Foto: Flickr
«Vi tok [frivillig] imot 1500 til behandling i Norge for å avhjelpe [Italia og Hellas] med 750 per år. Vi var et av de få landene som faktisk fylte kvoten.»
Erna Solberg, Høyre, 26.06.2018 Politisk kvarter
Det er riktig at Norge frivillig tok imot 1500 asylsøkere til behandling i Norge for å avlaste Italia og Hellas. Ordningen statsminister Erna Solberg snakker om var et EU-program hvor Norge ikke var forpliktet til å delta. Stortinget vedtok at Norge likevel skulle ta imot 1500 asylsøkere over ordningen. Norge var et av de få landene som faktisk oppfylte forpliktelsen sin, ved å ta i mot 1509 personer i løpet av 2016 og 2017.
Natt til 29. juni ble en avtale , som går ut på at EU-land i fellesskap skal ta hånd om flyktninger og migranter som plukkes opp i Middelhavet, signert. Tre dager tidligere var migrasjonssituasjonen tema i Politisk kvarter på NRK. Her ble et felleseuropeisk mottakssystem diskutert.
Statsminister Erna Solberg ble intervjuet per telefon, hvor hun hevdet at Norge tidligere har bidratt frivillig til å avlaste land i ytterpunktene av Europa, som Italia og Hellas:
– Norge tok dette på frivillig basis i den første kvoten som ble laget. Vi tok i mot 1500 til behandling i Norge for å avhjelpe det, med 750 per år.
Erna Solberg hevdet også at Norge var et av de få landene som faktisk fylte kvoten.
Stemmer dette?
Kvoten statsministeren snakker om gjelder EUs relokaliseringsprogram , som ble foreslått av EU-kommisjonen i mai 2015. Programmet skulle avlaste Italia og Hellas, som fikk ansvaret for svært mange asylsøkere på grunn av Dublin-avtalen . Her er nemlig hovedregelen at søknaden skal behandles av det første Dublin-landet asylsøkeren kommer til.
Nå kunne visse asylsøkere som kom til disse landene under den pågående flyktningkrisenoverføres til andre EU-land, for å få søknaden om beskyttelse behandlet der. Ordningen fikk flertall i Europaparlamentet i september 2015.
Ifølge Europaparlamentet var dette første gang EU-kommisjonen foreslo å bruke beredskapsmekanismen i Lisboa-traktaten , som gjør at andre EU-land kan forpliktes til å hjelpe til når ett land mottar mange immigranter på en gang. Forslaget gjaldt først 40 000 asylsøkere til Italia og Hellas i perioden 16. september 2015 til 17. september 2017. Ordningen fikk flertall i Europaparlamentet i september 2015, og ble senere utvidet med 120 000 personer.
Siden Norge ikke er medlem i EU , var vi ikke forpliktet til å delta i relokaliseringsprogrammet. Daværende justisminister Anders Anundsen (Frp) var likevel observatør i Brüssel, og fastslo at Norgehadde som intensjon å delta i relokaliseringen.
Noen uker senere foreslo regjeringen å delta ved å ta imot 1500 asylsøkere. Dette ble vedtatt av Stortinget 3. desember 2015 i forbindelse med finansdebatten, i det såkalte asylforliket. I juli 2016 var Justis- og beredskapsdepartementets instruksklar.
Relokalisering av asylsøkere er ikke det samme som kvoteflyktninger , eller overføringsflyktninger. Kvoteflyktninger har allerede status som flyktning i det de kommer til Norge, mens asylsøkere som skal relokaliseres må søke om asyl i landet de kommer til. Imidlertid gjaldt programmet bare asylsøkere fra land som har en innvilgelsesandel på over 75 prosent.
Det stemmer, slik Erna Solberg hevder, at Norge tok imot de 1500 asylsøkerne de hadde forpliktet seg til. Totalt tok Norge imot 1509 personer fordelt på 2016 og 2017. I praksis var det hovedsakelig asylsøkere fra Eritrea og Syria som ble relokalisert til Norge.
Men hva med de andre landene som forpliktet seg til å motta asylsøkere under denne ordningen? Stemmer det at Norge var et av de få landene som faktisk fylte kvoten, slik Erna Solberg hevder?
Ifølge EU-kommisjonen forpliktet medlemslandene seg til å ta imot totalt rundt 98 000 asylsøkere tilsammen – 63 302 fra Hellas og 34 953 fra Italia. Da ordningen ble avsluttet 26. september 2017 hadde litt over 29 000 asylsøkere blitt relokalisert. Tallet har siden steget til rundt 35 000 fordi det er mulig å søke på etterskudd, hvis man var omfattet av ordningen .
Kvotene ble fordelt mellom EU-landene etter en distribusjonsnøkkel basert på befolkningstall, BNP, antall tidligere asylsøknader og arbeidsledighet. Danmark, Storbritiannia og Irland var unntatt fra ordningen etter Lisboa-traktaten , men Irland valgte likevel å delta.
Flere land har lav oppfyllelsesgrad. Både Ungarn og Polen har nektet å ta imot asylsøkere over ordningen, og sammen med Tsjekkia ble det varslet at landene skulle ilegges EU-sanksjoner fordi de nektet å følge avtalen.
Bare Malta og Irland har hittil oppfylt forpliktelsene sine fullstendig. Norge var ikke forpliktet siden vi ikke har EU-medlemsskap, men meldte inn vår egen kvote på 1500 asylsøkere etter et stortingsvedtak. Denne har Norge oppfylt. Dermed stemmer det at Norge var et av de få landene som faktisk fylte kvoten, slik Erna Solberg hevder.
Da EUs relokaliseringsprogram formelt ble avsluttet i september 2017, ble ordningen kritisert for ikke å ha oppfylt målet om å relokalisere 98 000 asylsøkere. Amnesty International skrev at europeiske land hadde «mislykkedes totalt» , og Human Rights Watch kalte ordningen «en farse» .
Men ifølge EU er årsaken til at bare rundt en tredjedel av de 98 000 ble relokalisert, at flyktningsituasjonen i Europa endret seg siden programmet ble vedtatt. I en e-post til Faktisk.no skriver en pressetalsmann hos EU-kommisjonen at relokaliseringsprogrammet har vært en suksess, og at 96 prosent av asylsøkerne som oppfylte vilkårene i ordningen ble flyttet til et annet land:
– Det faktiske antall personer som skulle flyttes, viste seg å være mye lavere enn det som ble forventet, altså 34 000 i stedet for 160 000 i september 2016. De opprinnelige forpliktelsene til medlemslandene har blitt foreldet. På grunn av flyktningavtalen mellom EU og Tyrkia kom det færre innvandrere enn tidligere forventet. Dette er grunnen til at nesten ingen av medlemslandene har nådd sin opprinnelige forpliktelse, rett og slett fordi dette ikke var mulig på grunn av et lavere antall kandidater.
Les faktasjekken på Faktisk.no
