Foto: Claudio Castello
- – Føler et samfunnsbehov for å ta opp tabubelagte temaer - 17.12.2024
- Hanne Tveter og Alex Mercado slipper ut julesingel - 17.12.2024
- – Norge er som en historiefortelling - 17.12.2024
I kommentaren på fritanke.no skriver Taraku at no-platforming-aktivister møter ikke sine meningsmotstandere med motargumenter, men med sabotasje og protester.
– Det handler ikke bare om å hindre at ytringene formidles, men også å hindre at de blir legitimert gjennom foredrag eller paneldebatter.
Videre viser han til at no-platforming, eller scenenekting, er blitt et fenomen på amerikanske universitetscampuser.
Ekstremistiske ytringer må vi ta til motmæle mot, men det er ikke de radikale aktørene som er best egnet til å definere hva som skal være innenfor eller utenfor «uenighetsfelleskapet».
– Her forsøker venstreradikale studenter i økende omfang å sabotere konservative foredragsholdere, under et krav om å beskytte minoriteter. Aksjonene er typisk rettet mot stemmer som betraktes for å ha kvinnefiendtlige eller minoritetsfiendtlige holdninger.
– Når aksjonistene blir konfrontert med ytringsfrihetsargumentet, svarer de at retten til å ytre seg er ikke det samme som retten til å ha en plattform og til å bli lyttet til. De minner om at ytringsfriheten blir brukt som et instrument for å holde ulike minoritetsgrupper nede.
Identitetspolitisk forklaring
Videre skriver Taraku at presset mot ytringsfriheten kommer med andre ord fra radikale av ulike farger og med ulik begrunnelse, med fellesnevnere som identitetspolitikk, krenkelsestyranni og antipluralisme.
– Nå har identitetspolitikken degenerert til et krenkelsestyranni med autoritære trekk. Det er lav terskel for å påberope seg krenkelse på vegne av en eller annen utsatt gruppe og å bruke dette som et maktmiddel mot sine meningsmotstandere.
Kan ødelegge for debatt
I verste fall kan no-platforming innskrenke ytringsrommet, og ødelegge for en åpen debatt om viktige spørsmål i samfunnet.
– Ekstremistiske ytringer må vi ta til motmæle mot, men det er ikke de radikale aktørene som er best egnet til å definere hva som skal være innenfor eller utenfor «uenighetsfelleskapet». Man kan ikke overlate spørsmålet om ytringsfrihetens grenser til folk med antipluralistiske holdninger.
