- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
Hvilke underliggende faktorer kan sammenfalle slik at vi ender opp med å produsere diskriminerende og ekskluderende innhold?, var et av spørsmålene som forskerne Cristina Archetti (UiO) og Banafsheh Ranji (NTNU) tok opp under et arrangement på Pressens Hus.
Archetti er professor i journalistikk og politisk kommunikasjon ved Institutt for medier og kommunikasjon. Ranji har postdoktorat i sosiologi.
Forskerne leder studien «Medieframstilling av innvandrere og dens påvirkning på integrering», som fokuserer på hvordan norsk journalistikks måte å representere innvandrere på under Covid-pandemien virket inn på innvandrernes hverdagsliv.
– Stigmatiserende tone
Hovedfunnet ifølge forskerne var at en stor andel artikler hadde en stigmatiserende og diskriminerende tone overfor folk med innvandrerbakgrunn. Et av eksemplene var Aftenposten-artikkelen som brukte begrepet “innvandrersmitte” høsten 2020. Aftenposten endret tittelen etter interne og eksterne reaksjoner.
– Vi ser at dette er konstant i måten minoriteter ble omtalt. Stigmatiseringen skjedde også på en implisitt måte, spesielt med referanser til innvandrernes kultur, religion og forholdene i opprinnelseslandet, som årsak til høyere smittetall. Spesielt betydningen av kultur ble fremhevet, og innvandrere ble fremstilt som en gruppe uten egne kontrollmekanismer i en krisesituasjon, sier forskerne til Utrop. Innvandreres kultur og identitet ble fremstilt som statisk og uforanderlig, sier forskerne.
– Kulturen ble også fremstilt på en måte at den kunne ha negative konsekvenser for samfunnet ellers, og at statlig intervensjon var riktig virkemiddel.
Inviterte bransjen
– Har dere invitert ulike bransjeaktører, eller snakket med dem, for å ta opp hvordan de omtalte innvandrerbefolkningen?
– Forskningen vår er nylig publisert og eventet vi nettopp avholdt er det første som tar opp liknende problemstillinger. Vi inviterte mange, men ser at oppmøtet ikke var helt på topp. Vi har også prøvd å nå ut til flere journalister med minoritetsbakgrunn, sier Archetti.
Ifølge henne startet samarbeidet studiet på uavhengig grunnlag, uten statsstøtte, midt under pandemien.
– Så fikk vi etter hvert forskningsmidler fra Medietilsynet, og kunne starte på ordentlig sommeren 2021. Som forskere og universitetsansatte har vi også andre prosjekter å forholde oss til.
Importsmitte som særnorsk fenomen
– Har dere sett på andre komparative studier fra utlandet?
– Vi har sett hvordan innvandrerbefolkningen har blitt portrettert i andre lands medier, og merket oss liknende mønstre. Innvandrere har også blitt fremstilt negativt, og som “smittebærere”. Vi så dette i stor del i vestlige medier, noe som igjen viser at det finnes systemiske oppfatninger. For oss virket dette som et særnorsk fenomen. Hovedpoenget her er at selv om vi har sett lignende dekning, skilte den norske dekningen seg spesielt ut for sin diskriminerende karakter.
Archetti, som selv er italiensk og har familie i Storbritannia, fulgte også med på pandemidekningen i de to landene.
– Sakene som ble skrevet om innvandrere handlet, spesielt i begynnelsen av pandemien, om rasismen folk med bakgrunn fra Øst-Asia ble møtt med. Jeg ser at man i Norge hadde en særfokus på innvandrere og deres smittesituasjon hele veien. Ingen andre land i Europa brukte uttrykket “importsmitte” så mye som norsk presse, mens i Italia og Storbritannia ble ordet knapt nevnt. I Italia ble familiebakgrunn heller ikke nevnt, i motsetning til Norge. I andre land ville man heller nevnt opprinnelig nasjonalitet.
320 artikler
Forskerne har sett på 320 artikler, alt fra nyhetssaker til kommentarstoff i ulike riksmedier.
