Foto: Ram Gupta
- Når kan refinansiering uten sikkerhet være lurt? - 28.10.2024
- Forbrukslån uten sikkerhet eller kredittkort: Hva skal du gå for? - 28.10.2024
- Sparevinduer: En investering i komfort og stil - 28.10.2024
«Somaliere er svakt integrerte». «Somaliere er mer kriminelle». «Somaliere vil ikke jobbe». «Hva er det med somalierne?»
Dette er overskrifter fra norske medier om somaliske flyktninger i Norge. Men hva er egentlig idealet somaliske menn strekker seg mot? Og hvilke muligheter har de til å oppnå det i Norge?
Da forsker Marith Kristin Gulbekk Markussen skulle sette i gang et forskningsprosjekt om eldre i storbyer ble hun nysgjerrig på somalierne, og særlig eldre menn.
Aktiv aldring er en vestlig konstruksjon, og det er ikke idealet i alle kulturer.
– Det er forsket lite på eldre flyktninger, og spesielt lite på somaliske menn, sier hun.
I en fersk artikkel i Journal of Ethnic and Migration Studies tar hun derfor for seg mannsidealet i den tredje største innvandrergruppen i Norge. Det er spesielt de nye vilkårene for aldring som interesserte henne.
– I Somalia gir det status og autoritet å være eldre. Tradisjonelt har eldre menn vært overhodet i familien og klanen. For mennene som har kommet til Norge er det vanskelig å oppnå den samme respekten som de mener de ville fått hjemme, forteller hun.
Somalisk mannefelleskap i Oslo
Somaliere er en av de nyeste, men også en av de største, innvandrergruppene i Norge. Nesten halvparten bor i Oslo.
– Det er typisk for somaliske menn å møtes i det offentlige rom for å snakke. Eldre holder sammen med menn i samme alder og fra samme stand, forklarer Markussen.
De fleste somaliere tilhører en av syv klanfamilier, som igjen har underliggende klaner. I Norge bor somaliere fra ulike klaner side om side.
– Ikke alle vil si det, men klanene har betydning. Klanene har kanskje vært på ulike sider i krigen, noe som påvirker relasjoner her. Forskere har tidligere påpekt at det norske miljøet er organisert etter klanstrukturen, og det er ofte tett sammenheng mellom klan og klasse, sier Markussen.
De eldre mennene møtes ofte på somaliske kafeer øst i Oslo, og for eksempel på Grønland torg. Her gjenskaper de noe av det de hadde i hjemlandet. De forteller hverandre historier fra Somalia, og diskuterer somalisk politikk.
– I Somalia er det å være en god historieforteller en egenskap som er spesielt verdsatt blant eldre menn. Det har vært knyttet til rollene deres som klanoverhoder, og som meglere i såkalte eldreråd. Evnen til å fange et publikum gir deg status.
Mangler arbeidsplass som arena for anerkjennelse
60 prosent av somaliske menn i Norge er utenfor arbeidslivet, og de er gruppen med lavest gjennomsnittsinntekt. Dette gjelder særlig de som har migrert som voksne, som er dem Markussen har intervjuet.
– I det somaliske mannefellesskapet på Grønland er felles språk og kultur viktig. Samtidig har mange til felles at de er utenfor arbeidsmarkedet. Da mister man arbeidsplassen som en arena for anerkjennelse og for å bli kjent med nordmenn, påpeker Markussen.
Jon Horgen Friberg er forsker ved forskningsinstituttet Fafo. Han gjør for tiden en undersøkelse om foreldrerollen i ulike innvandrergrupper, blant annet somaliere. Tidligere har han intervjuet mange somaliere om møtet med det norske arbeidsmarkedet. Han er tydelig på at denne gruppen har begrensede muligheter i et arbeidsliv som stiller høye krav til utdanning.
– De fleste har dårlige forutsetninger for å lykkes. Mange har krigserfaringer eller har bodd mange år i flyktningeleire før de kom hit. Somalia har ikke hatt et fungerende skolesystem eller andre offentlige institusjoner på en mannsalder, og de fleste mangler grunnleggende skolegang. Mange er analfabeter også på sitt eget språk, sier han.
Integrering handler ikke kun om jobb
Han tror målet om integrering i det norske samfunnet ikke kun kan handle om arbeid.
– Det er helt urealistisk å tenke at sysselsettingen blant somaliske innvandrere skal matche den norske befolkningen. Introduksjonsordningen fungerer dårlig for denne gruppen, og NAV-systemets arbeidsmarkedstiltak, som er designet for folk som trenger litt påbygg, motivasjon eller omskolering, er enda verre. For somaliere føles det heller som at de tvinges med på meningsløse ting de ikke skjønner, som kortvarige motivasjonskurs eller kurs i å skrive CV. Det har lite hensikt for folk som mangler grunnleggende skolegang.
Jobbene som er tilgjengelige når man ikke har utdanning eller arbeidserfaring er få. Det er de minst attraktive jobbene innenfor bransjer som renhold, hvor det er vanlig med små deltidsstillinger og midlertidige kontrakter. De som er sysselsatt lever ifølge Friberg ofte i en usikker løsarbeidertilværelse.
