- Kristen Oslo-fotograf nekter å ta bilder av skeive - 29.03.2023
- «Ways of Seeing» og Tjønn sentrale under kritikerprisene - 17.03.2023
- – Mediene gjentar feil om Linné-benken på Tøyen - 12.03.2023
Den skjønnlitterære forfatteren
Brynjulf Jung Tjønn vant nå i mars litteraturkritikerprisen for beste voksenbok med lyrikkutgivelsen Kvit, norsk mann (Cappelen Damm). Mens kunstnerne Hanan Benammar, Sara Baban
og Pia Maria Roll ble av Kritikerlaget nominert til årets beste sakprosabok for Jeg skulle si storm. Boka om Ways of Seeing (Oktober Forlag).
– Jeg ser på nominasjonen som et tegn på at boka anerkjennes som et viktig dokument for historien om rasisme i dagens Norge. Men også som en anerkjennelse av en måte å dokumentere komplekse kunstneriske prosesser på, sier Benammar til Utrop.
Inviterer til «humanistisk orientert samtale»
Benammar er basert i Oslo og er opprinnelig fra Frankrike med familiebakgrunn fra Algerie – en bakgrunn som betones i Ways of Seeing-stykket. Sammen med scenekunstneren Sara Baban (med bakgrunn fra Kurdistan) og teaterregissør Pia Maria Roll (fra Oslo) skapte hun et voldsomt rabalder med stykket Ways of Seeing på Black Box teater fra november 2018.
I samarbeid med blant andre Hege Storhaug (Human Rights Service) gikk nemlig justisministerens samboer, Laila Bertheussen, da ut i pressen og anklaget kunstnerne for å ha invadere hennes hjem. Årsaken til anklagene var at tydelig anonymiserte bilder av maktpolitikeres boliger ble brukt i stykket. Kort tid etterpå ble det tagget «rasisit» på justisministerens hus, og det ble branntilløp i statsrådens bil.
I offentligheten fikk de tre kunstnerne skylden, og statsminister Erna Solberg angrep dem. Men i mars 2019 ble Bertheussen selv pågrepet av politiet. Og justisminister Tor Mikkel Wara måtte gå av. Bertheussen ble dømt til 20 måneders fengsel for å ha angrepet demokratiet i Norge, med det motiv å forsøke å gi de tre kvinnene skylden.
Juryen til Norsk Kritikerlag skriver følgende i sin begrunnelse for å nominere de tre kunstnernes bok til litteratkritikerprisen for beste sakprosabok 2022:
«Jeg skulle si storm. Boken om Ways of Seeing er et viktig vitnesbyrd om hva som sto på spill både i forkant og etterkant av oppsetningen: det frie kunstneriske uttrykket, og kampen om definisjonsmakten.»
Kritikerlagets jury mener boken tar et oppgjør med «en voldsom og lite nyansert debatt og inviterer til en humanistisk orientert samtale om kunst, aktivisme, kroppslig og mental sårbarhet og trygghet, i sum hva det vil si å leve i Norge i dag».
Kritiske kritikere
Ett av flere grep i teaterstykket er bruken av anonyme fotografier av husene til mektige personer: som Resett-støttende næringslivstopper på høyresiden, militærtopper og Natos generalsekretær Jens Stoltenberg.
Men verken i stykket eller i boken kan man finne ut hvor husene er. Ways of Seeing-stykket forsøkte, ifølge kunstnernes egen forklaring, å kartlegge nettverkene som har som mål å gjøre Norge til et mer rasistisk samfunn. Og derav vise sammenhengen mellom rasisme, demokrati, makt og overvåkning. Stykket er det mest omtalte teaterstykket siden andre verdenskrig.
NRKs litteraturkritiker Marta Norheim roste i høst Jeg skulle si storm. Hun konkluderte med at «medieversjonen av Ways of Seeing var heilt ute av proporsjonar». Men Klassekampens anmelder, Kaja Schjerven Mollerin, skrev på sin side at boken inneholder «pussig mye enighet om et stykke som har skapt så stor splid». Også Aftenposten påsto noe lignende: «De mange bidragsyterne i denne store artikkelsamlingen er indignert på omtrent samme måte, og de vinkler historien ganske likt.»
Senere kom det imidlertid fram i Utrop at boken faktisk inneholder en lang rekke ulike stemmer, inkludert mange tekster fra stykkets kritikere i 2018–2019. Avisene med de sterkeste angrepene mot teaterstykket var også de som publiserte de sterkeste angrepene mot boken.
– Bra at stykket blir diskutert
Selv om ikke Jeg skulle si storm ikke vant i kategorien for beste sakprosabok for voksne, noe Tore Rem gjorde med boken Olav V, mener Benammar det er en stor anerkjennelse å bli nominert.
– Det føles veldig godt å med en nominasjon etter en så lang prosess, og de andre bøkene som er nominert i kategorien er veldig gode. Det er veldig fint å bli anerkjent blant så viktige forskere og forfattere, sier Benammar til Utrop.
