Foto: Alejandro Decap
Funnene i rapporten «Omsorgsovertakelser og etniske minoriteter», som Utrop har omtalt, er slående. Ikke fordi den peker på noe revolusjonerende nytt, men fordi det gjøres for lite for å sikre en god nok kulturkompetanse for å gjøre noe med minoriteters problematiske forhold til norsk barnevern. Vi trenger derfor et målrettet og helhetlig kunnskapsløft på området, og dette må starte allerede i utdanningsløpet for kommende barnevernspedagoger.
På den positive siden slås det fast i rapporten at barnevernet ikke alltid forklarer problematiske forhold ut ifra kultur, i tilfeller hvor økonomi eller fattigdom kan være den avgjørende årsaken. Unntaket er likevel voldssaker. Her trekkes kultur oftere inn i omtalen av foreldrenes voldsbruk. Det er videre den manglende kunnskapen om kultur og språk som forskerne fremhever. For eksempel i tilfeller hvor barnevernet observerer samspillet mellom foreldre og barn, hvor språk eller kroppsspråk overses på grunn av manglende kompetanse.
Innvandrermiljø og trossamfunn jeg selv er i dialog med, føler at de i for liten grad blir benyttet av utdanningsinstitusjonene.
Rapporten tar også opp i hvilken grad det tas hensyn til det etniske, religiøse, kulturelle og språklige i vurderingen av samvær med foreldre og ved plasseringssted i fosterhjem. Dette hensynet vektlegges i liten grad, og det pekes istedenfor på at det kan være vanskelig for barn å tilpasse seg i en ny familie med en annen kulturell hverdag. For det finnes i dag ingen forskning som sier noe om hvordan minoritetsbarn takler dette på lengre sikt.
Noen av rapportens funn
Når det gjelder religion, slår rapporten fast at dette er noe som i ennå mindre grad enn kultur og språk tas hensyn til. Det vises blant annet til en sak med en gutt i et beredskapshjem som har kommet i tenårene, og videre har blitt svært opptatt av sin religiøse bakgrunn. Hans mor er bekymret ettersom han skal ha forsøkt å pålegge henne bruk av hijab. Beredskapshjemmet deler ikke morens bekymring, og det forskerne omtaler som starten på en mulig radikaliseringsprosess. På den andre siden vises det også til en sak hvor to barn bruker beredskapsfamilien som begrunnelse for hvorfor de ikke går i kirken på søndager, etter press fra spesielt far. Hver enkelt sak er derfor unik.
Utdanningen må styrkes
Alt i alt kan vi slå fast at barnevernets kulturkompetanse ikke er god nok i møte med minoritetsfamilier. Så hva kan vi gjøre?
I Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets egen handlingsplan for å bedre tillit mellom etniske minoritetsmiljø og barnevern 2016-2021, skal det gjøres en gjennomgang av behovet for bedre kompetanse, «og føre en videre dialog om kompetanseheving med universitets- og høyskolesektoren».
I dag er det en lang rekke høgskoler og universiteter i Norge som utdanner framtidens barnevernspedagoger. Det må derfor settes inn en helhetlig styrking og målrettet opplæring i kultur og religionsforståelse, som en obligatorisk del av utdanningsløpet. Jeg forventer at dette allerede er under arbeid, men at det kan være svært ulik gjennomføring fra studiested til studiested. Jeg vil likevel trekke frem Universitet i Sørøst-Norge, som har utviklet en egen barnevernsutdanning rettet mot kompetanse om det flerkulturelle samfunn.
Slik jeg ser det, trengs det også en klarhet i hvordan dette gjennomføres i selve undervisningen. Skjer dette ved pensum som diskuterer tematikken, gjennom egne forelesninger eller hele emner som tar opp kulturforståelse? Er emnet videre valgfritt eller obligatorisk, eller forventes det at slik kompetanse skal komme som en del av praksisen?
Innvandrermiljø og trossamfunn jeg selv er i dialog med, føler at de i for liten grad blir benyttet av utdanningsinstitusjonene. Spesielt trekkes barnevernesutdanningen fram, fordi det også fra deres side er velkjent at det foreligger mange fordommer mot barnevernet blant minoriteter. For hvem er det sitt ansvar at slike møter finner sted?
Det bør uten tvil være utdanningsinstitusjonenes oppgave. Her må de lokale minoritetsmiljøene sees på som en ressurs, uavhengig om det er en kulturforening eller et trossamfunn. Når flere videregående skoler i hele landet hvert år besøker både moskeer, templer og kirker, så bør barnevernspedagogikken følge etter. All ære til dem som får dette til i praksis. For det er ikke nok å hente inn en godt integrert minoritetsperson for å holde en forelesning om sine erfaringer med barnevernet.
I tillegg har mange av studieprogrammene etter all sannsynlighet et allerede stramt studieløp, hvor ex.phil og ex.fac fortsatt kan utgjøre en obligatorisk del av det første studieåret. Jeg vil på ingen måte de to nevnte fagene til livs, men i utdanningen til en så viktig yrkesgruppe som barnevernspedagoger, så vil jeg hevde at studiepoengene bør hentes i form av mer kultur- og religionskompetanse. Dette kommer ikke bare minoritetsfamilier og barnevernet til gode, men hele samfunnet.
