Svenske tilstander i Oslo – kun fryktretorikk

Etter hvert flyttet de som hadde råd ut fra områdene. De som ble igjen, var de med svake økonomiske ressurser, ofte med innvandrerbakgrunn. Disse forstedene er nå blitt en del av det som kalles parallelle samfunn.

Tilsvarende med Rosengård i kjernen av Malmø, hvor trangboddhet og hjemløshet for barn er store utfordringer. Kriminalitet i byen er også nært knyttet til dens geografiske beliggenhet som Skandinavias port til Europa. På grunn av Sveriges bosettingspolitikk, kan i tillegg asylsøkere velge bosted selv og dette har bidratt til ghettodannelsen i de populære kommunene.

På grunn av lav sosioøkonomisk status, blir mange av beboerne i slike områder ekskludert fra arbeidsmarkedet og samfunnet for øvrig. Dermed blir de påvirket av sosiale risikofaktorer som marginalisering, utenforskap og etnisk segregering, og tenåringsgutter og unge menn ser da gjerne kriminalitet som et alternativ.

Men er dette overførbart til vår hovedstad?

Sosioøkonomisk Oslo-kart

Jeg skal som nevnt presentere fem årsaksforklaringer – eller forhold – for Oslos situasjonsbilde. En skjellsettende inndeling av byen gjengår interessant nok – men kanskje ikke overraskende – ved disse forholdene. Kartillustrasjonen fra Oslo kommune viser denne gjengående inndelingen.

Illustrasjonen representerer gjennomsnitt grunnskolepoeng. I Oslo er det fritt skolevalg, men praktisk sett karakterbasert. De elevene som har mye å slite med, gjør det ofte ikke så bra på skolen og havner på skolene med lavest karaktersnitt. På grunn av at mange har vært i Norge i kort tid, er gjerne innvandrere overrepresentert.

På skoler i bydelene med lavest grunnskolepoeng, er det til gjengjeld høyt volds- og trusselnivå og elevene sliter med temperament og rusproblematikk. På grunn av måten elever fordeles mellom skolene, opprettholdes den geografiske segregeringen mellom de som gjør det bra og dårlig i skolen.

Forskning viser at innvandrerungdom gjerne starter i skolen med et handicap med bakgrunn i sosioøkonomiske ressurser. Men en positiv fotnote er at de, sammenlignet med sine øvrige jevnaldrende, gjerne har høyere ambisjoner, en betydelig oppadgående sosial mobilitet og at de utdanner seg raskere og høyere.

Et annet forhold ved disse bydelene, er bosettingsmønster. Bosetting av innvandrere fordeles jevnt til bydelene etter innbyggertall, og i flere av bydelene er det nå over femti prosent innvandrere. Studier viser i tillegg at norskfødte med innvandrerbakgrunn ser ut til å bosette seg på samme sted som foreldene sine. I tråd med kommunens illustrasjon, sammenfaller altså grunnskolepoeng med bosted for de med innvandrerbakgrunn.

Et tredje forhold er stor grad av trangboddhet. Bjerke er på topp og befolkningsveksten her, sammen med Gamle Oslo, er antatt å bli de sterkeste i byen framover. Utledet av at innvandrere som nevnt plasseres etter innbyggertall i bydelene, vil de nevnte bydelene dermed sannsynligvis fortsette å være innvandrertette.

Hva det fjerde forholdet, kriminalitet, angår, viste SSBs kjente rapport at personer med innvandrerbakgrunn var overrepresentert mot befolkningen for øvrig. Imidlertid uten tall spesifisert for Oslo. Like fullt er det slik at bydel Søndre Nordstrand, hvor Holmlia ligger, har vært tungt belastet med kriminalitet de siste årene. Spesielt én etnisk mangfoldig gjeng er blitt en maktfaktor her og politiet har meldt om nedgang i kriminalitet ved de fleste politistasjonene – bortsett fra Groruddalen. Ungdommer fra disse områdene sier at høy andel innvandrere på et sted gjør at det dannes egne småsamfunn og at integreringen har slått feil.

Det femte forholdet er økonomi. Både for prosentandel sosialhjelpsmottakere og gjennomsnittsinntekt, gjengår inndelingen som for de øvrige fire forholdene. Fem forhold oppstykker altså Oslo som på illustrasjonen. En Aftenposten-artikkel fra mai 2018 signert av 67 lærere fra Bjørnholt skole i Søndre Nordstrand påpeker samme mønster.

Er så Oslo som de svenske byene?

Spredte utfordringer

I en politiundersøkelse fra 2016 avviste tjenestemenn i distriktet tydelig at det finnes parallellsamfunn i Oslo. Hva Groruddalen angår, ble det fokusert på nettopp det motsatte av at særskilte geografiske områder utpekte seg som belastende. Utfordringene var spredt utover hele dalen og gikk på enkeltpersoner. Tjenestemennene bekymret seg imidlertid for de sosioøkonomiske forholdene i byen, spesielt fattigdom, trangboddhet og utdanningsmuligheter.

I positiv og forebyggende retning ble det pekt på god relasjonsbygging, dialog og samarbeid med ulike enheter i kommunen, som SaLTO-samarbeidet som blant annet sørger for ikke å plassere mange familier med problemer på samme sted.

Fryktretorikk

Politiet mener altså at det ikke finnes parallelle samfunn i Oslo og avviser med det svenske tilstander. Samfunnet for øvrig har nok en overfladisk oppfatning av hva svenske tilstander innebærer, men neppe et felles definert begrep om det. Folks oppfatninger påvirkes av informasjonskilder som media og politikk og av dette formes og forskyves holdninger. Donald Trumps uttalelser sjokkerer i dag, men i morgen er det bare «typisk Trump» og man hever knapt et øyebryn. Det som er ytterliggående i dag, er normalt i morgen.

Sosialpsykologen Harald Welzer kaller dette for selvdynamiserende sosiale forandringsprosesser. Det er mye historie å dra veksler på hva gjelder holdningsforskyvninger i et folk i negativ retning. Å være kjent med Welzers begrep er derfor et nyttig verktøy for å kunne vurdere konsekvenser av ytringer – og retorikk generelt.

Beskrivelser som svenske tilstander er et retorisk begrep som vekker følelser hos tilhøreren.

Retorikk handler om hvordan folk kan ledes og forledes gjennom språkbruk, hvor patosretorikken består i å vekke eller forsterke tilhørerens følelsesmessige engasjement. Hat, frykt, skepsis og angst er eksempler på følelser som vekkes ved patosretorikk gjennom gjenkjennelige bilder. Denne artikkelens overskrift er et eksempel på (men ikke begrenset kun til) patosretorikk. Den er formulert for å engasjere følelsene i potensielle lesere. Svenske tilstander er et gjenkjennelig bilde som har samme formål.

I Oslo er det ingen områder som tilsvarer de nevnte svenske, og Norge har en annen bosettingspolitikk. Bosted, utdanningsmuligheter, trangboddhet, kriminalitet og fattigdom følger hverandre i Oslos geografi og er utfordrende, men det er ikke «svenske tilstander». Slike forenklede bilder taler først og fremst til folks følelser. De beskriver mye mindre den faktiske situasjonen og tilskynder dermed heller ikke en sann virkelighetsoppfatning.