– Vi knyttet artiklene opp mot søkerordene “norskfødt”, “utenlandskfødt” og “importsmitte”. Vi fant ut at 240 av disse handlet spesifikt om pandemien, og analyserte artikler i VG, Aftenposten og Klassekampen, sier Ranji.
– Hvor mange hadde en negativ og hvor mange hadde en positiv omtale?
– For oss er det vanskelig å kategorisere enhver artikkel. Først etter å ha lest et visst antall kunne vi se en tendens og en akkumulativ effekt. Noen artikler kunne ha en positiv omtale, men likevel knyttes opp mot en artikkelserie, hvor fremstillingen av innvandrerbefolkninger var kritisk og negativ. Så har vi også artikler om “gode innvandrere” som “forsøker å forklare reglene for andre”. Inntrykket leserne kunne sitte med er at et stort flertall av innvandrerne ikke fulgte reglene, sier Archetti.
– For lite helsefokus
– Helseaspektet var ofte fraværende, sier Ranji og forklarer:
– Innvandrere hadde proporsjonalt høyere smittefrekvens enn blant flertallet, mens majoriteten hadde alltid høyere smittetall i absolutte tall. Likevel skrev man lite om at innvandrerbefolkningen generelt sett har dårligere underliggende helse og er fattigere enn majoriteten. Artiklene nevnte nesten ikke psykiske faktorer som flukttraumer, og hvordan dette påvirker helhetlig fysisk helse.
– Var det for mye snakk om kultur og for lite om helse?
– Vi så jo at den generelle helsediskusjonen var knyttet opp mot det kulturelle. Kultur ble sett på som biologisk.
Lite overrasket over omtalen
Forskerne snakket også med innvandrere som del av studiet.
– Folk var i det hele tatt lite overrasket over måten de ble omtalt på. For dem var en slik mediedekning noe som de så som systemisk og “vanlig”. Folk var klar over at skillelinjer og motsetninger i samfunnet kunne bli større under en krisesituasjon som en pandemi. Flere sa at “nå får vi skylden igjen”, sier Archetti.
En av konsekvensene av et slikt krisenarrativ, ifølge Ranji, er nettopp mer stigmatisering, blant annet gjennom presseomtalen.
– Innvandrere ble til tider hovedansvarliggjort for smittesituasjonen. Til sammenlikning ble norske myndigheter hyllet for sine tiltak, og ikke minst for sine tiltak overfor innvandrerbefolkningen. Vi så jo også at dette er del av en større problematikk, hvor et begrep som “innvandrer” i norsk presse er uklar og tvetydig.
Vil inspirere til mer varsomhet
Forskerne vil gjennom studiet inspirere journalister til å dekke nye kriser med mer varsomhet og hensyn.
– Egentlig ser vi at fremstillingen av minoritetsgrupper er den samme i en situasjon som uten krisepreg. Å kunne se omtalen gjennom “innvandrerøyne” vil være til hjelp. Uansett hvor mange journalister med minoritetsbakgrunn som rekrutteres, så er det viktigst å få inn minoritetsblikk inn i redaksjoner, hvor flertallet har majoritetsbakgrun, sier Archetti.
Et av problemene med mangfold er ikke viljen om å være mangfoldig, men hvordan dette gjøres.
– Vi snakker om “mangfold”, men har lite forståelse for hva dette faktisk betyr. “Mangfold” oppnås ikke bare ved å ansette personer med etnisk minoritetsbakgrunn. Du kan ikke oppnå ekte mangfold hvis du ikke er villig til å endre tilnærmingen din og måten å se på. Når vi snakker bevisst om mangfold handler det om åpenhet for andre blikk, andre historier og andre omtalemåter. Ikke om å være ekspert i andre kulturer. Å kunne endre blikk, og endre narrativet vi har tatt for gitt er kanskje den største utfordringen. Her handler det mer enn bare journalistikk, men om strukturer i samfunnet. Stukturer som pressen og andre aktører bør kunne stille spørsmål til.
