Foto: Grazyna Skarpås
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
I boka «Ingen er uskyldig» av religionshistoriker Torkel Brekke blir Lars Gule trukket fram som eksempel på en person med antisemittiske holdninger på norsk venstreside. Nå avviser Gule påstandene.
– Jeg synes ikke det er greit å bli omtalt som antisemitt, sier Gule til Klassekampen.
Forfatteren viser til Gules rolle styremedlem i BDS Norge-bevegelsen, som blant annet tar til orde for boikott av Israel. Gule sluttet seg også til den palestinske organisasjonen Democratic Front for Liberation of Palestine. I 1977 ble han stoppet på flyplassen i Beirut med sprengstoff i ryggsekken.
– Har metodiske svakheter
Gule har reagert kraftig i intervjuet, og mener boken lider under store metodiske svakheter.
– Brekke har for eksempel ikke snakket med flere av dem han skriver om, og han forholder seg svært selektivt til faglitteraturen på feltet. Etter mitt syn er hovedtesene i boka uholdbare faglig sett, sier Gule til Klassekampen.
Gule mener videre at en stor svakhet ved Brekkes argumentasjon er at han ikke benytter en tydelig definisjon av antisemittisme.
– Kombinert med at han unngår å referere til seriøs Midtøsten-forskning, fører dette til at hele prosjektet framstår som propagandistisk. Og legitim kritikk av staten Israel blir slått i hartkorn med antisemittisme.
– Sprer konspirasjonsteorier
Utrop har snakket med forfatteren om boken og fremstillingen av blant andre Gule.
– Lars Gule reagerer sterkt på din fremstilling av ham i boken. Hvordan stiller du deg til hans reaksjon i Klassekampen?
– Jeg deltar ikke i debatter på sosiale medier, slik han gjør, så jeg kjenner ikke til andre
reaksjoner enn det han har sagt til Klassekampen. Jeg merker meg der at han ikke påpeker
noen feil i det jeg skriver om ham.
Videre sier forfatteren:
– Jeg viser blant annet at han sprer konspirasjonsteorier når han hevder offentlig at jøder selv sto bak de voldelige angrepene på jøder i den arabiske verden på 1940- og 50-tallet, som gjorde at de arabiske landene ble tømt for jøder. Slike konspirasjonsteorier henger sammen med andre ideer og fordommer, og de er farlige. De som sprer slike usannheter bidrar til et vanskeligere klima for norske jøder, sier forfatteren.
– Ensidig kildeutvalg
Utrop har kontaktet Gule, som svarer følgende:
– I intervjuet med Klassekampen uttaler jeg meg om mangelen på stringent metode og et ensidig kildeutvalg. Så skal jeg komme tilbake til det han skriver om meg personlig – og som er påviselig feil eller skjemmet av urimelige tolkninger. Det er slikt som kunne vært unngått dersom Brekke hadde tatt kontakt med meg.
Gule avviser at han sprer konspirasjonsteorier om «at jøder selv sto bak de voldelige angrepene på jøder i den arabiske verden på 1940- og 50-tallet…»
– Dette er påstander som har vært presentert mange ganger – også av jøder i Israel som mener seg rammet av bombene som gikk av i Bagdad i 1950-51. Ellers er bombeangrepene i Kairo i 1954 (Lavon-affæren) godt kjent.
– Gjengir uriktig kontekst rundt terroranklager
Gule ser det også som “litt merkelig” at Brekke sier han ikke følger debatten på sosiale medier.
– Samtidig har han altså plukket dette opp fra Facebook, men uten å gjengi kontekst. Mangel på kontekst kjennetegner også andre gjengivelser og «tolkninger» av hva jeg har skrevet.
Han sier at det er feil når Brekke skriver:
«Gule har hevdet at bomben skulle brukes mot et hotell og bare var tenkt som en symbolsk aksjon for å markere at det var ti år siden krigen i 1967.» (s. 194).
– Faktum: Jeg ble forspurt om å gjennomføre en aksjon i Israel og ble foreslått tre ulike mål. Det forelå således ingen konkrete planer om et terrorangrep.