– Har du noen kommentarer til hvordan boken er blitt mottatt?
– Vi hadde en del gode anmeldelser og interessante kommentarer. Jeg tror at når du lager et kunstverk, så er det bra at det blir debattert. Det har vært fantastisk å jobbe med Oktober Forlag, og det har vært veldig givende å jobbe med denne boken, avslutter hun.
I dag arbeider Benammar, Baban og Roll med et nytt teaterstykke som har premiere i april. Benammar jobber ved siden av dette også med en soloutstilling på Bonusfabrikken, der det er premiere i oktober.
Sterke dikt fra Tjønn
En av de nominerte til prisen for beste voksenbok var Mazdak Shafieian (f. 1980 i Iran) for romanen Skinnende døde (Gyldendal). Men den som vant den prisen, var Brynjulf Jung Tjønn (f. 1980), for lyrikkutgivelsen Kvit, norsk mann.
Tjønn ble som liten adoptert fra Sør-Korea, før han vokste opp på Feios i Sogn og Fjordane. Han har tidligere vunnet blant annet Brageprisen for beste barne- og ungdomsbok.
Da Utrop ringte Tjønn i forkant av prisutdelingen, var han typisk nok på skitur på Nesfjellet i Hallingdal. Da vi senere ringte ham etter at han fikk litteraturkritikerprisen, svarte han slik:
– Det føles stort og uventa å vinne Kritikerprisen for beste skjønnlitterære voksenbok. Kritikerprisen er en spesiell pris, fordi den ikke er juryert: Vinneren stemmes snarere frem av alle kritikerne i Norge. Så det er en demokratisk pris, der alle de profesjonelle leserne får være med og bestemme. Derfor henger denne prisen høyt hos norske forfattere, sier Tjønn.
Han mener juryens uttalelse (der juryleder Ingunn Økland sa at flere hadde grått da de leste boken hans) både var god og rørende. Tjønn mener at de har forstått hva han ønsket med prosjektet. For i boken får vi lese et sterkt minneord om Arve Beheim Karlsen, sogndalsgutten som ble adoptert fra India og funnet død i Sogndalselva i 1999, etter at han hadde blitt jaget av en ungdomsgjeng. Til Vårt Land, forteller Tjønn at drapet på Johanne Zhangjia Ihle-Hansen i Bærum i august 2019, samt ubehagelige episoder under koronaepidemien, utløste arbeidet med diktsamlingen.
«Vemodig protest mot rasisme»
Juryen skriver i sin begrunnelse at Tjønns mektige og gripende minneord om Beheim Karlsen vil bli stående i norsk litteratur:
«Dette diktet viser hvilken kapasitet denne forfatteren har. Han evner å ornamentere helt enkle setninger med slående bilder. Dikteren liksom hvelver en flott og fredfull natur over den menneskeskapte tragedien. Midt i et landskap der ‘ferjer sklir som kvite kvalar / mellom små bygder’, der lever det også et dødbringende hat.
Kvit, norsk mann er en vemodig protest mot rasisme. Den er en utpreget samfunnsnyttig bok som også har mye å bidra med når et nyopprettet utvalg nå skal i gang med å granske utenlandsadopsjoner til Norge. Ja, Kvit, norsk mann er et vemodig, vitalt og nødvendig bidrag til samtidslitteraturen.»
Utenforskap og rasisme blant adopterte
På kafé etter en skitur i den norske fjellheimen forteller Tjønn at adoptertes erfaringer nesten ikke har vært å se i norsk litteratur.
– Hvilke reaksjoner har du fått fra andre adopterte?
– Jeg så mange reaksjoner i sosiale medier da det ble offentligjort at boka ble nominert – at det ble veldig godt tatt blant andre adopterte. Det er noe med at fokus på adopterte har det vært lite av i Norge, selv om de har vørt i Norge i 60 år. Adopterte finnes nesten ikke i norsk offentlighet, vi finnes nesten ikke i norsk litteratur, vi har nesten ikke blitt forsket på. Så når en bok som tar opp dette med utenforskap og rasisme blant adopterte blir nominert til en så viktig pris, så tror jeg det føles som om tematikken blir anerkjent enda mer. For meg er det utrolig viktig at boka blir anerkjent på grunn av tematikk, men også fordi den har kvaliteter, sier Tjønn.
– Så andre med adoptivbakgrunn kan nå føle seg mer representert?
– Selv så manglet jeg forbilder som ung. Jeg hadde ingen forbilder med adoptivbakgrunn, så det å se at det finnes forfattere med adoptivbakgrunn som får anerkjennelse, tror jeg er ganske viktig. Også for å øke muligheten for mangfold i litteraturen – og det at andre med minoritetsbakgrunner får lyst til å skrive. At de ser at det er mulig, avslutter Tjønn.
