- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
Forskerne har blant annet analysert hvordan norske medier har fremstilt minoriteter under korona-pandemien.
Også i andre saker hvor minoriteter omtales, kommer ikke denne gruppens egne narrativer frem, var budskapet under et nylig seminarmøte. Flere årsaker frempekes:
– For det første har vi mangel på mangfold og mangfoldsbevissthet blant redaktører. Vi ser også en fortsatt underrepresentasjon av journalister med minoritetsbakgrunn, sa NTNU-postdoktor Banafsheh Ranji under seminaret.
Å ha etnisk minoritet gjør heller ikke nødvendigvis en journalist “mangfoldig”.
– Komformitetpresset i nyhetsrommet gjør at journalister med annen bakgrunn enn majoriteten ender opp med å reprodusere splittende fortellinger for å bli akseptert. Journalister internaliserer flertallets perspektiv i sin nyhetsdekning.
Viktig verktøyskasse
Forskerne fremmet under seminaret et «verktøysett» for å fremme mer inkluderende
og mangfoldsbevisst journalistikk.
Cristina Archetti UiO mente det er viktig for journalister å øve opp empati i møte med folk som kommer med nye narrativer.
– For å unngå omtale som splitter bør man se på innvandrere, flyktninger, migranter og alle som sees som “den andre” som mennesker. Som medborgere som bidrar til samfunnet. Nyansering, ikke generalisering, bør være utgangspunktet når man dekker saker, sa hun under seminaret.
Å ha et større mangfold i nyhetsrommet er selvsagt, mener hun.
– Samtidig er ikke mangfold kun noe som kan sees som etnisk eller biologisk, men handler også om tankesett. Vi trenger interne endringer for å tenke nytt og annerledes, og for å lage en ny form for journalistikk, som ikke bare rapporterer fakta, men søker forståelse.
Se på egen nyhetsdekning
Forskeren foreslår blant annet også at ulike mediebedrifter oppretter rutiner, hvor man har en periodisk gjennomgang av innholdet.
– Ytringsfrihet er ikke frihet fra konsekvenser. Nyhetsrommene bør kunne vise mer bevissthet om tingene de skriver om, og det sosiale og politisk ansvaret i sin nyhetsdekning. Har man en eksisterende, skjult eller diskriminerende antagelse? Hvor er “den andres” plass og narrativ? Vi ser dette som en samfunnsomfattende oppgave.
– Snakk med flere innvandrerkilder
Fagmedarbeider ved Institutt for journalistikk, Trygve Aas Olsen, sier seg stort sett enig i forskernes utspill.
For å gjøre journalistikken mer inkluderingsbevisst ser han som det viktigste å intervjue og omtale flere personer fra innvandrerbefolkningen.
– Innvandrere utgjør nå 20 prosent av landets totale befolkning. Sist jeg leste en undersøkelse av dette, var det bare tre prosent fra innvandrerbefolkningen blant medienes kilder – og da gjerne i saker om problemer knyttet til innvandring og integrering. Innvandrere må behandles som folk flest, de må få komme til orde i alle slags saker, på lik linje med alle andre, sier han til Utrop.
– Kan en slik verktøyskasse som forskerne viser til bidra til positive endringer, eller kan den oppleves som overstyrende i forhold til redaksjonell frihet?
– Ingen forslag fra forskere kan overstyre den redaksjonelle friheten. Alle er velkomne til å foreslå hva de vil, det er uansett redaktørene som avgjør hva som skal publiseres og hvordan.
Ulike typer mangfold
Klassekampens ansvarlige redaktør Mari Skurdal forteller Utrop at de som mediebedrift tar underrepresentasjon på alvor.
– For oss er finnes det mange typer mangfold, hvorav landbakgrunn hos kilder og journalister eller deres foreldre er én. Den er likevel blant de viktigste kriteriene vi jobber etter når vi rekrutterer, blant annet gjennom Klassekampen-akademiet og når vi tar inn sommervikarer.
Videre tar hun også en dose selvkritikk:
– I spalter vi har full kontroll over, som portrett og profilintervjuer, teller vi og følger tett med på representasjon. Når det kommer til kilder i ordinære nyhetssaker, er vi ikke like flinke.
Likevel mener hun se en positiv utvikling blant avisens tradisjonelle kilder, som tillitsvalgte og organisasjonsfolk.
– Vi får stadig flere representanter med annen landbakgrunn og stor variasjon i hudfarger, i likhet med i landet vårt for øvrig. Det samme gjelder i kulturfeltet, kanskje særlig innen musikken. På samfunnstoppene er det – interessant nok – fortsatt et godt stykke igjen.
Flere innvandrere, like få kilder
Tidligere undersøkelser har vist at folk med innvandrerbakgrunn fortsetter å være underrepresentert som kilder i norsk presse.
En analyse av 12.000 nyhetsartikler som medieanalyseselskapet Retriever laget for Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI) i 2018 kunne vise at personer med innvandrerbakgrunn fra utenfor Norden uttalte seg i bare to prosent av alle nyhetsartiklene som ble undersøkt.
Tallet på to prosent har holdt seg stabil fra tidligere år, samtidig som personer med innvandrerbakgrunn i Norge økte fra 10,6 til 16,8 prosent.
Sylo Taraku, rådgiver i Tankesmien Agenda og daværendemedlem av Pressens Faglige Utvalg, kritiserte underrepresentasjonen.
– Det er viktig at alle grupper i samfunnet blir hørt og representert. Det er også viktig at folk føler seg representert og hørt, for da vil de også føle større tillit til institusjoner i samfunnet, inkludert medier, sa han til NRK sommeren 2018.
Oppgang i 2021
Våren 2021 kunne dette vise en liten oppgang til tre prosent i en IMDI-rapport.
Utrop snakket da med Aftenposten-kommmentator Nazneen Khan-Østrem, og spurte om flere journalister med innvandringsbakgrunn ville gi flere kilder med samme bakgrunn.
– Jeg ser en ny bevissthet om inkludering i stadig flere redaksjoner. Når stadig flere også velger journalistikk som karriere så vil dette gi positive utslag. Når alt kommer til alt handler journalistfaget om å kunne ta kontakt med de vi ikke kjenner for å lære mer, og om være åpen for ulike typer folk. Redaksjonene må gjenspeile befolkningen.
