Foto: U.S. Department of State
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
Felleserklæringen ble frontet av OIC-statene Pakistan og Tyrkia under ministermøtet ved FN-sesjon i New York i slutten av september, melder den pakistanske avisen The Dawn.
Felleserklæringen viste til “provoserende handlinger” som blant annet en tegnekonkurranse av profeten Muhammed i regi av den høyreradikale nederlandske politikeren Geert Wilders.
– Slike hatkampanjer er bevisste forsøk på å provosere og såre muslimers følelser, latterliggjøre religionen, og fremme en retorikk med sikte på å fremkalle vold, ifølge Pakistans utenriksminister Shah Mahmood Qureshi.
I et demokratisk samfunn må enhver religion kunne bli utsatt for diskusjon og kritikk.
Viktig ytringsskille
Koordinator for de norske fribyene ved Norsk PEN, Ingeborg Kværne, sier det går et viktig skille mellom religionskritikk og hatefulle ytringer.
– I et demokratisk samfunn må enhver religion kunne bli utsatt for diskusjon og kritikk, på samme måte som politikk og ethvert annet tema. Mange steder i verden er religion og politikk nært knyttet sammen, og retten til å kritisere maktstrukturer er avgjørende i et fritt og åpent samfunn, sier hun til Utrop.
Hun peker på det hun ser på som et vesentlig skille i saken.
– Vi må både kunne være kritiske til at religion misbrukes som maktmiddel, og samtidig motsette oss ytringer som fremmer hat og oppfordrer til vold mot individer og grupper basert på deres religiøse tilhørighet. Ytringsfriheten er vårt viktigste redskap til å bekjempe hatefulle ytringer, intoleranse og diskriminering.
– En politikk med folkelig støtte
Det er lite sannsynlig at OIC-landenes felleserklæring vil føre frem i FN-systemet, ifølge Arild Engelsen Ruud, professor i Sør-Asiastudier ved Universitetet i Oslo.
– Forslaget strider for mye mot ytringsfriheten i de vestlige demokratiene. I Vesten har vi gått i motsatt retning av den utviklingen land som Pakistan står for. I Norge har vi blant annet avskaffet en sovende blasfemiparagraf, sier Ruud.
Han opplyser at den pakistanske politiske elitens syn på religiøse krenkelser samsvarer med hvordan vanlige folk ser på saken.
– Vanlige pakistanere er religiøse og vil se på fornærmelser av islam og av profeten Muhammed som en personlig fornærmelse. Blasfemilovene, og innskrenkelser av ytringsfriheten for å hindre fornærmelser mot islam har støtte blant mainstream-pakistanere, ikke bare blant ytterliggående.
Rammer all religionskritikk
Ruud viser til at innstramningslinjen når det gjelder alle former for religionskritikk, også det som oppfattes som krenkelser og fornærmelser, går tilbake til Zia Ul-Haqs militærdiktatur på 80-tallet.
– Land som India og Bangladesh har liknende lover om vern av religionen, men Pakistans blasfemilover har gitt islam en spesielt beskyttet status. En av følgene av lovene er at det har rett og slett blitt eksepsjonelt vanskelig å være religionskritiker i Pakistan. En annen er at ekstremistiske grupper misbruker lovene til å begå vold mot kritikere og religiøse minoriteter, sier Ruud.
– Handler om alle religioner
Nestleder i Norsk PEN, Kjersti Løken Stavrum, er klar i sin sak om at hensynet til fornærmelser ikke skal gå foran ytringsfriheten.
– Vi i Norsk PEN oppfatter fri religionskritikk som en del av ytringsfriheten. En frihet til å kritisere religiøse skikker, idéer og symboler, sier hun til Utrop.
Løken Stavrum, som har fått med seg OIC-resolusjonen, mener samtidig at det ikke kun handler om islam:
– Friheten til å ytre seg kritisk om religioner omfatter alle religioner. I Norge og andre demokratiske land er dette en grunnlovsfestet rett. Friheten til å ytre seg kritisk om religioner er like viktig som andre former for kritikk.