– Stort sett alle jeg har snakket med ønsker å jobbe og være selvforsynte, understreker Friberg.
– De savner stoltheten over å stå på egne bein. Men for mange er dette utenfor rekkevidde.
Tradisjonell rådgiverrolle
Marith Markussen forklarer at de som klarer å få en god jobb i Norge får anerkjennelse for det i somaliske miljøet.
– Men du kan kompensere for mangel på arbeid. Det viktigste er at andre somaliske menn som du selv respekterer, anerkjenner deg.
For å oppnå dette, blir en del menn med i somaliske velferdsorganisasjoner i Norge. De som får lederroller i slike organisasjoner har gjerne utdannelse og har lyktes godt i det norske samfunnet. Her kan de innta den tradisjonelle rollen som rådgivere.
Ikke alle finner slike miljøer. Markussen trekker frem «Jabriil», som anså seg selv som en respektabel mann i Somalia.
– Han har ikke funnet noen arena å hevde seg på. Han sier at «I Somalia ville jeg blitt respektert, mens her er jeg ingen».
Generasjonskløft
En viktig side ved det somaliske mannsidealet er å være en som gir råd. De eldste er de som kjenner Somalias historie best. Å fortelle denne videre er viktig i en kultur hvor den muntlige formidlingstradisjonen står sterkt.
– Derfor er det frustrerende for de eldre mennene at de yngre ikke kommer til dem for råd. De klager ofte over at de yngre ikke respekterer dem, forklarer Markussen.
For å få respekt fra de yngre må de eldre heller engasjere seg i det somaliske miljøet i Norge, og vise at de følger med på det som foregår her. De unge mener også at de eldre er for opptatt av klan.
– Forskning fra blant annet England viser at for yngre somaliere er den muslimske identiteten ofte viktigere enn den somaliske. De anklager gjerne de eldre mennene for å forveksle religion med somalisk kultur.
– De sier også at de eldre ikke kan forvente at de skal høre på dem fortelle gamle historier. De vil heller ikke respektere dem når de ikke må – de eldre er tross alt i mindretall i Norge.
Kjønnskamp
Sosiolog Katrine Fangen har tidligere påpekt at for norsksomaliere er synet på kjønn og likestilling en av de største forskjellene mellom Norge og hjemlandet. Samtidig er det en tydelig generasjonsforskjell, yngre somaliere har et annet syn på kjønnshierarkier enn de eldre.
– Man snakker ofte om en moralsk kjønnskamp blant somaliere i eksil. Kvinnene mener menn ikke tilpasser seg den nye konteksten og at de klamrer seg til gamle kjønnsroller. En del kvinner føler seg alene om barnepass og husarbeid, fordi de ikke har storfamilien rundt til å hjelpe seg, sier Markussen.
Samtidig ser hun at det er vanskelig for menn å ivareta forsørgerrollen, fordi de ikke får jobb.
– Mye forskning påpeker at somaliske menn føler seg avmaskulinisert av velferdsstaten. De føler seg overflødige, når kvinnene får trygd og ikke er avhengige av dem, sier hun.
Hun får støtte av Friberg, som også mener somaliske kvinner stort sett er selvstendige.
– Det setter mennene i en vanskelig situasjon. Den somaliske mannsrollen så annerledes ut i et samfunn som tradisjonelt har vært preget av semi-nomadisk landbruk. Det har vært en tydelig kjønnsdeling, hvor kvinnene har ansvaret for husholdet og mennene har vært borte store deler av året. Mennene har vært lite involvert i familiens daglige gjøremål, men de har hatt et økonomisk og et politisk ansvar for familien utad, forklarer han.
– I Norge har mange mistet den rollen. Her føler de seg ydmyket i et arbeidsmarked som ikke vil ha dem og et velferdsapparat som møter dem med en bebreidende pekefinger. Mange opplever at de i liten grad er en ressurs for egne familier.
Uten familie
Endringer i norsk innvandringspolitikk påvirker familiene. Mange somaliere ble skilt fra familien sin da de flyktet. Med strengere regelverk for familiegjenforening har det vært vanlig at somaliere har fått avslag på søknader om familiegjenforening. Det var for eksempel annerledes for pakistanerne, som kom til Norge på 1970-tallet.
– Noen, som Jabriil, har ingen familie her, sier Markussen.
Skilsmisseratene i det somaliske miljøet er også høye. Nesten alle Markussens informanter var skilte, i likhet med en stor andel av somaliske menn.
– Det gjør dem sårbare. De mangler familie som en arena for anerkjennelse og kjærlighet, påpeker hun.
Etter en skilsmisse blir barna som oftest boende hos moren, selv om de på grunn av den patrilineære organiseringen tilhører mannens klan. De fleste mennene Markussen snakket med hadde ikke tett kontakt med sine barn, men forventet likevel solidaritet og oppfølging.
– Det kan de gjøre fordi det er tydelige normer om å ta vare på familien din. Den kollektive tankegangen er sterk, selv for de som er oppvokst her.
