– Vi ser at innvandrere ikke har nok kunnskap om hvordan norsk helsevesen er organisert.
Og det er noe Norge bør gjøre noe med, sier Tariq Alkahaed til Utrop.
Han har et år igjen av en doktorgrad i sykepleie og har publisert en studie som undersøker
arabiske innvandreres møte med det norske helsevesenet. Pasientene har vært innlagt på
sykehus i ulike deler av landet.
Unik innsikt
Selv flyktet han fra Syria til Norge i 2015, noe som gir ham en unik innsikt og forståelse for
respondentenes svar. Han bruker egne erfaringer som et eksempel overfor Utrop.
– Det tok også to år før jeg skjønte hva en fastlege var, sier han.
– Hva synes respondentene er mest positivt med norsk helsevesen?
– Det som kommer frem som selve styrken, er graden av omsorg og ektefølt medfølelse.
Og det er spesielt sykepleierne de snakker om, sier Tariq Alkhaled til Utrop.
Forståelse for religiøse behov
– Flere pasienter opplever også forståelse for religiøse behov, som at det er rom for å be. Og de er også fornøyde med det avanserte medisinske utstyret, sier han.
Selv om flere pasienter med arabisk bakgrunn setter pris på omsorgen fra sykepleierne er
det også flere som savner rom for at deres egne familiemedlemmer kan hjelpe til.
– De er vant til at familien er en viktig del av sykehusoppholdet, ved å blant annet ta seg av personlige behov og ordne med mat og drikke. I tillegg trenger de også familien for
emosjonell støtte og for å føle seg trygge, sier Alkhaled.
Han sier det er flere måter å legge til rette for dette. Som å tilby separate rom eller senger til pårørende.
Språk-skam
I undersøkelsen kommer det frem at manglende språkkunnskaper har vært en utfordring til
og ulik kulturell forståelse. Han forteller om en av respondentene som hadde blitt innlagt med store magesmerter og ble operert. Men at han faktisk hadde blindtarmbetennelse, skjønte han ikke før flere dager etterpå.
– Han hadde sagt ja til alt legene foreslo uten å skjønne hva som skjedde, sier
Alkhaled.
– Er det mange som føler skam i møte med helsevesenet?
– Ja, det er vanlig. Denne personen spurte ikke om tolk fordi han hadde bodd fem år i Norge og var flau over norskkunnskapene.
Han sier at krav på tolk er lovfestet i Norge, men at likevel er det mange som ikke ønsker å
bruke tolk. Og dette gjelder spesielt på mindre steder, der de bekymrer seg for at slektninger skal høre om diagnoser.
– Vi har også sett eksempler på at tolker ikke vil videreformidle beskjeder om svært alvorlig sykdom og død til pasientene.
– Er ikke dette et indirekte brudd på taushetsplikten?
– Jo, tolker er forpliktet til å ikke holde tilbake informasjon som sikrer den best mulige
behandlingen.
Tar i bruk Google
– Hva med oversettelsesprogrammer?
– De fleste sykepleiere bruker Google oversetter når det gjelder enkle saker. Men det kan
være begrensninger i hva programmer kan oversette, spesielt når det gjelder medisinsk
terminologi eller komplekse setninger. Og da er det nødvendig å bruke tolk.
Når det gjelder tolketjenesten, ser de imidlertid et forbedringspotensial. Han sier at noen
tolker ikke er godt nok kvalifisert og at de fleste ikke har bakgrunn fra medisinsk terminologi.
– Det er svært krevende å oversette og formidle informasjon om kompliserte helsetilstander. Og vi anbefaler at Norge vurderer å få på plass en enda mer spesialisert tolketjeneste innenfor helsevesenet, sier Alkhaled.
Og aller best er det når tolkene har bakgrunn fra medisinske fag eller sykepleie.
– Dette fører til mer nøyaktig kommunikasjon, men det har også med tillit å gjøre. Pasienter kan føle seg mer komfortable med å snakke med noen som både deler samme bakgrunn og som har forståelse for medisinske behov, sier han.
Familieinvolvering skaper trygghet
Han har også forsket på hvordan sykepleiere ved et sykehus opplever det å behandle
pasienter fra etniske minoriteter. Og da refererer han til pasienter som kan ha spesielle
helseutfordringer som følge av deres kulturelle og språklige bakgrunn.
– Hvordan synes sykepleierne det er å behandle disse pasientene?
– Mange sier det er tidkrevende, de blir slitne og trenger flere pauser i møter med pasienter som ikke er etnisk norske, som de føler er lettere å behandle. Men det er også mange som føler at det å behandle pasienter med ulik etnisk bakgrunn er en berikelse, og spesielt de som har hatt utveksling i utlandet.
– Hvilke andre forslag har dere til norske helsemyndigheter?
– Vi ser at innvandrere ikke har nok kunnskap om hvordan norsk helsevesen er organisert.
Og det er noe Norge bør gjøre noe med.
– Det tok også to år før jeg skjønte hva en fastlege var, sier han.
Men tilføyer at det er viktig å sette seg inn i dette selv.
– Det å hele tiden sammenligne med hjemlandet skaper bare frustrasjon, sier Alkhaled.
Lokalt ansvar
På spørsmål fra Utrop om Norge vurderer å lage en egen sentral tolketjeneste for
helsevesenet, svarer statssekretær Karl Kristian Bekeng ved Helse- og
omsorgsdepartementet i en e-post.
