte at hun delte samme frykt. Men hun var villig til å ta sjansen. “Vi må bare være forsiktige”, sa hun. Likevel var jeg ikke helt overbevist. Det siste jeg ønsket var at vi skulle havne i trøbbel. “Hva med moren din?”, spurte jeg. “Hva synes hun om at vi møtes på denne måten?”
– Min mor bryr seg ikke. Hun liker deg. Hun har betraktet deg en god stund og synes du er en gentleman. Hun vil heller at jeg skal være med deg enn de andre guttene.
Jazzmusiker og smugler
Året var 1942, da krigslykken begynte å snu for Hitler og tyskerne. Som strategisk viktig by ble Hamburg utsatt for massiv bombing fra de allierte. Hans-Jürgen og moren måtte ofte søke tilflukt i et av Hamburgs mange tilfluktsrom, i en by hvor over 40.000 sivile liv gikk tapt. Dette fikk tenåringen ofte til å lure på hvorfor han og livet til moren ble spart.
Etter krigen livnærte han seg som musiker på et av byens ulovlige jazz-utesteder. Etterkrigstiden var preget av arbeidsledighet, og Hans-Jürgen levde også av å smugle varer som han solgte på det ulovlige markedet.
Fra tysk til amerikansk rasisme
I 1950 gjorde Hans-Jürgen et av sine mest avgjørende livsvalg, da han flyttet til USA på jakt etter en bedre fremtid. Selv om han ble innkalt som soldat under Korea-krigen på 50-tallet og tjente sitt nye hjemland, ble tysk-liberieren svært sjokkert over segregeringen i landet.
– Selv på sitt verste var den amerikanske formen for rasisme enklere å holde ut enn den jeg opplevde som barn og ung i Nazi-Tyskland, innrømmer han i selvbiografien.
Massaquoi klarte til slutt å virkeliggjøre den amerikanske drømmen. I Chicago jobbet han som journalist, og ble til slutt redaktør i et av de mest kjent afro-amerikanske magasinene, Ebony. Hans unike liv gjorde ham også til en kjent figur i miljøet, og Hans-Jürgen brukte resten av livet på å gjenfortelle sitt liv overfor andre og bli en av de mest innflytelsesrike, flerkulturelle stemmene.
Ikke bitter
– Gjennom hele livet har jeg prøvd å legge min dystre fortid bak meg. Men denne produksjonen fikk meg til å konfrontere forstyrrende minner fra min oppvekst i Nazi-Tyskland som jeg trodde jeg hadde klart å komme meg gjennom, skal han i 2006 ha sagt til tysk presse i anledning lanseringen av Neger, Neger, Schornsteinfeger! fra 2006.
Hans-Jürgen Massaquoi, som tilbrakte sine siste dager i sitt nye hjemland, var ikke bitter på landet som oppfostret ham under nazistenes tid.
– For meg føles det fortsatt som å komme hjem igjen. Du kan ikke tro hvor glad og stolt jeg er for at min historie blir filmet på denne måten. Det er viktig for unge tyskere å forstå hvor essensielt frihet er.
Massaquoi gikk bort på sin 83-årsdag i Jacksonville, Florida.
(Kilder: Destined to Witness: Growing Up Black in Nazi Germany, Neger, Neger, Schornsteinfeger!,
Wikipedia, Chicago Tribune, noveladventurers.blogspot.no, telegraph.co.uk)