Hun ser også at der kvinner ofte finner seg til rette i Norge, vil menn dra tilbake til hjemlandet.
– Å migrere tilbake er en av måtene mennene kan gjenskape sin sterke og respektable mannsrolle på. Selv gifte kvinner har fortalt at mannen har følt seg isolert, kanskje ikke fått jobb, og besluttet å reise tilbake til hjemlandet, mens de selv blir igjen her.
Mislykkede menn?
Bildet av somaliske menn i norsk offentlighet er ofte negativt. Saker om integrering av somaliere handler ofte om at en stor andel er avhengige av trygd, at flere er kriminelle og at noen ruser seg på det narkotiske stoffet khat og ikke bidrar til samfunnet. Det preger mennene.
– De er mer ute i det offentlige rom enn kvinnene, og får med seg mer av de negative holdningene, som særlig går utover muslimske menn.
Markussen opplevde at alle informantene var nøye med å tilbakevise det dårlige bildet. Dette ser hun som et ledd i hvordan de konstruerer sin maskulinitet.
– De understreker i intervjuene at «Jeg er ikke en sånn mann», sier hun.
– Det handler om å posisjonere seg. Enten overfor de yngre, overfor de fra lavere klasser, andre klaner, eller de som ruser seg. Eller overfor kvinner. Slik fremmer man seg selv som respektabel og maskulin.
Somalierne som bor i Norge har kommet hit i to omganger. De første kom da borgerkrigen startet i 1991, mens mange nye flyktninger kom rundt 2002.
– De som har bodd her lenge påstår gjerne at de som har kommet senere har lavere utdannelse og kommer fra bushen – og at de er mindre interessert i å bli integrert, sier Markussen.
Selv om hun mener det er litt karikert, er det et mangfold i miljøet. Mennene har forskjellig utdanningsnivå, og hvilket sjikt du tilhørte i det somaliske samfunnet kan påvirke hvordan det går i Norge.
– Har du intervjuet de mennene som omtales som «mislykkede»?
– Jeg tror at selv om jeg intervjuet en som for eksempel tygde mye khat, så ville han ikke sagt det selv.
Hun forteller at det verste en mann kan gjøre er å ikke støtte familien i Somalia.
– En av informantene mine fortalte om en bekjent som hadde hatt en høytstående posisjon i Somalia, men som nå brukte alle pengene sine på khat og alkohol. Men det var likevel det at han ikke så mannen ved pengeoverføringsbyråene som var tegn på det totale moralske forfall. Det er viktig å hjelpe de som er igjen i Somalia og ikke har noe.
Politiske grep for bedre alderdom
For norsksomaliere som vokser opp i Norge går det bedre med tanke på arbeidsdeltagelse og utdanning. Mange har likevel vanskelige oppvekstforhold og møter utfordringer i det norske samfunnet. Både Friberg og Markussen mener det er behov for politiske grep for å bedre somaliernes liv i Norge.
– Jeg vil trekke fram to ting, sier Jon Horgen Friberg.
– For det første kunne mange flyktninger hatt nytte av mer langsiktig og grunnleggende utdanning og kvalifisering. Altså voksenopplæring som starter med det helt grunnleggende, og fører fram mot formell yrkeskompetanse. Det andre som er viktig, også for de eldre, er hjelp og støtte til å oppdra barna.
– Tradisjonelt har små barn vært kvinners domene, mens fedrene kommer på banen når de er ungdommer. I Somalia har barneoppdragelse vært et fellesskapsprosjekt, mens her bor mødrene alene i små leiligheter og mange av barna går mye ute. Mange har verken kapasitet eller kunnskap nok til å holde styr på de ofte store barneflokkene, og særlig ikke guttene. Og fedrene har ikke verktøyene de trenger for å veilede sønnene sine i det norske samfunnet. Det er et stort behov for hjelp og støtte til hvordan man skal kunne følge opp barna sine på en god måte.
Marith Markussen mener de eldre burde få mer oppmerksomhet.
– Det er viktig å ta høyde for mangfoldet når man skal forstå tilpasning til et nytt samfunn, også for helse- og omsorgstjenester flyktninger trenger. Mange sa de trengte et møtested for eldre. Det må være egne steder for menn og kvinner, og samtidig må man være klar over at klan og klasseforskjeller spiller en rolle i denne gruppen.
Somalierne i Markussens studie var i 50- og 60-årsalderen, men omtaler seg likevel som eldre.
– Selv om de ikke er gamle i norsk kontekst må vi huske at gjennomsnittlig levealder i Somalia er lavere enn her. Det å være respektabel er en viktig del av mannsrollen, og å være eldre og vis gir respekt.
Idealet for hvordan man eldes på en god måte forstås ulikt, mener Markussen.
– Aktiv aldring er en vestlig konstruksjon, og det er ikke idealet i alle kulturer. Lykken er ikke nødvendigvis å være ungdommelig og jogge rundt på stranda.
Opprinnelig publisert på kjonnsforskning.no. Gjengitt i sin helhet på utrop.no med tekstforfatterens godkjenning.