– Kommunene og helseforetakene har ansvar for at det er tilgang til tolketjenester av god
kvalitet, og utgifter til tolk utgjør en del av det økonomiske ansvaret for helsetjenester. Jeg
legger til grunn at kommunene og helseforetakene ivaretar sitt ansvar for å sørge for gode
tolketjenester for innbyggerne.
Han viser også til Tolkeloven med forskrift som stiller krav om tilgjengelig tolketjeneste og at de regionale helseforetakene har inngått nasjonale avtaler. Samt at Helsedirektoratet har
utgitt en veileder om tolketjenester i helse- og omsorgstjenesten.
– Vi mener vi har gode ordninger for å sikre en faglig forsvarlig standard på tolketjenester i
helsetjenesten i dag, sier Bekeng.
Alkhaled forteller at han har tre brødre i Norge og elleve søsken i Syria. En av brødrene hans studerer kunstig intelligens, en annen studerer medisin og en jobber på IKEA. Familien i Syria snakker han med nesten daglig. Nå skal han forske på sykepleieres grad av
kulturkompetanse, som den siste delen av doktorgraden.
Utveksling øker kulturell kompetanse
Berit Johannessen er førsteamanuensis ved Universitetet i Agder. Hun fikk interesse for
flerkulturalitet innen sykepleiefaget allerede på 1980-tallet. Da hun hadde praksis på et
sykehjem i Oslo der det jobbet mange med innvandrerbakgrunn.
Hun foreleser nå blant annet om kulturell kompetanse og følger opp studenter som er på
utvekslingsopphold i Tanzania. Dette året sender UiA rundt tretti sykepleierstudenter til et
tolv-ukers utvekslingsopphold.
– Mange studenter synes utvekslingen er tøff, og noen opplever praksisene i Tanzania som
ganske brutale. Men de utfordres til å finne ut av hva som er grunnen til at det gjøres på
denne måten. Det er noe de tar med seg tilbake til Norge, sier hun.
Og da snakker hun om begreper som kulturkompetanse og kultursensitivitet.\
– Hva mener du med disse begrepene?
– Det handler om hvordan en møter andre, om åpenhet, å gå inn i seg selv og å utfordre
egne holdninger. Det er snakk om å ha respekt for andres verdier blant annet i forhold til
religion og hvordan en kommuniserer dette på en sensitiv måte.
Hun har også forsket på hvilken betydning utveksling i studietiden har hatt for sykepleiere i
ettertid.
– Vi ser at de som kommer tilbake fra utvekslingsopphold har en helt annen måte å tilnærme seg innvandrer-pasienter på. De hadde en bedre evne til å sette seg inn i situasjonen til de som ikke er etnisk norske, sier hun.
Johannessen mener også det at helsepersonalet setter seg inn i bakgrunnen til pasienten, er viktig for likeverdet. Som for eksempel ikke å være forutsatt.
– Det kan være ting som å anta at en pasient er muslim som ikke spiser svinekjøtt, uten å
spørre, sier hun.
Innvandrere mangler kunnskap om helsevesenet
Johannessen er også Alkhaleds veileder og medforfatter i begge studiene.
– Hvordan ser dere at pasientene mangler kunnskap om norsk helsesystem?
– For det første sier selv at de ikke har forstått nok om hvordan systemet virker. I tillegg gjør måten de snakker om det å være pasient på norske sykehus det klart at de har manglende kunnskap.
– Det burde være en separat test som sørger for at innvandrere og flyktninger har mottatt
nødvendig informasjon om helsevesenet, sier hun.
Hun har også vært frivillig mottaksfamilie for flyktninger, og mener det er noe som er
fruktbart.
– Alle flyktninger til Norge burde egentlig ha en norsk familie å støtte seg på, sier
Johannessen.
Opplæring i helse er obligatorisk
Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) har ansvaret for å organisere de obligatoriske introduksjonsprogrammene i norsk og samfunnskunnskap.
På spørsmål fra Utrop om i hvor stor grad introduksjonsprogrammet
omhandler norsk helsesystem, svarer Benedicte Hollen, avdelingsleder for kvalifisering og
arbeidsliv i IMDi.
IMDi ved Hollen henviser også til en egen digital Fagressurs for introduksjonsprogrammet,
som er rettet mot ansatte i kommunene som jobber med målgruppen, der det blant annet
står at det er viktig at deltakere i introduksjonsprogrammet blir kjent med hvordan
helsevesenet i Norge fungerer og er bygget opp. Det er videre viktig å gi kunnskap om at
fysisk og psykisk helse henger sammen, og om at det finnes profesjonell hjelp for mennesker som sliter psykisk.
Kilder:
Beyond challenges and enrichment: a qualitative account of cross-cultural experiences of nursing patients with an ethnic minority background in Norway | BMC Nursing | Full Text
(biomedcentral.com) – Tariq Alhaled, Gudrun Rohde, Birgit Lie og Berit Johannessen
Navigating the care between two distinct cultures: a qualitative study of the experiences of Arabic-speaking immigrants in Norwegian hospitals | BMC Health Services Research | Full Text
(biomedcentral.com) – Tariq Alhaled, Gudrun Rohde, Birgit Lie og Berit Johannessen
Hvilken betydning har utveksling i studietiden hatt for sykepleiere i ettertid? (sykepleien.no) – Olav Johannes Hovland og Berit Johannessen