Foreslo angrep mot statue
Forslagene var et hotell i Jerusalem som angivelig ble brukt av militær etterretning til møter, et «borgerlig» boligområde utenfor sentrum av Jerusalem, og en fotgjengerundergang i Tel Aviv, ifølge Gule.
– Hotellet kunne være et militært mål dersom det foregikk møter der når jeg eventuelt var der. De to andre forslagene var sivile og ble umiddelbart avslått av meg. Og fordi det knapt ville være mulig å avgjøre om det foregikk militær møteaktivitet i hotellet, var dette mer enn tvilsomt. Derfor foreslo jeg et mer symbolsk mål, for eksempel en statue av Theodor Herzl. For et terrorangrep mot et hotell ville selvsagt ikke være noen symbolsk aksjon. Her framstiller dermed Brekke de faktiske forholdene feil og motsier seg selv.
– Traff ingen andre nordmenn
Videre forteller Gule til Utrop:
– Jeg skulle tenke gjennom muligheten for å gjennomføre en slik aksjon mens jeg reiste hjem til Norge, og folkene i DFLP sa at jeg selv måtte bestemme mål på stedet. Dersom jeg bestemte meg for å reise til Israel, skulle jeg ringe et telefonnummer på Kypros. Det var én måned til tiårsmarkeringen av krigen i 1967. Dette ville gi meg tid til å tenke gjennom det hele. Det var altså ikke noe som var avgjort da jeg ble arrestert på flyplassen i Beirut.
Ifølge Gule har han aldri sagt at han møtte andre nordmenn som fikk geriljatrening i Midøsten.
– Derimot har jeg fortalt om to svensker som kom med en ambulanse og medisiner til palestinerne, som jeg møtte på hotellet jeg bodde en stund i Beirut. Påstandene om 25 nordmenn som fikk geriljatrening er grepet ut av luften og verserte i noen aviser en kort stund i 1977 (s. 195).
Feil om flykapring
Videre hevder Gule at Brekke insinuerer at en PLO-talsmann trodde han skulle være med på en flykapring (s. 195).
– Brekke skjønner ikke at mannens uttalelser er et statement for å markere forskjellen på PLO/Fatah og PFLP, og intet har med at jeg skulle kapre noe fly. Det skjønner man selvsagt også hvis man tenker seg om, noe Brekke ikke gjør. For sprengstoff og fenghetter, samt brev til israelske aviser, lå i en ryggsekk som ikke var tilgjengelig for noen inne i flykabinen. Men slike selvmotsigelser er tydeligvis ikke viktige for Brekke.
Avviser at BDS er jødehat
I boken blir BDS Norge presentert som “en organisasjon som er stemplet som antisemittisk i flere land” (s. 196). Initialene står for “boycot, divestment and sanctions”.
– BDS Norge er en egen norsk organisasjon og vi er så visst ikke stemplet som antisemittisk i andre land. Derimot er den internasjonale BDS-bevegelsen det. Kanskje en mindre feil, men en helt unødvendig glipp som kunne vært unngått dersom Brekke hadde visst hva han skrev om – eller hadde snakket med meg.
– Flere skjevheter kunne vært påpekt, men dette rekker for å vise at Brekke har skrevet feil om meg. Det er altså et generelt skjevt kildetilfang, total mangel på metodisk stringens pluss feilaktig gjengivelser av hva som skjedde med meg i Libanon i 1977 og masse «guilt by association» som gjør boka til ren propaganda for Israel og sionistisk ideologi.
– Avsporer fokuset
Forfatter Brekke mener på sin side at Gule kommer med avsporinger.
– Det er fullstendig urimelig at en anti-sionistisk aktivist med så stor offentlig profil gjennom flere tiår skal mene at han er tråkket på tærne av at jeg har brukt hans offentlige skriverier og handlinger i en debattbok om antisemittisme. Dette avsporer og fjerner fokuset fra det som er viktig, som at langt over halvparten av norske jøder skjuler sin jødiske identitet fordi de er utrygge i Norge, blant annet som konsekvens av den type retorikk som Gule har stått for i snart 50 år, sier han til Utrop.
